Bamble - Din digitale turguide!

Nattureservatet Tangen fort bærer i seg dystre krigsminner i form av bunkere fra den 2. Verdenskrig, da tyske okkupanter bygde fortet. Etter krigen overtok det norske forsvaret. I 1998 ble området åpnet slik at folk kunne gå turer, nyte utsikten, og glede seg over floraen og faunaen. Blomsterprakten på Tangen er et passende bilde på heltehistorien om major Johan Holm, en av Norges fremste dobbeltagenter. De alliertes behov for informasjon medførte at nordmenn tok på seg livsfarlige roller som dobbeltagenter. Johan Holm var en av heltene. Hans innsats var så god at omgivelsene så på Holm som nazist, og tyskerne betraktet Holm som en sann tysklandsvenn. Han var iskald i agentrollen. Det fortelles at han sendte meldinger til de allierte, mens soldater og nazister deltok i festligheter i hans hjem. Sjokket var stort den 12. mai 1945, da Johan Holm overtok fortet sammen med norske styrker. Kommandant Von der Ree sa, da han så Holm i overtakelseskomiteen: - Også du Johan Holm. Fortet fikk ingen stor strategisk betydning. Det ble imidlertid utvidet hele tiden. De første kanonene var franske Schenider Canet 10,5 cm, med rekkevidde på 16 000 meter. Styrkene talte mellom 200 og 300 mann. De var lykkelige over manglende krigsaktiviteter. Deres utfordringer lå i å roe soldater fra østfronten, på vei hjem til sine familier. Fortet i Langesund var karantineplass før de kunne slippes ut blant sivile. Knivkamper og slagsmål var ikke uvanlig. -Vi var i paradis, ytret en tidligere tysk soldat, da han gjestet Langesund på 70-tallet.

Vikingkonger, sjørøvere og ferdafolk har til alle tider besøkt Langesund. Innenfor den kileformede innseilingen, mellom Tangen og Langøya, er det nemlig en lun naturlig havn. Den tyske sjørøveren Klaus Störtebecker, som herjet farvannene fra Stockholm til den Engelske kanal i siste del av 1300-tallet, var godt kjent i Langesund. Flere ganger kom han til «byen» for å slå seg litt løs, etter å ha gjemt seg i Åbyfjorden. Fjorden ligger rett vest for Langesund. Der hadde Störtebecker leir langt unna myndigheter og adelsskap som tapte store verdier til hans røveri. Også i Langesund røvet han. To båter skal visstnok være byttet. Störtebecker ble et hode kortere i 1401, etter at han og mannskapet ble tatt til fange og senere halshugget i Hamburg. Dette stanset piratens herjinger, men ikke Störtebeckers. Slikt skaper myter. Den forteller om en eventyrlig gullskatt han samlet i årene som sjørøver, og som skal ligge der et sted. Myten kan være sann for et par gullmynter fra det aktuelle tidsrommet ble i sin tid funnet i leirområdet. Ryktene styrkes ved at han forsøkte å kjøpe seg fri fra dødsdommen, gjennom å tilby et gullkjede som kunne gå rundt hele Hamburg. I dag er det fredelige forhold i fjordområdet rundt Langesund, men de tyske festningsverkene på Tangen, fra den 2. Verdenskrig, vitner om at det ikke er lenge siden alvoret hersket ute i havet, utenfor den trygge og gode havnen i Langesund.

BRONSE: Et portrett av Peter Wessel Tordenskjold smykker Tordenskjolds plass i Langesund. Foto: Per Flåthe GALLEY: Et maleri fra 1712 av Løwendals galley sett fra siden. Langesund Mek.Verksteds arkiver. SKIPSBYGGE: Et stikk som viser skipsbygging på Smietangen på 1600-tallet. Langesund Mek.Verksteds arkiver. DET VAR DA: Skuta Shtandardt på vei inn sundet i Langesund, mens Tordenskjolds soldater ønsker den velkommen, slik det en gang kunne ha vært. Foto. Per Flåthe Langesund er stedet mange kjente personer har tydd til gjennom århundrene, for å få hjelp til sine prosjekter. En av de som har satt spor etter seg i historien er den kjente sjøhelten Peter Wessel Tordenskjold (1690 til 1720). Trønderen tok sjøoffiserutdannelse og fikk tjeneste i den danske marinen. Han var kjent som en uredd og kreativ offiser, og fikk resultater. Til Langesund kom han i 1711 for å være med på byggingen av den kjente Løwendals galley. Et krigsskip som han raskt fikk flere seire med i den store nordiske krigen. Historien skal ha det til at han var vågal på flere måter. Blant annet var han en damenes mann, og tok det ikke så nøye om hans erobringer var gift med offiserskolleger. Dette ble naturligvis ikke tatt nådig opp, men en god mann vil ingen miste. Derfor ble han beordret til Langesund. Langt unna sinte kolleger og trusler mot hans liv og helse. Tordenskjolds viktigste seier oppnådde han mot svenskene i Dynekilen i 1716, der han rett og slett ødela hele den svenske forsyningsflåten. Det var dette året han ble adlet og tok navnet Tordenskjold. I Langesund er han hedret med en støtte på det som i dag heter Tordenskjolds plass. Den dristige krigeren ble imidlertid ikke så gammel. I 1720 ble han drept av en svensk offiser under en duell. Det skjedde i det som i Gleidingen i Tyskland.

FUGLØYA: På andre siden av fjorden ligger øya Fugløya. I dag en radarstasjon for overvåking av skipstrafikken. I eldre tid var den et festningsanlegg, som var med på å sikre at ikke ubudne gjester tok seg inn i fjordene. Innenfor ligger Helgeroa og Brunlanes. . Foto: Per Flåthe Fra Tangens østre side kan besøkende se ut over fjorden, forbi Langøytangen fyr, og over til Helgeroa og Mølen. I fint vær krysser du over fjorden på kort tid. Er sjøen grov og vinden sterk kan du reise dit i en beskyttet skjærgård. Områdene øst for Langesund har i alle år stått byen nær. Før Brevik bru stod ferdig i 1964 hadde Langesund bilfergeforbindelse med Helgeroa. Tilbudet varte fra 1938 til 1961. En vei som ble benyttet av mange som skulle videre sydover, eller mot Oslo. På Dampskipsbrygga ble det anlagt et fergeleie, som førte til bedre fasiliteter for ferge og reisende. I dag går det også ferge mellom Langesund og Helgeroa. En ren passasjerbefrakter sommerstid, men veldig populær. De reisende får nemlig en skikkelig omvisning i skjærgården, som ligger mellom de to stedene. I gamle dager var det svært vanlig for innbyggere i Langesund å heller rette seg mot øst da poteter og grønnsaker skulle handles inn. De frodige jordene på Brunlanes ga grøde i overflod, og veien var kort. Det tok nok mer anstrengelse å ta seg inn til bygdene i Bamble.

