Malså Gruver

Info parkering i Sagdalen Området kan deles inn i 4 viktige gruvefelt. I tillegg finnes mange skjerp og gruver fordelt over hele kisdraget i Malsådalen. 1. Hovedområdet med merket tursti på 1,8 km lengde 2. Gruvstuggufeltet 3. Sagvoldhauggangen - Utsikten 4. Finnegruvene Avstanden herfra til eldhuset i hovedområdet er 2,1 km. Dere går hele tiden langs gruveveien fra siste driftsperiode (1914-1918). Denne veistrekningen kalles for slaggveien fordi den ble gruset av slagg som fantes etter den engelske driftsperioden (1874-1884). De måtte forsterke veien fordi det var tunge kolli som skulle fraktes innover. Om vinteren ble veien brøytet med snøplog. Veien innover til eldhuset er tørr og fin, og langs veien er det utplassert 3 seter hvor besøkende kan ta en pause og nyte øyeblikket. Avstand herfra til sete nr. 1 er ca. 0,6 km Avstand herfra til sete nr. 2 er ca. 1,2 km Avstand herfra til sete nr. 3 er ca. 1,8 km Malsådalens venner ønsker de som besøker området en god tur i naturskjønne omgivelser i rallarenes fotspor. 1.Hovedområdet med merket tursti Når dere kommer til eldhuset finner dere informasjon om den merkede turstien på veggen til eldhuset. Det er utplassert flere sittegrupper langs turstien og to bålpanner, så her er det mulighet for grilling. Flere skilt langs turstien gir informasjon om gruvedriften. Her kan dere selv lese om dette. 2.Gruvstuggufeltet Dette er det eldste feltet man kjenner til. Det er to områder her. Det ene ligger oppe på Gruvstugguberget, og det andre ligger nedenfor berget ved Gruvstuggutjernet. Det er flere skjerp og gruver her både oppe på berget og rundt tjernet. De som først drev her var Gaulstad og Mokk kopperverk i 1770-årene. Disse verkene hentet etter sigende kis som de brukte som tilsats i Rokne og Skillegrind smeltehytter i Ogndal. Det er et viktig område for man vet at det har vært aktivitet i minst fire perioder her. I siste periode 1914-1918 ble det foretatt diamantboringer for å undersøke forekomsten. Da ble forekomsten drevet av Malså kopperverk. 3.Sagvoldhauggangen – Utsikten Man vet at denne forekomsten ble drevet i perioden 1904-1914, men sannsynligvis har det vært drift her før. Fra 1904 var det grosserer Thorvald Røstad fra Moss som finansierte driften. John E. Grunden fra Verdal var den stedlige representant og ledet forsøksarbeidet. Spekulanten Røstad solgte i 1914 sine eierinteresser, og fra da til 1918 ble forekomsten drevet av Malså kopperverk. 4.Finnegruvene Navnet Finnegruvene kommer av A. Finne, en investor – kjøpmann – fra Trondheim som var med og finansierte driften. Man kjenner til at denne forekomsten ble drevet i 1830- og 1840-årene. Den ble da trolig drevet i samarbeid med Mokk og Gaulstad gruver. Det ble også drevet her i 1865 og i senere driftsperioder først på 1900-tallet. Det er flere skjerp og gruver i dette området, en ganske viktig forekomst. Turstien i hovedområdet er merket med midler fra Gjensidigestiftelsen og daværende Nord-Trøndelag fylkeskommune. Helgådal IL er de som fysisk har satt opp infotavler og merket stien. Når du kommer inn til hovedområdet er det merket en historisk sti på 1,8 km. På 14 infotavler kan du lese om gruvedriften som var i Malså gruver sitt hovedområde. Skiltet er satt opp i 2017. Kjentmannsmerket i Verdal har også et infoskilt på parkeringen i Sagdalen. Det er også et infoskilt om sykkel- og trillestien som starter i Imsdalen i Snåsa kommune og går gjennom Roktdalen i Snåsa til Gaulstad og Mokk i Steinkjer kommune. Videre fra Mokk via Malså gruver til parkeringen i Sagdalen i Verdal kommune. Parkeringen i Sagdalen er også et fint utgangspunkt for en tur til Skjækerfjella/Blåfjella nasjonalpark – Norges tredje største nasjonalpark. Det er bare 4-5 km til nasjonalparken. Tekst og foto: Joar Olav Nessemo

