Hadeland Glassverk - historic walking route

Hadeland Glassworks is like a little village of its own, and one of the country's largest tourist destinations. This is the story of the people who created Norwegian industrial history based on local raw materials, and who built an entire local community around the business. For 260 years, Hadeland Glassworks has been a national and international brand name where expertise has been passed down and developed through generations. It was not just a factory that was built, but a community, almost like a large family that emerged from what was produced. Today, you will both hear and learn about this community, the production, and how the glassworks has adapted to new times.

Right where you are standing now, there were some men in 1762 looking out over Randsfjorden surrounded by rich and fertile forests on all sides. At that time, only a few scattered farms could be seen. At the end of the fjord was sand, and on the beach, timber from the surrounding forests was floated in and turned into firewood for the furnaces where the sand mixture was melted to make glass. Just three years later, in 1765, the glassworks was completed, and the first bottles literally rolled out of the factory. The need for bottles, glass for medical and household use was rapidly increasing in the rapidly growing cities. From 1762 until 1824, the glassworks was mainly state-owned under the Danish, Swedish, and finally Norwegian state.

(NB! The picture on the phone is of Christopher Berg's son, Harald, and his family.) The man you see in the picture, Christopher Berg, became the manager of Hadeland Glassworks at the end of the 1840s, and later also became the majority owner with his sons. At that time, Hadeland Glassworks was subject to a partnership, a kind of predecessor to a joint-stock company, which also controlled two other glass factories, as well as a glass outlet in Oslo. This later became the well-known Christiania Glasmagasin. Norwegian glass industry was in a deep crisis in the 1840s. Manager Berg then started an extensive modernization program that saved the owners from bankruptcy. Christopher and his wife, Lovise, had three sons, who all took over the management and ownership of the various companies. His son, Ole Christian, became the leader of Hadeland Glassworks and continued the modernization that his father had started. Nils Christian, Ole's son, continued the tradition into the 1900s. However, in 1898, ownership passed to Christiania Glasmagasin, a company that was acquired by Atle Brynestad in 1986. He is still the owner and has developed the old glassworks at Hadeland into something far more than it originally was.

In Europe, the art of glassblowing was old when the first Norwegian glassworks emerged in the 18th century. There was a great need for skilled workers, and German, English, and Austrian glassblowers brought their craft to Hadeland. Several of them settled permanently, and many also brought their families. This also meant that German and European customs and culture eventually became part of this unique environment. Singing during work was established in many professions, including among glassblowers. Soon, hymns and German songs could be heard from the glassworks, often mixed with bird song from birds sitting in the rafters above the hot furnaces. The glassblowers had their own orchestra and sang in their free time as often as they could, and soon their own choir was established. It is probably the predecessor to today's Halvdan Svartes Boys' Choir, which, after many generations, also sings in Norwegian. In 1871, Hadeland Glassworks' music corps was started. It existed until around 2013 and was then Norway's oldest company band. The band had its heyday in the 1950s and was then considered one of the country's best bands.

You are now looking at the barn that in many ways symbolizes the society that emerged at Hadeland Glassworks. The workers and their families lived around the glassworks and a unique self-sufficient and multinational community emerged. There were farmers, bakers, carpenters, teachers, log drivers, and merchants among others, all participating in the collective around the glass factory. On a small peninsula towards the fjord a few hundred meters away, the fashionable director's residence was built, marking the distinction between upper management and employees. Today, the old director's residence has been converted into the Torbjørnrud Hotel and is still owned by the glassworks. In the barn, there was a stable with horses, a cowshed with cows and pigs, as well as storage space for carts and some machinery. The manure pit was actually located where delicious pizza is served today. In 1980, the old barn underwent significant changes in use and the restaurant Kokkestua was created in the cowshed section. The stable was converted into the cozy shop Kramboden. Architect Jonas Hidle was responsible for the conversion, and in 2000, Hadeland Glassworks received a Building Award from Jevnaker municipality for this work.