UGGENT: Selv om dagens losfartøy er robuste og byr på sikrere arbeidsplass, er det ofte uggent utpå. Foto: Per Flåthe PÅ JOBB: Leden fra Langesund og inn til industrien i Grenland er en av Norges mest trafikkerte. Dette betyr mye jobb for losvesenet. Foto: Per Flåthe EN GANG: Slik som disse tidligere redningsskøytene ligger og krysser utenfor Langesund, lå ofte losene med sine båter og ventet på skuter de kunne lose. Foto: Per Flåthe VENTER PÅ LOS: En gammel svensk frakteskute på vei inn mot Langesund. Kanskje venter den på los. Foto: Per Flåthe SKUTA: En bark for fulle seil, men uten losens kunnskaper kunne ferden lett ende på et skjær. Maleri: Langesund og Omegn Sjømannsforening Gjennom århundrer har innseilingen til Langesund satte selv de mest erfarne sjøfolkene på store prøver. Dette skapte behov for en viss type mennesker som kjente farvannene bedre enn sine egne bukselommer. Disse uredde karene fikk sine egne losskøyter og kjempet om retten til å lose fartøyer inn i konkurranse med andre. Først fram vant. Dette var i det som kalles konkurranselosingens tid. Det finnes nedtegnelser om hvordan disse karene var, uredde og alltid klare med gode løsninger. En bark på vei inn til Langesund kjempet seg gjennom en stormfull desembernatt i 1919. Mannskapet ville hjem til jul. De ventet imidlertid ikke at losene var ute i slikt vær, før de hørte et kraftig rop; Hvor skal de hen? Mannskapet svarte; - Til Langesund! En snødekt liten skøyte svingte inn i le av skuta, og losen Gotfred Olsen spratt om bord. Han beordret seilføringen slik han ønsket det, og satte kursen til Langesund. Men alt går ikke etter boka, vinden spaknet. Losen var ikke rådvill. I stedet for å drive med strømmen ned til Risør og Arendal, gikk han til Kragerø. Med god hjelp fra losskøyta kom barken seg inn forbi båer og skjær, og kunne ankre opp i trygghet. Losen forlangte sin betaling og forsvant med losskøyta. Langesund og Stråholmen ble losstasjoner allerede i 1720. Losene opererte fra egne hjem helt til de flyttet til Dampskipsbrygga i 1916. I dag er losstasjonen rett syd for fergeterminalen.

ROKOKKO: Halen gård er et minne fra rokokkotiden. Bildet er tatt før hoveddøren ble skiftet til moderne og sikrere inngang, men viser litt av storheten. Foto: Per Flåthe Besøkende har ofte bemerket de mange store flotte bygningene i Langesund. En av disse bygningene er blant annet Halen gård, rett opp for havneterminalen og fergekaia. Denne bygningen er omtalt i flere artikler og verker som omhandler arkitektur. Ikke minst fordi den representere en stil det ikke finnes mange gode eksempler igjen av. Derfor regnes den i dag blant de store. Tilsvarende bygg finnes i dag på Borgestad, mellom Porsgrunn og Skien, og i Brevik. Fra utsiden er den tilsynelatende beskjeden, men størrelsen på hele 400 kvadratmeter gjør den til en viktig representant for gamle bygg. Halen gård har sin opprinnelse i rokokkotiden. Noe som kom godt til syne i den opprinnelige inngangsdøren og inngangspartiet. Dessverre er det i dag en mer moderne og sikrere dør, siden bygningen både er kurs og konferansested, med arbeidsplasser. Dette betyr at mange av de spesielle arkitektoniske detaljene innvendig, som gården opprinnelig ble utrustet med, er forsvunnet til fordel for godt arbeidsmiljø. Det er imidlertid tatt vare på deler av interiøret, slik at besøkende kan få et lite inntrykk av fordums glans. Det er dimensjoner over bygningen. Disse kommer greit til syne i loftsetasjen, der takkonstruksjonene ligger åpent i midtseksjonen. Fra gammelt av var det landbruk i skråningene fra gården og ned mot byen. Dette er naturligvis borte for godt, men bygningen troner fortsatt majestetisk på bakketoppen, med utsikt til sundet.

KJÆRLIGHET: Det helt enestående vennskapet og kjærligheten mellom to menn, Loretz Severin Skougaard (lorgnett) og den amerikanske milliardærarvingen Alfred Corning Clark resulterte i svært synlige gaver. EI ØY: For å vise sin hengivenhet overfor familien Skougaard kjøpte milliardærarvingen Alfred Corning Clark like godt Langøya og ga den til familien, slik at øya ville bli et fristed og et område for levende natur. Foto: Per Flåthe ET GAMLEHJEM: Etter at Alfred Corning Clark døde valgte familien Skougaard å hedre deres venn gjennom å gi byen et aldershjem, og kalte det Clarks Minde. Foto: Per Flåthe To svært markante navn i Langesund symboliserer vennskap og kjærlighetsforhold utenom det vanlige. Spesielt i tidsepoken gavene ble gitt, i siste halvdel av 1800-tallet. Vi snakker om Langøya og Clarks Minde, byens gamlehjem. Det starter med bohemmiljøet i Paris, der Alfred Corning Clark, arving til USAs rikeste familie, Singer-konsernet og operasangeren Lorentz Severin «Severini» Skougaard i Paris ble partnere, der de levde blant Europas kunstnere. Clark var allerede da en beskytter av kunstnermiljøet i USA og Europa. Kjærlighetsforholdet tok dem til Langesund, der Severini introduserte sin partner for familien. En av byens ledende familier. I en tid der homoseksuelle forhold var lovstridige, ble Clark innlemmet i familien. I takknemlighet kjøpte han Langøya og ga den i gave til familien Skougaard, som fristed og naturområde. Familien Skougaard repliserte senere med å bygge et gamlehjem til byen, og kalte det Clarks Minde, til ære for Alfred Corning Clark, som døde i 1894. Den styrtrike arvingen fra USA hadde imidlertid et annet ansikt utad hjemme. Der bodde han med kone og barn. Likevel tok han med seg sin partner til New York, og installerte ham i egen leilighet kort vei fra sin eget bosted. På Langesund kirkegård står det en skulptur, laget av den kjente amerikanske stenhuggeren George Grey Barnard. Den er gitt av Clark og viser nokså ubeskjedent to menn på vei inn i en åpenbar omfavnelse. Tiden i Langesund var trolig den beste perioden i Alfred Corning Clarks liv.

HAVNA: Fra Støperiveien har du overblikk over Kongshavn og kan se hvor godt den ligger i forhold til storhavet utenfor. Foto: Per Flåthe POPULÆR: Småbåter av alle slag legger til innerst i Kongshavn. Foto: Per Flåthe I GAMLE DAGER: Et parti fra Kongshavn for over 100 år siden. Småbåter også den gang kom til havna. Fra postkort. GOD HAVN: Slik ble Kongshavn tegnet på kart fra 1885. Flere hundre år tidligere strakk havna seg lenger syd, men ble fylt opp med årene. Bukten som danner en lun og sikker havn var trolig kjent av sjøfarende lenge før den fikk sin omtale i Snorres kongesagaer og andre historiske skrifter. Sjøtrafikken mellom øst og vest, og kommunikasjonen mellom kysten og indre Telemark, møtes i fjordgapet ved Langesund. Den gangen het havnen Slaattenes, etter gården som Langesund er bygd på. Vi vet at vikingekongene Magnus Erlingssøn og Håkon Hakonssøn benyttet bukten som ly for sine skip, og den store sandtunga som sikrer havna anledning til å ta opp skipene og reparere dem. Førstnevnte lå der og lastet brynestein fra innlandet. Stein som senere ble benyttet i slaget ved Fimreite i 1184, der Magnus Erlingssøn falt. Håkon Håkonssøn la til i havna i 1240, etter å ha blitt overrasket av dårlig vær fra sydøst. Siden havna var godt kjent posterte han vakter på åsryggen over havna. Åsen fikk først navnet Kongsmannsåsen, men heter i dag Kongshavnsåsen. Det var ikke bare norske sjøfarende som kjente til den lune og trygge havna. Både hanseater, friesere og engelskmenn noterte tidlig i sine karter Langesunds betydning. Trolig var det ikke den sikre havna som var det viktigste, men at Langesund var et tollsted. Rundt 1400 var samtlige av de nevnte sjøfartsnasjonene regelmessige besøkende. Langesund var trolig en av Norges viktigste havner på den tiden. De besøkende var neppe der samtidig, for det hersket sterkt fiendskap. Spesielt gikk dette utover engelskmennene. Det hevdes at i 1401 ble et engelsk fartøy fra Yarmouth plyndret av hanseater fra Langesund.