Takkesteinen som står her er reist av Verdal Historielag og avduket 11. juni 2006. I løpet av 2. verdenskrig var det mange som flyktet over til Sverige her forbi Skjækerfossen. Noen tok seg fram ved egen hjelp, men de fleste fikk hjelp av flyktningeloser. I hovedsak var det to flyktningeruter som gikk her, det var Moanruta fra Leksvika. De brukte å få mat og kvile i Kjesbua. Fra 1943 kom de fleste med Milorg-ruta. Flyktningene gikk av toget på Fleskhus, så bar det om Hallem, over Blommen og Leirsjøen med mat og kvile i Kluken eller Åsen i Ulvilla. Milorgruta var organisert på militært vis med stor vekt på sikkerhet. Det var mange loser som hadde hver sin etappe, så om de drev losing om kvelden og natta var de i fullt arbeid dagen etter. Og selv ikke deres nærmeste fikk vite hva de drev med. All informasjon foregikk i koder. Her ved Skjækerfossen drev Kristian Holmen landhandel. Han kunne ta en telefon til Johannes Væren og fortelle at det var kommet 4 kilo hvetemel. Væren visste da at det kom 4 flyktninger, og varesorten fortalte hva tid flyktningene ville komme til møteplassen, som var ei skogstue på vestsiden av Djupdalen. Da kunne Væren svare at han hadde fått Røde hunder og kunne ikke hente melet. Det betød at en patrulje av tyskere patruljerte grensen med hund, og da var det om å være forsiktig. Ellers var det stasjonert en tysk vaktgruppe på Tronsmoen, men deres bevegelser hadde Væren kontroll på. Losene ga seg aldri til kjenne før de så at antallet stemte. Var det en for mye var det sannsynlig en sabotør, og da skulle losen trekke seg tilbake. Det hendte visst aldri at det var en for mye på Milorg-ruta, og ruta ble aldri opprullet av tyskerne eller Rinnans Sonderabteilung Lola før krigen var slutt. Flyktningelosene varierte hele tiden ruten de fulgte. Losene var skiløpere i veldig god fysisk form og lokalkjente i terrenget. Det letteste for flyktningene, som delvis var i dårlig fysisk form, var å følge veien. Da kunne de også få hesteskyss deler av ruta. Men losene tok aldri sjanser, så som oftest ble ruta lagt skogleies. I løpet av krigen passerte anslagsvis 7-800 flyktninger Helgådalen på tur til Esingen på svensk side av grensen. Det var ikke nødvendigvis alle disse som passerte akkurat her vi nå står da leia hele tiden varierte fra tur til tur. Strekningen fra Fleskhus hit til Skjækerfossen var ca. 4 mil, og herfra til Esingen ca. 3 mil, litt avhengig av ruta som ble valgt. Losingen foregikk til alle årstider. Tekst: Johannes Overmo

Da Tyskland kapitulerte 8. mai 1945 kjørte Henry Oliver Rinnan fra Trondheim i fire biler sammen med 19 menn og 5 kvinner fra «Banden» samt to gissel, Ingeborg Holm og Magnus Caspersen. Øst for Helgåsen måtte de parkere bilene på grunn av snø i veien, og det bar til fjells etter at de hadde lagt igjen et depot av varer noen hundre meter fra vegen. Rundt i 2-tida natt til fredag 11. mai kom 56 mann og to offiserer fra 4. kompani av Rikspolitisoldatene under ledelse av politiløytnant Christian Ringnes. De etablerte hovedkvarter for jakten her ved Skjækerfossen. Kjøpmann Kristian Holmen hadde telefon, og der etablerte Ringnes seg og begynte umiddelbart å snakke med de 8 lokalkjente motstandsmennene for å få en oversikt over situasjonen. Holmen hadde da fått telefon fra Kleppen om at en mann var kommet dit. Det viste seg å være gisselet Caspersen som hadde unnslippet ved å følge en bekk ned til elva og videre funnet fram til Kleppen. Rinnan hadde med hund. Øst for husene her i Skjækerfossen ble 16-mannstelt satt opp mot elvebredden der befal og soldater ble forlagt. De lokalkjente motstandsmennene fikk utdelt hvert sitt våpen og armbind som viste at de var under militær kommando. Det hadde noe å si hvis det ble behov for erstatninger. En bil med et lag soldater ble sendt for å hente Caspersen. Da de var kommet til Leirmelan møtte de to mann fra banden, og de ble tatt inn i bilen. Så skulle de kjøre et stykke til for å finne snuplass, og da møtte de nye to som også ble tatt inn i bilen. Bilen kjørte da straks tilbake til Skjækerfossen, og Ringnes kunne begynne avhør for å danne seg en mening om hvor Rinnan befant seg. En annen bil ble sendt til Kleppen og hentet Caspersen, som kunne bekrefte det de fire hadde fortalt. Det ble satt ut vakter ved alle bruer i området samt på andre strategiske steder. Patruljeringen i dagene som fulgte foregikk dag og natt. For å holde seg våkne fikk soldatene amfetamintabletter. Tidlig fredag morgen ble rundt 25 mann sendt opp i Glenna. De fikk da se at det steg røyk opp av murpipa på Fagerlivollen langt der nede mot elva. I ly av ei snøskur akte de seg ned den bratte skråningen, en gruppe innenfor og en framfor huset. Det var 6 fra banden som var der, og den ene hadde fått et skudd i hofta og måtte bæres i det ulendte terrenget mot Brattåsen. De øvrige 5 gikk på egne bein. Fremdeles var det 12 stk. fra banden og gisselet Ingeborg Holm på frifot. Mange patruljer var ute dag og natt. Søndag 13. mai om morgenen fikk korporal Magne Solheim fra Målselv i oppdrag å plukke ut mannskap som skulle sørge for å avskjære Rinnans mulighet for å komme seg over til Sverige. Solheim hadde vunnet mange kommandoløp fra treningsleiren ved Stockholm, og var regnet som Norges beste soldat. Han hentet 9 mann fra 3. tropp som han kjente godt og visste hva de gikk for. Den kjente skøyteløperen Harry Haraldsen ble med, han hadde som hovedansvar å ta bilder. På grunn av snøføre kom ikke bilene lenger enn opp Brattåsåsan, derfra bar det på ski og føtter til Storlunet, der de var innom og fikk tak i mat. De fikk ikke noe godt ut av radioene som skulle sørge for samband med hovedkvarteret i Skjækerfossen, så Solheim sendte de to radiomennene tilbake til Storlunet med beskjed om å ringe Ringnes og rekvirere skyss imot. De andre gikk inn til Storvukuvollen og fikk noen få timers søvn. Tidlig morgen mandag 14. mai bar det av gårde. De måtte passere et dårlig brospenn over Tverråa, de måtte gå over en av gangen. Hunden kom ikke over brua, så hundepasseren og hunden ble satt igjen øst for bruspennet. Kommet over brua ble de gruppert i skytterlinje og gikk opp mot Tverråhøgda. Da de kom dit, fikk de se 6 personer som var på tur ned til Flyvollen. Solheim hadde litt problem med å se i kikkerten da det var kraftige snøbyger. Det han var mest interessert i var å se om de hadde mange gevær, men han kunne se bare ett. Pistolene var han ikke redd på grunn av rekkevidden. De militære ga seg ikke til kjenne før Rinnan & co. gikk inn i huset på Flyvollen. På Solheims signal ble det fyrt av mot murpipa på seterhuset. Solheim gikk fram alene og ropte «Rinnan kom ut». Da de kom ut døra, ropte han at de skulle spre seg, og så spurte han etter gisselet, og fikk til svar at hun ikke var der. Så foretok Solheim kroppsvisitering og beslagla alle våpen og kofferten til Rinnan, der det var mange penger, både norske og svenske sedler. Solheim visste at det fremdeles var 6 stk. på frifot, og han ville sette i marsj så fort som mulig. Han tok ut kompasskurs mot bruspennet og gikk først. De var en soldat for lite i forhold til fangene, men dette ble greit ordnet, Harry Haraldsen tok seg av to, «Pus» Dundas og en av karene. Ca. kl. 14 kom følget fram til Storlunet, der det ble rekvirert mat og drikke. Derfra kunne Solheim ringe til Skjækerfossen og melde fra om at de nå hadde hovedpersonen fanget. Ringnes' overordnede Haakon Harlem var også kommet oppover fra Trondheim, og begge disse to uttrykte sin store takknemlighet til Solheim for hvordan han sammen med sine mannskaper hadde løst oppgaven. De lovte da å sende biler imot så langt de kom. Fra Storlunet ble ryggsekkene lagt på hestevogn og kjørt utover til Vargåsen. Her på Skjækerfossen møtte lokalbefolkningen opp i store mengder for å få et glimt av Rinnan. Da bilen med Rinnan kom, ble han fort ført inn i villaen på andre side av veien. Folk følte seg snytt, men folkemassen stormet til huset for å se inn. Etter hvert ble gardiner trukket for, fangene skulle ikke sitte til utstilling. Ledelsen sa at Rinnan skulle transporteres fra Skjækerfossen til Trondheim ved 9-tiden dagen etter, men i virkeligheten var avgangen grytidlig om morgenen, en taktisk måte å hindre uønsket anfall mot kortesjen. Ennå var 6 bandemedlemmer og gisselet Ingeborg Holm på frifot. Disse ble pågrepet ved Dyrhaugen i Skjækerdalen tirsdag 15. mai ved middagstider, og jakten på Rinnanbanden var dermed over. Og folket kunne feire 17. mai 1945 som et fritt folk. Tekst: Johannes Overmo