En helt spesielt trekk ved Langesund er Torvet. Denne åpne plassen, omkranset av bygninger som sier mye om byens betydning i tidligere tider. Riktignok er de fleste renoverte og tilpasset noe mer moderne bruk, men de grunnleggende rammene er der. Det mest iøyenfallende er det gamle rådhuset på Torvets østre kant, i hellingen ned til Dampskipskaia og Kommunehølet. Bygningen startet sitt liv som bolig for Jacob Cudrio tilbake i 1785. Han var kjøpmann og skipsreder med mer. To av hans døtre giftet seg med brødrene Just og Simon Wright. I bryllupsgave fikk parene hver sin gård. Wrightegaarden og det som senere ble rådhuset i byen. Sønn til Simon Wright valgte senere å selge gården til konsul T.M. Wiborg fra Kragerø, som i sin tur foreslo for formannskapet i Langesund å selge gården til kommunen. Det ble en meget langtekkelig tautrekking mellom partene før gården i april 1862 havnet i kommunens eie. Kommunegården var i virksomhet fram til 1963. Langesund kommune startet en betydelig renovering av gården etter den 2. Verdenskrig. Restaureringene ble utført omsorgsfullt, og bygget fikk etter hvert tilbake sin opprinnelige form. I dag er det gamle rådhuset et kulturhus, og brukes av kunstnere. Den gamle bystyresalen, senere formannskapssal, er imidlertid bevart slik den framstod i sine glansdager. Gjennom en rute kan folk se inn i salen, der kommunens store og små saker ble behandlet.

Parallellt med Langesund strekker Langøya seg hele 2,9 km. Dagens naturreservat har i alle år vært en sentral del av kystbyen. Øyas viktigste historie begynte i 1601, da kong Christian IV overtok den fra lokale eiere, og anla en saltsyde der. Det vil si raffinere importert grovsalt til ulike kvaliteter. Den fineste graden bordsalt ble kalt Langøsalt. I årenes løp var kreativitet og virksomhet vesentlig for Langøya. Midt på 1600-tallet ble det ølbrygging og bakeri. Det pågikk i noen år før det hele ble lagt ned. Mot slutten av 1700-tallet økte virksomhetsgraden sterkt. På nytt var baking i sentrum. Honningkakebakeri. Så ettertrakta var kakene at de ble solgt til den danske marinen. Han fikk også utmerkelse for kakene. Foruten ren forretningsvirksomhet var øya også gjenstand for landbruk og skogbruk. Dette pågikk helt fram til familien Jens Ch Lund Skougaard fikk øya i gave av den amerikanske rikmannen Alfred Corning Clark. Etter den 2. Verdenskrig var øya i eierskap av en fetter til Jens Skougaard, Lorentz S Skougaard. Han restaurerte de etter hvert forfalne bygningene og åpnet øya for allmennheten. Han gjorde øya til en prektig naturpark. Familien Skougaard så den store naturverdien, og i 1947 testamenterte den øya til Langesund kommune. Han satte som krav at øya skulle være en naturpark for Langesunds befolkning, og være et vern for byen. Hovedbygningen ble leid ut som feriested for funksjonshemmede. I dag er hovedbygningen restaurant, mens det gamle båtbyggeriet er restaurert av Kystlaget Langesundfjorden.

RUTEBÅT: DS Bergen var en av flere rutebåter som kom regelmessig innom for å losse og laste varer. I forgrunnen sees fergeleiet til Lahell, som gikk mellom Langesund og Helgeroa. TIDLIG: Dampskipskaia var i full virksomhet som knutepunkt med andre byer i Norge og i utlandet, lenge før dampskipene overtok for seilføringen. Langesund kom tidlig i kontakt med resten av kloden og internasjonal samhandel. Båtbyggerier, trelast og som tollsted, førte til at norske og utenlandske skip kom til byen. Etter vært fikk et bestemt område rollen som knutepunkt. Først Nordre Dampskipsbrygge, som ligger mellom Tollboden og Cudrios Sjøbod, deretter den store Dampskipskaia. Det var utviklingen innen frakt som førte til byggingen av den store Dampskipskaia. Ettersom skipene ble utrustet med damp og skipsmotorer, ble mer og mer av frakt mellom steder i Norge sendt på kjøl. Rutebåtene ble livslinjer, og sørget for å oppretteholde handel og produksjon rundt om i bygd og by. Dampskipsbrygga ble påbegynt i 1875, i takt med at skipene ble større og mer dyptgående. Den ble gradvis utvidet, slik at den kunne ta i mot veksten i fraktmarkedet, og ikke minst de stadig mer omfangsrike varer. Den fortsatte å gjøre tjeneste som inn- og utskipningsområde for nasjonal frakt inntil første del av havneterminalen stod ferdig. Da ble kaia tilrettelagt for offentlige fartøyer fra kystvakta og fyrvesenet, samt en trygg plass for store fartøyer som trengte det. Etter hvert forsvant alle disse oppgavene, sammen med både losvesen og havnevesen. De aller siste årene har brygga fått en betydelig revisjon. Arbeidet sto ferdig i 2019. Høyden er økt, og området er i dag helt og holdent tilrettelagt for gående. Sitteplasser, benker og lekeområder for barn dominerer. Men er behovet der, kan likevel kaias østre del fremdeles benyttes av store fartøyer.

ALT ER BORTE: Flyfotoene over Smitangen og Langesund Mek. Verksted, som senere ble Grenland Offshore og Agility Group, viser slutten av den aktivitet som begynte med båtbygging på 1300-tallet. Nå er alt borte. Begge foto: Per Flåthe Sandtunga som skapte den naturlig havna i Langesund, ble etter hvert et drivende industriområde med båtbygging som hovedvirke. Vi kjenner den som Smitangen. De første skipsbyggerne var ifølge ryktene franskmenn. De kom på slutten av 1300-tallet for å nyttiggjøre seg de rike skogene. Det var nemlig rikelig med viktig eik langs kysten i dette området. Etter hvert ble Smitangen utviklet, og i 1535 foregikk en helt spesiell stabelavløpning. Nemlig et skip på hele 400 tonn. Stort for den gangen. Gjennom å kunne lage slike store skip, fikk området enda større betydning. Så viktig ble skipsbyggeriet der at det nærmest ble en ren krigsindustri. Kongeriket Danmark-Norges viktigste skip, «Løwendals galley» ble bygget der, sammen med «Prinsens galley» og andre skip. Også tidligere ble skip til bruk i krig bygget ved verftet. Blant annet defensjonsskip, handelsskip som kan gjøre tjeneste som krigsskip. Bygging av treskip var betydningsfullt fram til midten av 1800-tallet, da ble det vanskeligere. Stålet tok over for tre. I 1914 ble verkstedet omdannet til mekanisk verksted. En rekke skip, blant annet ferger til Stena Line gikk av beddingen i Langesund. På 1970-tallet slet verftet med å overleve. Det ble solgt til kranselskapet Munch i Bergen, før det senere ble overtatt av Grenland Offshore, og startet en innbringende produksjon av moduler til olje- og gassnæringen i Nordsjøen. Også dette rant ut i sjøen. Verkstedet ble avviklet i 2014, og alt revet. I dag bygges det attraktive boliger på det tidligere industriområdet.