For å opprette og drive smeltehytte trengte man kongelig bevilling hvis hytten skulle drives med «Kul eller Veed af fremmede Skove». En slik bevilling måtte man ha om hytten skulle drives av en enkelt person eller flere i fellesskap. Følgende notis bekrefter dette: «SMELTEHYTTE I SKJÆKERDALEN. Under 22de Dec. er det naadigst bestemt: At der mod anordnet Gebyr naadigst tilstaaes Bergværksbolaget «Værdalens Nikkel- og Kobberværk» Bevilling til i Skjækerdalen i Vuku Sogn i Værdalens Præstegjeld, Nordre Trondhjems Amt, at oprette og i 10 Aar fra Bevillingens Datum med Kul og Ved fra Fremmede Skove at drive en Smeltehytte til Forædling af Malm fra Skjækerdalens Nikkel- og Kobbergruver.» Den 18/8-1877 søkte derfor Anton S. Bachke på vegne av Værdalens Nikkel- og Kobberværk Indre-Departementet om rett til å bygge og drive smeltehytte. Søknaden ble innvilget av Indre-Departementet, og er datert 27/12-1877. Hytta var planlagt med to ovner og den første ble bygget ved Skjækerfossen i 1881. Lengden på ovnen var ca. 22,5 m, bredden var ca. 14,5 m og høyden var drøye 4 m. Den første smeltingen fant sted i midten av november 1881. Den andre ovnen ble bygget i løpet av 1882. For å skaffe energi til å drive hyttas blåsemaskin, ble det bygget et vasshjul i Skjækerfossen. Vasshjulets diameter var på ca. 4 m. Blåsemaskinen kom fra Mostadmarken Værk som tilhørte L. N. Jenssen. Smeltehytta og vasshjulet ble bygget på Skjækermoens grunn, som tilhørte Værdalsgodset. Selskapet var derfor i den heldige stilling at alle sider ved etableringen berørte bare en grunneier – Værdalsgodset – som også var aksjeeier. Dette var nok en stor fordel som gjorde det enklere å få planene igangsatt. Det ble senere bygget en smeltehytte nr. 2. Det var kontinuerlig drift ved masovnene. Når ovnene var fyrt opp måtte arbeidet foregå uten avbrudd dag og natt, helg og hverdag helt til noe gikk i stykker. Da ble arbeidet stanset, og arbeiderne fikk sin velfortjente hvile etter ukers, kanskje måneders arbeid i smeltehytta. Det var bare to arbeidsskift til å betjene ovnene, hvert skift på 12 timer. Det var hardt og slitsomt arbeid. Heten var plagsom, og spesielt i smeltehytta var det stor varme. Klærne var våte av svette og speikte sammen når arbeiderne kom ut i kulda. Johan August Pettersson Berg arbeidet som slaggdrager, det tyngste og best betalte arbeidet ved smeltehytta. Kr. 2,20 ble utbetalt i lønn for en 12-timers arbeidsdag. Det var ikke noe tillegg for nattskift. Det var mindre lønn for annet arbeid ved smeltehytta og for de som arbeidet i gruvene. Hyttemester var Thomas Langsrud fra Østlandet. Stiger ved smeltehytta var Göran Bengtsson. Senere hadde Göran tilsynet med smeltehytta. Göran hadde sammen med flere andre svensker kommet til Malså gruver fra Husågruven i Kall, Jämtland. Senere flyttet han til gruvene i Skjækerdalen og avanserte snart til stiger ved smeltehytta ved Skjækerfossen. Gruvedrifta ble innstilt i april 1891, og drifta ved smeltehytta i slutten av mai samme år. I en rapport skrevet av Charles Trelease i 1906 oppgis det store og plutselige fallet i nikkelprisene som hovedårsaken til nedleggelsen av drifta. Tekst: Joar Olav Nessemo. Skiltet er satt opp i 2018.

Oversiktskart over skiltene i turstien ​ Denne historiske turstien på 1,8 km er merket med midler fra Gjensidigestiftelsen og Nord-Trøndelag fylkeskommune. Helgådal IL er de som fysisk har satt opp infotavler og merket stien. På 14 infotavler kan du lese om gruvedriften som var i Malså gruver sitt hovedområde. Langs stien er det utplassert 6 sittegrupper på 5 forskjellige steder. Bålpanner og vedkasser finnes på to steder, se oversiktskartet. I tillegg er det plassert sittegruppe og sete på terrassen ved eldhuset. Der stien er bratt er det bygget rekkverk og trapp. På de våte partier er det lagt ut lemmer. Over Fiskeløysbekken bort til villaen, punkt nr. 13 på stien, er det bygget bro. Alt dette er gjort for å øke sikkerheten og fremkommeligheten til de som ferdes langs stien. Utedo finnes i området. Se på kartet og følg skilting. 1.Her står du nå 2.Arbeidsbrakka 3.Laboratoriet 4.Maskinhus/verksted med smie 5.Crowes gruve nedre inngang 6.Crowes gruve øvre inngang 7.Richards skjæring 8.Archibalds gruve 9.Fiskeløyssynken 10.Tekniske installasjoner i fossen 11.Skur med sag, høvlemaskin og turbin 12.Villaen 13.Smelteovnene 14.Stallbrakka I tillegg finnes et gammelt oversiktskart over gruveområdene i Malsådalen på veggen inne i eldhuset. Kartet er tegnet av ingeniør Arne Bugge. Oversiktskart: Tilrettelagt av Alf Roksvåg. Skiltet er satt opp i 2018 Tekst og foto: Joar Olav Nessemo

Stallbygning, vognskur og kjørebrakke i Malså (Stallbrakka) Stallen med vognskur var forsikret for 3000 kr. Stallbrakka var bygget av tømmer og det var plass til 5 hester. Sammen med stallen var det bygget et oppholdsrom for kjørerne. Hestene i stallen var forsikret for 5000 kr. Det var en spesiell forsikring for hestene i forsikringsselskapet Tyr. Malsåverket hadde egne hester med kjørere, og nesten daglig ble det gjort turer til og fra gruvene. Varene som ble fraktet til gruvene var forbruksvarer eller annet utstyr til Verket. Det ble også innleid private kjørere i tillegg til Verkets egne kjørere. De fleste av disse kjørerne var fra Helgådalen. Det knytter seg en tragisk hendelse til stallbrakka. I midten av januar 1924 dro Lasse Green innover Malsådalen for å hente seterhøy på Krogsvolden. Ved stallbrakka stanset hesten plutselig. Den ville ikke gå videre uansett hva Lasse gjorde. Han gikk da inn i brakka, og der oppdaget Lasse bena til en død person under køya. Den døde viste seg å være den 63 år gamle Eliseus Iversen eller «Susen» som folk kalte ham. Eliseus dro rundt i bygda og reparerte kjeler og andre saker for folk. Han pleide å feire jul sammen med folket på fjellgården Tosteigan, og det var også planlagt å feire julen 1923 der. Det ble det ikke noe av dette året, for på veien fra Leksdalen til Tosteigan tok «Susen» feil av veien og endte sine dager i Stallbrakka, hvor han frøs i hjel. Kortstokken hans var hivd ut gjennom vinduet i brakka. Denne historien er omtalt i Helgådalsnytt, årgang 2013. Ifølge informant Sverre M. Green ble stallbrakka revet senere en stund etter denne hendelsen. Skiltet er satt opp i 2016 Tekst: Joar Olav Nessemo Foto: Inger Anita Nessemo