UTSIKTSPUNKT: Langøytangen fyr var et viktig utsiktspunkt og et viktig sted i jakten på smuglere. Begge foto: Per Flåthe LYKTA: I dag er Langøytangen fyr automatisert, og lyser på egen hånd. Før var det store pærer og manuell betjening. Foto: Per Flåthe Farleden inn til Langesund er utfordrende. Grunnene langs innseilingen har tatt mange liv i årenes løp. Behovet for en merket innseiling var påfallende stort. Langøytangen fyr stod ferdig i 1839, og lykta ble tent 1. oktober samme år. Før den tid var innseilingen ofte spennende lesestoff i aviser og bøker. Det som begynte som en hjelp for rormenn og kapteiner, utviklet seg etter hvert til å bli en viktig redskap i jakten på smuglere. For å ta disse syndere utplasserte Tollvesenet i 1924 vakter der. Denne ordningen varte helt fram til 1978. Selv om fyret var betjent i 151 år fram til automatiseringen i 1990, var det ikke tent i alle disse årene. Fra okkupasjonen i 1940 og fram til freden 8. mai 1945, var det slukket. I stedet sørget de tyske okkupantene for å ha oppsyn med farvannene, på jakt etter helt allierte, motstandsfolk og rømlinger. Til tross for sin iver med å vokte farvannet rundt Langesund klarte en av byens fiskere, Ivar Isaksen, å frakte ettersøkte motstandsfolk og andre over til friheten i Sverige i alt 26 ganger. Rett foran nesene på okkupantene. Den første tåkelur kom i form av en klokke i 1887. I 1913 kom tåkeluren, før den ble oppgradert til tåketyfon i 1953. Den gamle tåkeklokka ble gjenreist på Figgeskjær. Fyret har vært en viktig sikkerhetsfaktor siden kom. I tillegg til dette var det også metrologisk stasjon en kort tid. Dette er trolig det mest fotograferte fyret i Norge.

MANGE BRYGGER: Fra fly kan en raskt se de mange bryggene langs sundet, og hvordan de ligger ut inn. SYKEHUSBRYGGA: Et sted å ta seg en pust i bakken på vandringen rundt om Langesund er sykehusbrygga. rett inne på land ligger boligen som ble byens sykehus. Alle foto: Per Flåthe Bryggene langs sundet forteller historie. Om kulturen og det samfunnet Langesund historisk vokste opp til å bli. Når vi ser på de virksomhetene som har levd i og på bryggene gjennom tidene, så var ikke dette bare fiskerinæring, men også viktige møteplasser. For eksempel ville fiskerne gjerne møtes på søndager eller på uværsdager, for å diskutere fisket og utveksle meninger om bra eller dårlige fangster. De kunne ikke fortelle ALT, selvfølgelig. Noen hemmeligheter kunne absolutt ikke deles. De hadde jo «sine» fiskeplasser og områder. Eller, som de kalte det: Hull. Da kunne en fisker lett få et kallenavn som kunne beskrive stedet. Kallenavn som Per i “høllet“. Dette var lenge før utstyr som ekkolodd eksisterte. Så det var faktisk mulig å holde godplassene hemmelige. Det var slik den gangen, at fiskerne merket seg hva de kunne se på land, akkurat fra den hemmelige plassen. Rett babord kunne de kanskje se en spesiell stein under en ås. Om han speidet rett fremfor baugen kunne han se et annet merke. Bare fiskeren visste at når han kunne se akkurat de merkene samtidig, var han på riktig og hemmelig fiskeplass. Bryggene var altså et viktig miljø for mennesker. Et møtested for trivsel og samhold. I vår tid er det fortsatt møtested, men er nok til mer privat omgang. Noen brygger er åpne for alle å gå ut på, mens andre er private. I dag gir bryggene båtplasser for folk i byen. Og, joda, de er fremdeles en møteplass, men det er nok mest for fritids-båtfolket i Langesund. Vandrer du ut Vaterlandsgate, kommer du til bakken som går ned til det gamle fiskesalgslaget. Der er det plassert ut benker. Flott å benytte for de som vandrer i området. De samme mulighetene finner du både på moloen, ute i Furustranda, og der kommunen for øvrig har pusset opp både snuplass og parkeringsområdet. De har gjort det hele til et lekkert utstillingsvindu, til glede for alle som legger turen den veien.

MOT VEST: Sosieteten og hotellet ligger vestvendt, med god utsikt over Rognsfjorden. Foto: Per Flåthe BADEHUSENE: Nede ved vannet lå badehusene der gjestene kunne velte seg i søle-, manet- og tangbad. Fra postkort. Driftige næringsdrivende i Langesund så tidlig mulighetene for å trekke «turister» til byen, og satset deretter. De startet Aktieselskabet Langesunds Bad i 1897, og rykket inn annonser der folk kunne velge mellom manet- og gytjebad, eller tang- og furunålsbad, for å nevne noen riktig fristende tilbud. Naturligvis fikk gjestene varme bad og dusj. Det ble bygget hotell- og restaurantbygg, med piano og kjeglebane. Nede ved vannet stod badehusene. De var strengt adskilt i hennholdsvis herre- og damebad. Etter at eiendommen gikk over på private hender, ble det også oppført en sosietsbygning med forsamlingssal, peisestue, spisesaler og store kjøkken. Den ble dessverre ikke stående så lenge. Den 31. januar 1926 brant den nesten ned. Eieren, Isak Seveland, fortvilte ikke. Branntomta ble ryddet på rekordtid. Arkitekter ble hentet inn, og i løpet av fem måneder ble en ny og større sosietetsbygning på 600 kvadratmeter reist. Ambisjonene var åpenbart store for i loftsetasjen var det også teatersal med scene. En kort periode gjorde Langesund Bad også tjeneste som byens kino. Langesund var en populært feriested. Flere av datidens kjendiser kom til hotellet for å roe ned og styrke helsen. Etter krigen ble eiendommen overtatt av Norske Baptistsamfunnet. Menigheten hadde eiendommen fram til 2006, da KrF-politiker og stortingsrepresentant Lars Riise overtok hotellet. Han er baptist og bodde der som barn, mens hans far var bestyrer ved hotellet. I dag drives eiendommen som hotell, med alle rettigheter.

BENKER: Steinbenker og bord prydet naturparken i Badeåsen. Foto: Per Flåthe TRAPPER: For å ta seg opp og ned i den bratte åsen ble det bygget mange trapper i stein. Foto: Per Flåthe På stien mellom Steinvika og Langesund Bad kommer du over steinformasjoner som åpenbart er laget av mennesker. Dette er restene etter de store visjonene om en fantastisk naturpark initiativtakerne ønsket seg i 1897, den gangen de fikk Langesund Bad bygget. Hele området ble ryddet og gjort om til park. Lokale fagfolk fikk jobben med å bygge trapper, benker, bord og murer. Kalkfuruskogen fikk stå og sørget for behagelig skygge på varme sommerdager. Langs stiene ble det bygd opp små overnattingshus. Disse hadde navn som «Skogly», «Beethoven» og «Mozart». Fremdeles kan disse overnattingshusene sees. De er i bruk. Det var ikke bare tilreisende som benyttet seg parken. Også lokalbefolkningen hadde glede av området. I årenes løp har imidlertid parken forfalt, og mye er grodd igjen. Likevel kan du finne trapper og stier i Badåsen. Våg å ta en tur opp på toppen. Går du helt ut på kanten i syd, vil Steinvika, Tangen og Rognsfjorden bre seg storslagent ut foran deg. Siden Langesund Bad var et hotell, var det nokså naturlig å tro at også mennesker med svermeriske tanker fant veien dit. Disse var ikke glemt da parkarbeidene ble utført. Diskrete stevneplasser ble bygget, slik at sødmefylte møter kunne foregå uforstyrret. De som er mer opptatt av flora blir heller ikke skuffet. Fra tidlig vår, gjennom sommeren og ut i høstperioden blomstrer det i dette området. I likhet med Tangen byr den kalkrike jorda her på gode muligheter for blomster av mange slag.