Dette huset var en mannskapsbrakke som ble bygd av 3’’ plank. I denne brakken var det 8 kakkelovner. Forsikringspremien lød på 7000 kr. Dimensjonene på brakken var på 18,5*8,6 m. I forsikringspapirene er dette huset kalt «Ny-barakken i Malså». Dette var et viktig bygg fordi det skulle huse arbeiderne som begynte å komme dit utover sommeren 1916. Totalt er det anslått at det kunne være en 60-70 personer sysselsatte under prøvedriften 1916-1917. Da er snekkerne til Karl Grindberg medregnet. Arbeidsbrakken ble bygget så stor at den kunne romme de fleste av arbeiderne i Malså. Snekkerne bodde i en brakke som lå lengre nede like ved Seterbekken ifølge informant, Iver Aune, som jobbet på laboratoriet. I første etasje i denne brakken var det spiserom, mannskapsrom, kjøkken og pikeværelse hvor kokkene bodde. I andre etasje var det oppholdsrom for arbeiderne. Verket hadde også en elektriker ansatt, og han hadde et lite rom i arbeidsbrakken. Det ble også satt opp et uthus med grisebinge. Det kunne bli en del matrester til overs som de kunne fore grisene med. I lokalavisa, «Innherreds Folkeblad», i Verdal 28. august 1919 stod følgende salgannonse: «Til salgs for flytning. Ved Malsaa gruber i Værdalen haves til salgs: 1 solid arbeiderbarakke 18,5*8,6 m. bygget av tømmer, indeholdende i 1. etage: kjøkken, spiserum, vaskerum, pikeværelse, soverum for 6 mand samt kontor for stiger og i 2. etage: 2 soverum hvert for 12 mand samt soverum for stiger. 1 stald med vognskjul bygget av tømmer med spiltaug for 5 hester. Begge bygninger sælges som de nu staar underet eller hver for sig. Egner sig godt for flytning. Man henvender sig til overdirektør Holmsen, Solligaten 1 III, Kristiania» Annonseringen hjalp tydelig for brakken ble solgt. Verdal kommune meldte seg først som kjøper og ble tilbudt brakken for 4000 kr, men herredsstyret vedtok ikke å kjøpe den. Så kom Inndal ungdomslag inn i bildet, og de slo til og kjøpte brakken for 3500 kr. Brakken ble revet ned, og Martin Holmli kjørte materialene fra brakken ned til Volden vinteren 1920/1921. For denne jobben fikk han 1500 kr. Kjøringa derfra til Inndalen ble utført på dugnad. Materialene ble brukt til å sette opp samfunnshuset Lidarheim høsten 1921. Tekst: Joar Olav Nessemo Foto: Inger Anita Nessemo

Huset hadde 2 ildsteder og var forsikret for 3000 kr. Verkstedet ble bygget etter at «Villaen» var fullført. For innholdet med maskiner osv. var forsikringspremien satt til 9000 kr. Det ble plassert en kompressor i dette huset. Den ble først drevet av en bensinmotor. Etter at kraftledningen var ført fram dit, ble bensinmotoren erstattet av en elektrisk motor. Etter at driftsperioden i Malsådalen var over, ble verkstedet revet og flyttet til Sundbyenget i Ulvilla. Tekst: Joar Olav Nessemo Foto: Inger Anita Nessemo

Laboratoriet var bygget av 3’’ plank og hadde 1 ildsted og forsikringen var på 2000 kr. Innholdet var forsikret for 1000 kr. Laboratoriet var et lite hus som ble bygget sammen med verkstedbrakka. Iver Aunet jobbet hele tiden på laboratoriet, og han fortalte at ingeniør Enok Wilmann var sjef der. I tillegg jobbet Magne Hafstad på laboratoriet, men han var ikke fullt utlært ennå. Wilmann lærte opp Magne så han kunne ta over etter ham. Iver forteller videre at det ble tatt prøver både ute og inne i gruvene. Flest prøver ble imidlertid tatt inne i gruvegangene. Iver tok selv mange prøver. Prøvene ble analysert og noen pulverprøver ble videresendt for grundigere analyse. Etter at driftsperioden i Malsådalen var over, ble laboratoriet revet ned og solgt. Bygningen endte som «mastue» i Brekken i Ulvilla. Senere ble denne «mastua» revet ned og gjenoppbygget som uthus hos Alf Holmli. Her er det virkelig snakk om gjenbruk. Tekst: Joar Olav Nessemo Foto: Inger Anita Nessemo

Vi står her ved den nedre inngangen til Storgruva. Ved neste punkt, på toppen ved øvre inngang, får dere mer informasjon om denne gruva. Der finnes en kartskisse som viser diverse snitt/profiler av Crowes gruve. Tekst: Joar Olav Nessemo Foto: Inger Anita Nessemo