BOKA: Helge Oland med boka og en av utsiktsbenkene han har skrevet om. Foto: Per Flåthe BENK: En utsiktsbenk, slik den lett kan fortone seg for vandrende på stiene rundt Langesund. Foto: Helge Oland EGEN BENK: Helge Olands egen benk er noe mer forseggjort og med skilttavle på, der den står på vestsiden av Tangen fort. Foto: Per Flåthe Det er noen steder langs kysten av Bamble, der du kan se store deler av skjærgården i Bamble. Ja, deler av skjærgården i Kragerø også. Vardås ved Trosby og Rognsåsen er to steder. Ved Helges benk på vestsiden av Tangen fort naturreservat finner du også en virkelig god utsiktsplass. Denne høyst folkelige plassen har ingen ting med det militære å gjøre. Den langt på vei en heder til Helge Oland, en lokalpatriot, som sammen med gode venner har engasjert seg i å dokumentere alle benkene som i sin tid ble plassert på fine utsiktspunkter rundt om i Langesund. I alt 19 benker ble funnet og området rundt dem ryddet i aksjonen «Ta utsikten tilbake». Helge har samlet historien om disse benkene i en bok. Benkene ble utplassert tidlig på 1900-tallet. De som hadde forfalt mye i årenes løp ble reparert, eller erstattet. Som takk for sitt engasjement fikk Helge altså sin egen benk, strategisk plassert på Tangen. Fra denne benken kan du se fra de aller ytterste skjær øst for Stråholmsstein, rundt hele kysten med, Stråholmen og Jomfruland langt i fjerne, mens Såstein ligger rett over fjorden. Sammen med fastlandet danner den innløpet til leie ned mot Kragerø. Følger du blikket videre kommer du til Åbyfjorden, før de begynner på Hydrostranda og svabergene inn mot Rognstranda. I bakgrunnen ruver Hørsfjell, Bambles høyeste med sine 283 m.o.h. Det mangler så visst ikke på utsikt og gode motiver å hvile øynene på i Bambles skjærgård.

GEOPARKEN: Bergarter og fossiler har ført til at Steinvika er innlemmet i Geoparken. Gode skilt er satt ut for å gi besøkende informasjon. Foto: Per Flåthe BADEPLASS: Steinvika er et ofte benyttet friområde og en fin badeplass. Foto: Per Flåthe UTSATT: Når det blåser fra syd er Steinvika en utsatt plass. Foto: Per Flåthe KULTURARENA: Mange ganger har Steinvika hatt rolle som kulturarena. Amfiet gir publikum en naturlig tribune til begivenhetene. Foto: Per Flåthe Vi kan vanskelig fatte det, men Steinvika og ekvator har faktisk noe til felles. En gang i en fjern fortid, for rundt 460 millioner år siden, var faktisk Steinvika og resten av Norge et korallrev i et grunt hav 30 grader syd for ekvator. Dette har naturligvis fått konsekvenser, for nå er den populære bade- og turplassen innlemmet i Geoparken. I dette varme havet var det et yrende dyre- og planteliv. Disse falt etter hvert som de døde til bunns og ble dekket av slam og andre sedimenter. I dag kan vi se dette i form av fossiler i berggrunnen i Steinvika. Noe som naturligvis har medført at området er fredet. De fleste som besøker Steinvika er trolig mer opptatt av mulighetene for bading og fiske, eller rett og slett bare sitte ned og nyte omgivelsene, framfor å gå med nesa begravet i stein og fjell. Likevel, en liten ekskursjon mellom dukkertene kan gi mange flotte opplevelser. I 2010 så det imidlertid mørkt ut da grunnstøtingen til MS Full City, resulterte i et stort oljeutslipp som la seg på klipper og i steinstrendene. Dette så ut til å kunne ødelegge det naturen skapte for millioner av år siden. Heldigvis klarte kreative mennesker å finne løsninger. Området langs hele kysten av Bamble ble renset. Spesielt ble det gjort ekstra innsats i Steinvika, og andre steder av stor betydning. I dag kan ingen se at området har vært sterkt forurenset.

BETEL: Det var noe staslig over Betel kirke i Langesund. Oppført i 1753. I 1988 ble den flammenes rov. GAMLE FORMER: Langesund kirke i dag er moderne på alle måter, men den overordna ytre formen bærer i seg linjene fra fortiden. Foto: Per Flåthe Norge har vært hardt rammet av kirkebranner de siste 30-årene. Gamle kirkeklenodier er blitt flammes rov. Historiske og arkitektoniske verdier er kun tilgjengelige på bilder. Langesund fikk sin kirkebrann i 1988, da kirken fra 1753 brant ned til grunnen. Betelkirken, som den gamle kirken fikk som navn, var en markant bygning i Langesund. Sentralt plassert på Kirkehaugen, var den synlig fra nær sagt hele byen. Gjenstandene i kirken var av uvurderlig verdi, og rommet betydelig kunsthistorie. Det aller meste forsvant i flammehavet. Som ved andre kirkebranner utløste også denne konflikt i byen. Kopi eller moderne? Kampen var hard. Derfor ble det fattet vedtak om en kirke med historisk profil, men ultramoderne i sin innredning og bruk. I 1992, fire år etter brannen, ble den nye kirken innviet. Omtrent samtidig begynte Langesund menighet sin kolossale vekst. Grupper innen menigheten ble dannet. Barnekor og voksenkor ble svært populært. Moderne kirkestuer førte til bruk av kirken på en måte som den gamle aldri kunne tillate. Også kirkerommet ble allemannseie gjennom store og små konserter. Langesund menighet ble etter hvert en av landets mest aktive, og den nye kirka steg i popularitet. Normalt fører ikke slike branner noe godt med seg, men i denne saken kom menigheten styrket ut av prøvelsene. Likevel, mange savner den gamle kirken fremdeles, for den bar i seg en tradisjon som moderne kirkebygg først kan gi når disse har stått i over 200 år.

BESKYTTELSE: Moloen ytterst i sundet gir bygger og båter god beskyttelse mot bølger og vind. Den ble bygget etter en storm i 1926 tok alt av brygger innover. Her er den i stille kveldslys. Foto: Per Flåthe VERDIEN: Fra lufta kommer verdien av moloen mer til sin rett som beskyttelse for havnen innenfor. Foto: Per Flåthe Selv om Langesund ligger godt beskyttet fra havet, kan sjøen likevel gjøre stor skade. Det fikk innbyggerne langs sundet merke i 1926. En kraftig storm, med ditto høye og kraftige bølger, feide inn over byen og knuste trebryggene. Brygger som stod for arbeidsplasser og utstyr til fiske ble borte i løpet av kort tid. En uholdbar situasjon i en by der ly for havet er viktig for inntektene. Dette førte til handling, og arbeidet med å bygge en molo kom raskt i gang. Det var ikke snakk om å få tilkjørt stein fra andre steder. Området ved Furustranda var rimelig flatt og stein lett tilgjengelig fra fjellet der. For å få steinen fram anla utbyggerne en liten jernbane. Den første og eneste i Langesund. Det gikk med betydelige steinmasser før moloen stod ferdig i 1936. Den gangen kostet den kr 74 000,- å ferdigstille. Moloen ligger på sitt dypeste, på 18 meter. Etter at et par skip har rent på sikringen i årenes løp, har den glidd litt ut. Dette kan tydelig sees fra land, der den ytterste delen av moloen butter ned. I 2002 stod storfiskhavna ferdig lenger opp i sundet. Dermed ble det etter hvert tydelig at det offentlige ikke lenger har noen ansvar for bryggene innenfor, og Kystverket la moloen ut for salg. Dette ført til mange muntre vitser i lokalmiljøet. Så langt har visstnok ingen kjøper meldt seg.