Vi befinner oss nå ved øvre inngang på Crowes gruve. De som har gitt navnet til denne gruven er den engelske Crowe-familien som var sterkt involvert i gruvedrift i Norge på 1800-tallet. John Rice Crowe ble født i London 1795 og døde i Kristiania 1877. Han kom til Norge rundt 1820 som britisk forretningsmann, industridrivende og ble senere konsul i Nord-Norge. I 1826 startet han sammen med en annen landsmann «Crowe & Woodfall kobbergruver» i Kåfjord ved Alta i Finnmark. Fra 1844 ble han britisk generalkonsul i Oslo. Crowe ble også opphavsmann til den første norske jernbane, Kristiania–Eidsvold, da han i 1845 sendte inn konsesjonssøknaden. John fikk ridderverdighet (knighthood) av dronning Victoria i 1874. Det ga han rett til å bruke tittelen Sir. Han var gift og hadde mange barn, og noen av disse ble også forretningsmenn. Denne gruven var allerede i prøvedrift i midten av 1860-årene. Det er mye som tyder på at det muligens var skjerping her allerede 100 år tidligere da Gaulstad og Mokk gruver ble drevet. For å undersøke Crowes gruve nærmere laget det engelske selskapet i 1875 en «adit» - inngang – til en ca. 240 m lang gruve nede ved smelteovnene. Denne gangen skulle skjære Crowegruven ca. 50 m nedenfor toppen. Hensikten var å undersøke alle malmbærende lag. En loddrett synk på 24 m ble i 1875 drevet ned for å undersøke gruven. Crowes gruve ble ned-drevet 112 m etter fallet av det engelske selskapet. I siste driftsperiode ble gruven lenset for vann i 1916. Etter tømmingen ble det satt i gang arbeid flere steder i gruven. Flere orter og synker ble drevet i gruven. Noe av malmen som ble oppkjørt fra gruven, ble testet i laboratoriet. Andre prøver ble videresendt for nøyaktigere analyse. Det ble også utført diamantboring for å undersøke malmforekomsten i gruven. Iver Aunet som jobbet på laboratoriet i Malsådalen, har fortalt følgende: «Jeg var langt innover i Storgruva og tok prøver. Den gikk på skrå nedover, og det var rette partier og svinger. Fra dypt nede i gruven gikk det vogner opp. De var lastet med stein og gikk på skinner. En del av gruvegangene som gikk opp og ned, tror jeg ikke ble brukt da jeg var der, for de var ikke lenset for vann» Dimensjonen på Storgruva er vanskelig å fastslå. På folkemunne er det sagt 300-600 m. Hva som er riktig er ikke godt å si, for det spørs hvordan man regner. Noen har antydet at gruven strekker seg til under Sagvoldsetra. Svaret på dette får man hvis alle gruvegangene tømmes for vann. Tekst: Joar Olav Nessemo Foto: Inger Anita Nessemo

Denne lange skjæringen har navn etter engelskmannen Charles James Richards. Den engelske perioden i Malså gruver startet i 1874 da det engelske selskapet «The Norwegian Mining & Smelting Association, London» tok over driften. Det var det samme selskapet som drev Kisgruvene på Ytterøya og som senere tok over driften av nikkelgruvene i Skjækerdalen. Etter at de engelske eierne kom inn i bildet fikk mange av gruvene nye navn etter engelske gruvemenn eller eiere. Charles James Richards var gruvesjef i Malså i den engelske perioden. Han var født 1827 i landsbyen Gwinear, Cornwall i den sørvestre delen av England. Folketellingen 1875 viser at i hus nr. 1 i Malså bor verksbestyrer Charles Richards, kona Eliza Ann f. 1835, de to sønnene: Charles E. Richards f. 1862 og James Thomas Richards f. 1866, begge født i Cornwall. Gruvesjefens eneste datter, Rebecca Eliza Richards, ble født i 1876 i Malsådalen. Hos dem bor to tjenere som begge er fra Børsa i Sør-Trøndelag. Før bestyreren, Richards, kom til Malsådalen hadde han vært en stund i Orkdal, sannsynligvis i forbindelse med gruvedriften på Løkken. Det første sporet av familien Richards i Norge er en barnebok James Thomas fikk av sin far der det er skrevet: «Jas Thos Richards, Orkedalen Norway 1872. A present from his father C.J.R.» De siste spor vi har etter familien Richards i Verdal er fra likningsprotokollen 1880, da driften tok slutt. I perioden 1880-1884 var det bare «Tribute Work» i Malså for å opprettholde rettighetene. Bare noen få menn var da sysselsatte der. I 1881/1882 er familien Richards tilbake i Cornwall. Familien reiste i 1883 til Brasil hvor Richards jobbet i 6 år. Charles James Richards døde i 1906 i Carn Brea, England. En gammel salmebok som etterkommere av gruvesjefen har bevart finnes en interessant tegning. Gruvesjefen og den 10 år gamle sønnen, James Thomas, har vært på tur i Hærvola i september 1876. På denne turen møtte de en brunbjørn, og denne hendelsen gjorde nok inntrykk for på tegninger er følgende tekst skrevet: «Malsaa mines, Værdalen Norway, 26. Sept. 1876. Jas Thos + me on Hærvola Mountain. Saw + were quite close to a large brown Bear. C.J.Richards». I snakkebobla til sønnen står det: «Oh, let us go home father». Oversettelse: «Malsaa gruver, Værdalen Norge, 26. sept. 1876. Jas Thos + jeg på fjellet Hærvola. Så + var ganske nær en stor brun bjørn. C.J. Richards». I snakkebobla til sønnen står det: «Å, la oss gå hjem far». Skiltet er satt opp i 2016. Tekst: Joar Olav Nessemo Foto: Inger og Joar Nessemo