TETT VED SJØEN: Badeparken i Langesund kan gi behagelig badevann året rundt, og fine opplevelser for både store og små. Foto: Per Flåthe POPULÆRT: Vann som spruter og bruser er populært hos barn. Foto: Per Flåthe TURISTSTED: Quality Skjærgården Hotell og badeparken er en av byens fremste turistmagneter. Foto: Per Flåthe Selv om Langesund går under navnet Solkysten er det likevel ofte langt mellom dagene der temperaturen stiger til sløvende høyder, og badevannet samler alle til dukkert. Heldigvis finnes det en god løsning. Nord for byen by ligger Quality hotell Skjærgården og badepark. Tilveksten er ikke av gammel dato. Anlegget stod ferdig i 1990, og ble en attraksjon av nasjonalt format. Det må understrekes at tilbudet neppe ville ha kommet, hadde det ikke vært for engasjementet til en mann, Gunnar Moen. I dag er hotellet myntet på kurs og konferanser utenom sommermånedene, da familier er særlig velkomne gjester. Badeparken er et helårlig tilbud som sørger for tropiske forhold uansett være og temperatur. Foruten at hotellets gjester benytter seg av mulighetene til en hyggelig dukkert i behagelig badevann, er Badeparken også et tilbud til båtgjester, fastboende og andre som stikker innom kommunen. For barna er dette et høydepunkt. Hotellet har gjennomgått flere faser i årenes løp. Ikke minst er det blitt pusset opp. Badeanlegget er også oppdatert og oppgradert. Blant annet med spennende sklier. Den som ønsker å ta seg en svømmetur ut i det fri, har full anledning til dette. Et stort uteområde omkranser ute-bassenget. Der kan badende slikke sol på gode sommerdager, eller besøkende kan slappe av med lunsj eller en kopp kaffe, før de vandrer videre på spennende stier i Langesund.

DEN GANG DA: Søndre Strandgate rett syd for Torget vitner litt om hvordan det stod til med gatene i Langesund for over 100 år siden. Foto: Per Flåthe Det opprinnelige Langesund ble dannet rundt industriområdet på Smitangen, og langs sundet. Små hus dannet trange smug og gater. Dagens by er en helt annen versjon, med lange, rette og til dels brede gater i retningen nord til syd. Likevel kan besøkende få et glimt av fortiden. Ved å legge veien inn i Søndre Strandgate vandrer du også inn i historien. I dag er det kun privatboliger der. I gamle dager var det fiskemottak og fiskeforedlingsbedrifter, slakteri og annen virksomhet. Byggene som står ut i sundet er de siste rester av et aktivt og tett samfunn. Denne atmosfæren kan du fremdeles fornemme dersom du tar deg tid til å se på bygningene og området. De som bor der i dag har vært flinke til å beholde mye av det originale utseendet. Noe som gjør vandringen til en god opplevelse. På din vei sydover fra Torvet kan du flere steder oppleve dette. Fiskerstredet er igjen en kort gatestubb fra byens tidligere tider. Ønsker du å gå dypere i utforskningen er det mulig å vandre i en gammel branngate. Den begynner ved Vaterlandsgate 24. Gå ned mot vannet og følg den trange gata sydover, inntil du kommer opp i et vegkryss i Vaterlandsgate. Disse gatene ble bygget med tanke på brannvern. Folk bodde trangt, og brann var alltid en trussel i den gamle bebyggelsen. Redningsmannskapene måtte komme fram. Heldigvis er Langesund spart for en omfattende bybrann.

ST. HELENA: Tollboden i Langesund var et viktig sted. Ytterst ligger selve observasjonskontoret, eller St. Helena som det kalles på folkemunne (dronefoto). Foto: Per Flåthe TOLLBODEN: Selve tollkontoret ble kalt Tollboden, og ligger lengst fra sjøen. I dag er hele området ivaretatt av Langeundfjordens kystlag. (Postkort) En gang i tiden var Langesund det viktigste stedet i regionen vi i dag kaller Grenland. Den fikk nemlig ansvaret for innkreving av toll. Langesunds tolldistrikt i perioden 1587 til 1839 var avgjørende for byens utvikling. Rollen medførte at Langesund fikk ladesteds rettigheter. Resultatene ser vi i form av flotte bygg og en stadig voksende skipsbyggingsindustri, sammen med import og eksport av varer. Gjentatte ganger viser rapportene fra tolldistriktene i Norge at Langesund var blant de ladesteder som kunne laste, losse og fortolle kornvarer fra Danmark og trelast skipet til fremmede land. Det antas at tollbetjenter var plassert i Langesund fra starten, men det ført da Axel Olufsen ble nevnt ved navn i 1682, at dette faktisk ble bevist. Den første overtollbetjenten kom på begynnelsen av 1800, tallet. Han het Parnemann, og har en gate oppkalt etter seg i byen. De mest aktive kontorene lå i Brevik, Porsgrunn og Skien. I 1854 fikk tollstedet Langesund lov til å innføre og utføre ved direkte handel alle tillatte kjøpmannsvarer fra inn- og utland. Det kan derfor se ut som om et av de aller første fotoapparatene som kom til Norge, kom i land og ble fortollet i Langesund. Tollfunksjonærene fikk også andre oppgaver. De ble med i styre og stell av byen, blant annet fikk en verv som ordfører. Det første tollkontoret lå i Søndre Strandgate i Tvetenstrands hus, før det ble plassert på St. Helena, som kontoret i dag kalles på folkemunne. I dag drives dette av Langesundfjordens kystlag.

SMAKKE: Smakkestranda er oppkalt etter denne båttypen. Gammel tegning. I SUNDET: Et gammelt stikk som viser smakke i sundet. (Ref: Helge Oland) Langesund har siden etableringen tilbake på 1300-tallet alltid hatt et sterkt bånd til verden utenfor. Både hanseater, friesere, engelskmenn og hollendere gjestet byen, enten for å selge varer eller hente. For hollendere var trevirke svært viktig. Et navn som tydelig viser at de driftige hollenderne var i Langesund fra tid til annen er Smakkestranda. Ei steinstrand som ligger syd for Furustranda, nesten helt ute på Tangen. Alt tyder på at båtene deres ble trukket opp der. Navnet kommer fra en helt spesiell båttype som kalles smakke. Dette er et bredt og tilnærmet flatbunnet fartøy, med svært god lastekapasitet. En tomastet gaffelrigg sørget for framdrift. Siden fartøyet er flatbunnet ville en bidevindseilas gi store utfordringer. For å motvirke den åpenbare avdriften med et slikt fartøy, monterte hollenderne store sverd (heve og senkbare kjøler) på sidene av fartøyet. Sverdet på le side ble senket under bidevindseilasen for å motvirke avdriften. Akkurat det samme som kjølen gjør for seilbåter i dag.