Navnet på denne gruven er fra den engelske perioden. Det engelske selskapet som drev gruven, hadde en overordnet sjef i London. Hans navn var Ralph S. Archibald, og gruven er oppkalt etter ham. Egentlig er det to gruver med dette navnet. Samme person er også opphavet til navnet på en av gruvene i Skjækerdalens nikkelverk. Der er også en av gruvene kalt Archibalds gruve. Gruven i Malsådalen ble fra midten av 1860-tallet drevet av rike norske kjøpmenn fra Trondheim. Det var skjerping her 100 år tidligere da Gaulstad og Mokk gruver ble drevet. Det engelske selskapet drev ned en 22 m synk i denne gruven i 1870-årene. Det ble også drevet en strosse i den 8-9 m mektige kisimpregnasjonen i samme perioden. I en rapport fra 1881 opplyses det at Archibalds gruve som er 100 m dyp, er fylt med vann opp til 50 m. I siste perioden ble det også tatt prøver som ble analysert på laboratoriet. Tekst: Joar Olav Nessemo Foto: Inger Anita Nessemo

Fiskeløyssynken Denne gruven er en 104 m dyp skråsynk (slepesynk). Fram til midten av januar 1917 ble den drevet ned 8 m med hånddrift. Da ble det montert en kompressor med en 30 HK motor, og en elektrisk heis med en 5,5 HK motor for å få en mer effektiv maskindrift. I slutten av august 1917 var synken drevet ned til 104 m, og 2 tverrslag var drevet på tvers av gruvegangen 50 m og 100 m etter fallet fra åpningen. Gruvegangens fall (helning) øverst i synken er på 15-20 grader. Etter ca. 80 m er gangen brattere og i den nederste delen er helningen på 40 grader. Det ble drevet ut ca. 2000 tonn malm fra synken og tverrslagene. Den 20. februar 1917 skjedde det en ulykke i denne gruven hvor den svenske rallaren Carl Magni Pettersson ble drept. Dette er behørig omtalt i Helgådalsnytt årgangene 1991 og 2001. Artikkelen om gruvedriften i Malsådalen inspirerte Hans Rotmo til å skrive teaterstykket «Malsåspelet» som ble en suksess. Tekst og foto: Joar Olav Nessemo

Tekniske installasjoner i fossen i Fiskeløysingselva Der det er fosser finnes det energi. Den er det viktig å utnytte når man holder på med gruvedrift. Fossen ble brukt både i første og andre driftsperiode. Det ble bygd en dam oppe på fossen og vannet ble ført dit det var behov for det. Like ved elva fra Fiskeløysingen ble det bygd et vasshjul som ble ferdig i 1875. Det ytet en effekt på 16 hk. Hjulet ble brukt som drivkraft i gruvene og i forbindelse med smelteovnene. Vasshjulet ble spesielt brukt til å trekke massen fram fra den største gruven. Både størrelsen og konstruksjonen av dette vasshjulet skal ha imponert folk. Diameteren til hjulet var på 5-6 meter og det var utstyrt med en masse skuffer, ikke skovler som på et vanlig vasshjul. Disse skuffene ble fylt med vann fra elva gjennom ei renne mens de var i øvre stilling. Skuffene ble tømt etter at hjulet hadde gått en halv omdreining. Tyngden av vannet i skuffene satte derfor vasshjulet i rotasjon. Til hjulet var det festet en wire som trakk malmen opp fra den største gruven. I tillegg skaffet hjulet energi til å drive blåsebelgene i smeltehytta. Som før nevnt vakte dette hjulet naturlig nok en god del oppmerksomhet, særlig på grunn av sin størrelse og konstruksjon. Det var folk både fra Ogndal og Verdal som tok turen til Malsådalen for å beskue vasshjulet. Det er blitt fortalt at hjulet skal ha ruslet og gått lenge etter at driften opphørte og vannet ble stengt av. I siste driftsperioden ble også energien fra fossen utnyttet. Før strømmen kom til Malsådalen, ble sagbruket drevet av energi fra fossefallet. Det var ambisiøse planer man hadde for driften inne i Malsådalen. Alle materialene til et vaskeri ble kjørt dit, men det ble ikke satt opp. Grunnmuren til dette vaskeriet ble imidlertid bygget. Den kan sees i området i dag også. Muringen ble utført av John Haugan (1875-1942). Han var en meget flink gråsteinsmurer. Utstyret til vaskeriet og andre saker, blant annet en kompressor, ble fraktet opp i fjellet. Dette var svært tunge saker og enkelte kolli kunne veie opp til 4000 kg. Det var harde basketak både for hestene og kjørerne å frakte dette utstyret til gruvene. Det ble benyttet tredragsstøttinger på sommerføre. Man hadde 6 hester foran lasset, den ene etter den andre. Den siste vinteren ble det kjørt opp en malmvals på 4000 kg som skulle brukes i vaskeriet. Det er blitt fortalt at det var svensken «Stor-Bengtsa» som besørget denne transporten. Han hadde sterke ardennerhester, og drev sammen med flere svensker stor tømmerdrift i «Sunnihølet» - ikke så langt fra gruveområdet. Alt dette arbeidet var forgjeves siden oppredningsanlegget ikke ble igangsatt. Driften opphørte plutselig uten forvarsel. Tekst og foto: Joar Olav Nessemo

Forsikringspremiene lyder på: Skur 500 kr, sag 1000 kr, høvlemaskin 1500 kr og turbin 2000 kr. Materiallageret med trevirke som var under åpen himmel, var også forsikret. Sagbruket var satt sammen nede i Leirådalen, så demontert og fraktet inn i Malsådalen, hvor det ble satt opp på nytt forsommeren 1916. De satte i gang med sagingen straks saga var satt opp. Sagmester var Anneus Haugdahl. I Fiskeløsningsbekken ved saga ble det satt opp en turbin som drev den. Tømmeret de skulle sage var allerede hugget, trolig skaffet til veie av Værdalsbruket. Senere ble tømmeret hugget i Malså statsalmenning rundt Hervola hvor Verket selv hadde kjøpt blink. Det ble problematisk å holde sagingen i gang for ut på høsten frøs turbinen. Da fikk de først låne en elektrisk motor på 10 Hk av Verket, men denne var for liten og gikk for fort. Så fikk de låne en motor på 50 Hk. Denne motoren gikk med 800 omdreininger og var stor nok til å drive saga og motorhøvelen. Transformatoren var plassert ved enden av Sagvoldåsen. Belastningen ble nå så stor at ledningen fram til saghusbygget brant opp fordi tverrsnittet på den var for lite. Dette måtte de nå få en løsning på. Det er vanskelig å tidfeste når den elektriske strømmen ble koblet på inne i Malsådalen, men det må ha vært senhøsten 1916. En kontrakt med Verdal kommune om levering av elektrisk strøm ble nemlig undertegnet 30. oktober 1916. Tekst og foto: Joar Olav Nessemo

Dette huset var ingeniørbolig og kontor. Det var bygd av 5’’ tømmer. Villaen inneholdt 1 peis, 1 komfyr og 8 kakkelovner og var en staselig bygning etter datidens standard. I «Villaen» var det telefon og elektrisk strøm. Det var også innlagt springvann fra en vannkilde like i nærheten. Egen kokk var det også i Villaen. Dette var boligen hvor sjefene hadde tilholdssted. Her bodde driftssjefen, ingeniør Arne Bugge, stiger Andreas Bakken med flere. Bakken tok over ledelsen av driften i februar 1917 fordi Bugge var blitt syk. «Villaen» var det første bygget som ble reist inne i Malsådalen etter at snekkerne hadde bygget seg en enkel brakke for å bo i. «Villaen» inneholdt en fin peisestue. Det oppstod problem da peisen skulle mures for sanden i Malså dugde ikke. Det ble fraktet sand oppover fra Øra og peisen ble murt på nytt av Marius Skrove. «Villaen» ble ikke gjort helt ferdig med en gang - verandaen gjenstod. Dimensjonen på verandasøylene skulle være 45*45 cm, og til det trengte man svær furu som ble hugget i skogene ved Hervola. Så ble også verandaen ferdigstilt. Da prøvedriften i Malså opphørte ble «Villaen» revet ned, fraktet til Steinkjer og solgt til Østerdalen ifølge informant Sverre M. Green. Andre er av den oppfatning at «Villaen» havnet i Holmenkollåsen i Oslo. Det kan nevnes at Villaen ble bygget på samme grunnmur hvor administrasjonsboligen fra den engelske perioden (1874-1884) hadde stått. Denne boligen brant ned like før jul på begynnelsen av 1890-tallet i et voldsomt uvær. Lysglimtene fra brannen kunne sees helt til Ogndal. Tekst: Joar Olav Nessemo Foto: Inger Anita Nessemo

Smelteovnene (Smeltehyttene) Ole Pedersen Røsten var stiger ved Malså gruver i den engelske driftsperioden. Han var født på Kolbotn i Folldal i 1822 og døde på Elnesvald i Helgådalen i 1895. Hans kone het Randi Olsdatter Røsten. Hun ble født på Røsten i Folldal i 1820 og døde i 1905 på Skansmo søndre i Helgådalen. Ole og Randi ble gift i Folldal kirke i 1842. Det var Ole Røsten som bygde smeltehyttene og vasshjulet som dro malmen opp fra gruva. Det er sagt at han skulle være en meget dyktig fagmann. Før han kom til Malså gruver hadde han vært mange steder, blant annet ved gruvene på Ytterøya. Ole hadde vært helt til Spania og bygd smelteverk. Han hadde også med seg mange dyktige murere som utførte det han beordret dem til. I tillegg hadde han god assistanse fra stiger Ole Svorkmo fra Orkdal, spesielt ved byggingen av vasshjulet. Den første smelteovnen ble ferdig i 1875 og det var en høyovn. Senere ble det bygd en smelteovn til. Loven om bergverksdrift krevde at alle som ville opprette og drive smeltehytter måtte søke om kongelig bevilling hvis de hadde som hensikt å bruke kull eller ved fra andres skoger. En slik bevilling ble gitt 6/11-1875 etter søknad fra The Norwegian Mining & Smelting Association, Ltd. ved Anton S. Bachke som fremdeles var bestyrer ved gruvene på Ytterøya. Malså Kobberverk var en av flere gruvedrifter som tilhørte det engelske selskapet. Smeltehyttene i Malså fikk rett til å forbruke 70 favner røstved og 500 lester kull årlig fra de omkringliggende skoger. Produksjonen i smeltehyttene ble kortvarig for etter 1880 var ikke smelteovnene i bruk lenger. Årsaken til dette var at kopperprisene falt betraktelig i slutten av 1870-årene. Samlet produksjon ved smeltehyttene var i alt på 82720 pund garkopper, eller ca. 41,3 tonn. Etter 1880 var det i realiteten ikke lenger drift av det engelske selskapet i Malsådalen. Fra 1880-1884 ble det drevet litt undersøkelsesarbeid for å holde på rettighetene. En del av de som hadde arbeidet i Malsådalen, ble overflyttet til nikkelverket i Skjækerdalen. Dette verket tilhørte det samme selskapet. Tekst: Joar Olav Nessemo Foto: Inger Anita og Joar Olav Nessemo