SAMME YTRE: Wrightegaarden har det samme ytre nå, som da dette bildet ble tatt for over 100 år siden. (Postkort) MUSIKK: Scenen på Wrightegaarden har harr mange kjente band og musikere innom. Her er Hellbillies i aksjon, men The Band, Willie Nelson, Chicago og Bryan Ferry er bare toppen av kransekaka. Foto: Per Flåthe SNART 120 ÅR: Victoria Gjestgiveri har et langt og ærefullt liv som byens hotel og spisested. Det har holdt det gående uavbrutt siden 1904. Foto: Per Flåthe SPESIALITET: Skalldyrbrett er en spesialitet på Victoria Gjestgiveri. Foto: Per Flåthe Rett nord for Torvet ligger det to bygninger som er vesentlige for Langesund. Wrightegaarden, med konsertscener og selskapslokaler på den ene siden, og Victoria Gjestgiveri med pub, restaurant og overnatting på den andre. Wrightegaarden var i sin tid Langesund første skikkelig fredede bygning. I dag er det mange flere. Huset kan spore sin historie tilbake til før 1700-tallet. Da var det kun et lite bygg. Etter hvert som eiendommen gikk over til mer velsituerte borgere, vokste bygningen. Wrightegaarden omtales i ærbødighet. Ikke minst inngangspartiet, som har en helt spesiell baldakin. Etter å ha gjort tjeneste som bosted, kjøpte Langesund mek. Verksted bygningen, før den på 80-tallet kom i privat eie. Siden den tid har Wrightegaarden blitt et møte sted for store og små artister og band fra inn- og utland, og er kjent over store deler av Norge. Hit kom. Bob Dylan, Elton John og a-ha, for å nevne noen. Tvers over gaten ligger et annet trekkplaster. Victoria Gjestgiveri er utvilsomt det utestedet med lengst drift. Den startet i 1904 etter at det tidligere Langesund Hotel brant. Eieren kjøpte Victoria, som fram til da var et bolighus. Victoria er i tillegg også en av Langesunds aller eldste bygninger. Dermed har den en dobbelt betydning når Langesund historie skal fortelles. Det er mye av bygningen som i dag ikke helt harmonerer med det gjestgiveriet som startet opp for snart 120 år siden. Likevel fornemmer besøkende mye av den atmosfæren som dette huset bærer på. Det er vel kjent for sitt kjøkken også.

GÅRDEN: Den prektige gårdsbygningen er fremdeles et flott bilde på storheten bak Slaattenes, som i sin tid var starten på Langesund. Foto: Per Flåthe UTBYGGING: Et detaljkart som viser utbyggingen av boliger rundt Slaattenes gård i 1916. LANGESUND: Et kart som viser deler av den planlagte utbyggingen av Langesund allerede på 1880-tallet. STADION: Den eneste virkelige offentlig tilgjengelige arena som bærer navnet Slaattenes, er anlegget til Langesund Idrettsforening. Foto: Per Flåthe Langesund har vokst fram på grunn av geografi, arbeidslyst og kreativitet. Det ville kanskje ikke skjedd, dersom det ikke allerede var aktivitet i området på gården Slaattenes. Navnet kommer av ordene slått og nes, og passer godt til geografien. Rester av den stolte gården kan beskues i en praktbygning som ligger tett inntil åsen helt nord i Wrightsgate. Fra gården strakk det seg i gamle dager lange jorder sydover. I dag er disse bebygd, og eventuelle landbruksaktiviteter er begrenset til private hageflekker. Grunn avstått fra Slaattenes dannet tomter til det som antas å være Langesunds tidligste bebyggelse. Etter hvert som byen vokste ble stadig flere tomter solgt ut. Den staselige gården krympet hele tiden. I dag er det lite som minner om staselig gård, men navnet er viktig. Byens fotball- og idrettsarena bærer nemlig navnet. Denne stadion ligger i enden av det som i riktig gamle tider var grøderike jorder. Slaattenes stadion ble for øvrig gitt til Langesund Idrettsforening av skipsreder H.P. Jacobsen. Opprinnelig som lån, men da foreningen ikke maktet å honorere Jacobsen ble det endret til gave. Fotballen har i alle år stått sterkt i byen. Noe som har medført at stadion gjentatte ganger er blitt pusset opp og forbedret. I dag er det originale gresset borte, erstattet av kunstgress. Grepet har ført til en massiv vekst i aktivitetene. Felles for stadion og byen for øvrig er at det hele startet med Slaattenes.

DEN ALLER FØRSTE: RS2 Langesund ble den aller første virkelig organiserte redningsskøyta i Norge i 1893. I dag er den i store trekk en kopi, men enkelte deler er med fra originalen. Foto: Per Flåthe FISKE: Selv i dag er det ikke helt ufarlig å drive fiske ute på bukta utenfor Langesund, selv om det på dette bildet virker rolig og harmonisk. Foto: Per Flåthe FARENE: Blåser det opp er det farer for sjøfarende langs kysten av Bamble og Langesund. Her bryter det på Tangenskjær. Foto: Per Flåthe Til alle tider har folk i Langesund levd med vissheten om at havet gir og havet tar. Februar i 1892 ble dette demonstrert i all sin grusomhet. Fiskerne på bukta ble overrasket av en kraftig storm fra nordvest. Fiskebåtene drev til havs, folk falt i vannet, og kulda førte til at fiskere frøs ihjel i båtene. Da stormen omsider la seg etterlot den seg 12 enker og en rekke faderløse barn den dagen. Værets ubarmhjertighet krevde handling. Et arbeid for å få en redningsskøyte ble straks iverksatt, gjennom å starte en lokal avdeling av Norsk Selskap til Skibbrudnes Redning (N.S.S.R.). Kronerulling ble avholdt og avdelingen begynte arbeidet med å finne en egnet type som kunne passe som redningskrysser på ute på bukta. Ideer fra Larviks kjente båtbygger Colin Archer ble utforsket, og valget tatt. Penger fra flere hold og medlemskap i redningsselskapet sørget for at Norges første redningsskøyte kunne krysse ute på bukta utenfor Langesund i januar 1893 under navnet Langesund. I dag kan en rekonstruksjon, med deler av det opprinnelige fartøyet bygd inn, beskues ved Tollboden ved Nordre Dampskipskai. Et enda vakrere skue er når hyggelige oppdrag tar den ut på bukta. Den seiler med RS2 i seilet. Som nå hersket politikken også den gangen. Egentlig skulle skøyta i Langesund seile med RS1 i seilet, men redningsskøyta som fikk navnet Christiania ble tildelt den æren. Uansett RS2 var den første offisielle redningsskøyta i Norge.

ET STASLIG HUS: Med sin hvite farge og plassering ytterst på kanten mot sundet, troner det tidligere hvilehjemmet for skippere over all inn- og utseiling i sundet. Foto: Per Flåthe GAVMILDHET: Skipper Stouslands barn oppfylte farens ønske om å bygge et hus for skippere som hadde sluttet på sjøen. Foto: Per Flåthe NAVNET: Det hersker ingen tvil om hvem som ordnet med dette hvilehjemmet for pensjonerte skippere. Foto: Per Flåthe En sjømanns 65 år lange liv til sjøs, ble opptakten til praktbygningen som troner i åsen, ytterst i Langesund. På folkemunne heter det Skipperhuset. Den 10. april 1932 stod Skipsfører H.J. Stouslands skipperhus ferdig. Langesund kommune besørget tomten. Som navnet tilsier var det øremerket bolig for skippere som pensjonerte seg. Bygningen rommer fem leiligheter, en vaktmesterleilighet, kjøkken og forsamlingssal. Mange undrer på hvorfor dette huset ble bygget i Langesund,all den tid giverne bodde i Skien. Det var skipsfører Stousland selv om startet prosessen han aldri selv fikk oppleve. I en oppfordring til egne barn skulle de gjøre noe godt for gamle skippere. Sjøl la han 65 år bak seg på sjøen før han gikk i land. Etter hans død i 1913, tok barna farens ord til seg. Det gikk imidlertid mange år før økonomien evnet dem å honorere farens ønske. Familien fra Skien ville opprinnelig ha huset i egen kommune. Den takket nei. Gjennom skipsreder Hans P Jacobsen i Langesund ble byen forespurt, og takket altså ja. Det ble opprettet et legat til sikring og vedlikehold. Legatet mottok også penger fra andre givere. Etter hvert som skipsfarten i Norge satte norske sjøfolk på land, ble det vedtatt å endre reglene for legatet. I dag kan også andre boligsøkende tillate seg å be om plass på Skipperhuset. Dette styres av et eget utvalg. Opprinnelig bodde brukerne gratis, men nå kreves husleie. Under den 2. Verdenskrig gikk grensa til Tangen fort rett syd for Skipperhuset.

HELTEN OG KONA: En av Langesunds virkelige helter, Per Brynildsen, på trappa utenfor det lille huset i Fiskerstredet han bodde i sammen med kona. En historisk plakket pryder veggen i dag. Foto via Roger Normann I et lite hus i Fiskerstredet henger en kort informasjon om en av byens virkelige helter, los Per Brynildsen (1785 til 1879). Hvem var denne helten som i 1870 fikk borgerdådsmedaljen? Per Brynildsen begynte sine mange eventyr i 1807. Da som matros om bord i briggen Lovise Elisabeth. Det ble raskt endring på det da de danske sjømilitære myndigheter shanghaiet ham og resten av mannskapet. Per ble satt i tjeneste om bord i en kanonbåt. Til tross for tvangen gjorde han jobben så godt at han steg i gradene, og ble kvartermester før han slapp fri. Vel hjemme i Norge i 1811 ble han etter kort tid kommandert om bord i et transportfartøy for å hente magasinkorn i Aalborg. Deretter deltok han i slagene i Kjøgø og Dragø, før siste slaget i Anholt 25. til 27. mars 1811, før han fikk fripass hjem. På grunn av engelskmennenes blokade av norskekysten hersket det hungersnød i landet. I 1812 startet han med virksomheten som gjorde Terje Vigen så kjent, å ro til Danmark etter mel. Til slutt ble han tatt av svenskene, men rømte til Danmark og kom seg omsider hjem igjen gjennom å lede en dansk kurér. Hans siste krigsjobb. I 1814 kom som kjent freden. Per fortsatte på sjøen, og tok jobb som reservelos. Til slutt fikk sin egen lospatent og seilte los til han var 83 år gammel. Brynildsen var en storhet i Langesund og holdt en rekke verv i tillegg til jobben. En sann helt.

FOR 60 ÅR SIDEN: Dette flyfotoet av Langesund fra omtrent 1958 viser den rike ansamlingen av brygger. Alle sammen knyttet til næring. DAGENS: Her ser dere et par bilder av bryggene i dag. De aller fleste er forbundet med fritid. Foto: Per Flåthe Et viktig trekk ved Langesund, og som sier mye om byens fortid, er de mange bryggene og sjøbodene som stikker ut i sundet. Spesielt på strekningen mellom Dampskipskaia i nord og moloen i sør er dette godt synlig. Her kan besøkende se hvor viktig fiskerinæringen har vært for byen. Bryggene var naturlig nok opplagsplass for båtene, når de ikke var på fiske. Sjøbodene gjorde tjeneste som oppbevaringssted og redskap. De var også i en del tilfeller både fiskemottak og anlegg for videreforedling av fangst til fiskemat som puddinger, kaker, nedsalting og røking. I dag er den sterke eimen av et levende fiskerisamfunn for lengst borte. Dersom det dufter strengt skyldes nok dette tang som har fått ligge og godgjøre seg i solen. Det opprinnelige sentrale fiskemottaket, som var lokalisert et godt stykke ut i Vaterlandsgate, ble for smått. I 1966 flyttet dette nordover til Stoa, der nye moderne lokaler stod klare til å ta i mot fangstene. I dag er også restene av dette mottaket fjernet og nytt stort mottak stod ferdig i 2002. Da var Langesund oppgradert til storfiskhavn. I likhet med fortidens brygger syd i byen, valgte utbygger også lage brygge som står rett ut i sundet. Akkurat som de gjorde det i gamle dager.

STASBOLIG: Vaterlandsgate 14, eller Velferden som den også kalles, var Familiens Skougaards stasbolig inntil de solgte den til kommunen, slik at byen fikk et skikkelig sykehus og offentlig bad. Foto: Per Flåthe Sjenerøse gaver og offervillige mennesker sørget for at Langesund tidlig fikk sykehus. Det første virkelige sykehusbygget lå på Kirkehaugen (Alette Iversens gate). Pengene til sykehuset ble gitt i gave av Jens Skougaard i 1911. Langesund kommune brukte dette fram til 1930, da den fikk anledning til å bruke forkjøpsretten til å anskaffe seg et mye større og mer funksjonelt bygg, Vaterlandsgate 14. Den store praktbygningen, som fremdeles dominerer sjøfronten i Langesund, var opprinnelig familien Skougaards bolig og oppført i 1904. Nye tider krevde viktige installasjoner. God personlig hygiene vokste fram som middel mot sykdommer og smitte. Dette førte til at det ble bygget et folkebad i tilknytningen til sykehuset. Et populært tilbud for innbyggere, som vanligvis måtte gå til vannposten for å hente drikke- og badevann. Det var ikke bare ønsket om å holde seg ren som fikk folk til bruke badet. Nysgjerrigheten var stor også den gangen. Små hull i veggene mellom badebåsene tydet på at mange var opptatt av mer enn såpe og vann. Sykehuset ble en sterk institusjon i byen, der de syke fikk god behandling. Og det ble en trygg arena for fødende kvinner. Sykehuset var i virksomhet fram til 1976, før den ble gitt til byens lag og foreninger. På dette tidspunktet var forfallet stort. Heldigvis var Langesund Mandssangforening inne i bildet. Sammen med andre lag og foreninger gjennomførte de en storstilt renovering av hele bygget, fra takås til kjeller. I dag er det et praktfullt kulturbygg.

NANSEN: I Marie Høegh og Bolette Bergs private fotosamling finnes blant annet dette bildet av Marie, der hun framstiller seg som en av polarheltene. Ikke så merkelig siden Både Fridtjof Nansen og Rals Amundsen kom til Langesund for å kjøpe utstyr de benyttet til sine polferder. Ref: Preus museum – Flickr: NMFF.000418-13 Langesund har fostret mange spennende mennesker, de fleste menn. Men en kvinne har virkelig klart å stikke seg ut. Marie Høegh, født i 1866. Det vil være upresist å si at det var i Langesund hun gjorde seg bemerket, men røttene hennes er å finne i et lite hus i Søndre Strandgate. En historisk plakett på veggen forteller alle forbipasserende om denne bemerkelsesverdige kvinnen. Marie ble nemlig en av Norges fremste kvinnesaksforkjempere, samtidig som hun levde et veldig avvikende liv i det puritanske Norge. Marie Høegh ble fotograf. Hun reiste til Finland i 1890 og utdannet seg. Fem år senere slo hun og hennes partner, fotografen Bolette Berg, seg ned i Horten. Der dannet de fotoatelieret Berg & Høegh. I bildene vises det tydelig at hun og andre personer aktivt utfordret de oppleste og vedtatte kjønnsrollene. Hun var lesbisk, og kjempet hele tiden for retten til å definere seg selv. Det er nok ikke fotograferingen hun er mest kjent for, men kampen for kvinners stemmerett. Hun ledet Oslo-avdelingen av Landskvindestemmerets-foreningen. I 1913 halte de seieren i land ved hjelp av Venstres innsats. Ingen tar munnen for full når de setter Marie Høegh inn i rekken av betydningsfulle mennesker, som har vært med på å forandre Norge.

Kom innom oss på idylliske og solfylte Valle det lille tettstedet som blir så stort om sommeren. Nydelig beliggenhet med praktfull skjærgård, gjør at Valle blir til en liten juvel om sommeren. Enten du kommer med bil, båt eller sykkel, er Valle verdt et besøk med dagligvarebutikken Spar, restauranter, små butikker og eget galleri. Sykkelrute 1 går gjennom Valle og videre nedover sørlandskysten. Her kan du også ta Taxibåt ut til alle øyene langs kysten utenfor Valle.