You are now standing in the parking lot which is probably filled with cars. Some hundred years ago, the same place was a beach with timber and sawmills. The timber came from the surrounding forests and was floated to the shore. At the west end of the beach, there was Løkenhaugen where the sand was extracted. The sand mixture, called "meng", is melted at around 1500 degrees Celsius. The working temperature is around 1130 degrees Celsius, and with slow cooling, it is transformed into glass. Thus, a lot of energy is required to make glass. Timber was eventually replaced with oil, which was stored in the large tank that you see facing the water. Later on, gas was also used before the first electric ovens were installed in the 1960s.

You are now at the Factory Outlet located in the old main building. Here you will find great products that have not passed through our strict quality control and have been sorted down to 2nd grade, but you'll need a trained eye to notice why. The Factory Outlet also has a large collection of models that are only sold here and cannot be found in the country's glass stores. In the past, the building was called the "Main Building" and was started in 1846 and later extended in 1877. It was home to many skilled and distinguished people in earlier times. In the second floor, there was a residence for the works manager and other leaders. There was also a residence for the tenant farmer family when Hadeland Glassworks actively engaged in agriculture. Those who lived here didn't have far to go to work, in fact, most of them just went down a flight of stairs where the offices were located, as well as the factory's extensive glass sales. Back then, there were not many computers, telefaxes or mobile phones. Most orders probably came in the form of letters or from traveling sales agents who visited outlets throughout the country. I hope you enjoy the little digital tour we have put together for you.

Right here, the train chugged for over 100 years, with sand from the continent and glass back. In the beginning, sand from the beach just below here was used, but it didn't make clear glass. The sand from the continent was cleaner and more suitable for making clear glass. The first 90 years from 1762 to 1852, Hadeland was a bottle factory, and the sand used was locally taken from Løkenhaugen. The sand was rich in minerals and gave the glass mass green and brown colors. It was okay for bottles, but when the glassworks were rebuilt from a bottle factory to a "fine glassworks," a finer and cleaner quartz sand was needed. This was mainly imported from Holland and Belgium and was delivered all the way to the glassworks with the Sand Train. When the Bergen Railway was planned in the 1800s, politicians saw the need to facilitate good infrastructure for the companies. Hadeland Glassworks was one of the cornerstone companies that was probably important for the route to Bergen being laid exactly where you are standing now. Here, sand was unloaded from the continent and loaded with return goods to, among others, Christiana Glassmagasin in Oslo, which belonged to the same portfolio of owners.

Her du står nå, lå det flere arbeiderboliger. Julaften i 1867 ble en arbeiderbolig rammet av brann som spredte seg. 21 familier ble husløse, men lykkeligvis var det ingen som omkom. Byggingen av nye arbeiderboliger på Grønland tok til umiddelbart etter brannen, og allerede 4. januar 1869, var de 3 etasjer husene klare for innflytting. Hvorfor Grønland? De ansatte som måtte flytte opptil flere hundre meter fra fabrikkområdet, synes det var veldig lang unna, og kalte derfor det nye boligfeltet for Grønland – det var jo så langt borte! Det ble hetende Grønland, og det gjør det fremdeles! På slutten av 1990- og begynnelsen av 2000 tallet ble arbeiderboligene på Grønland solgt fra glassverket til privatpersoner. I dag er alle boligene i privat eie og driftes av et boligbyggelag, men der bor nok fortsatt en og annen ansatt.

Tror du spøkelser og gjenferd? Da bør du seg deg godt om akkurat nå. Huset foran deg inneholdt først 8 familieleiligheter for ansatte før det ble omgjort til hybler for unge gutter som jobbet på verket. Mange kom langveis fra og bodde på rimelig hybel i arbeidsuka, og dro hjem til foreldrene på fridagene. Videre var dette brukt som designavdelingens kontorer til det i 2002 ble glassverkets første Julehus, en helårs butikk med julevarer. I 2007 igjen omgjort til interiørbutikk, som fortsatt er butikken «Interiørhuset», som du ser nå. Her har det versert historier om uforklarlige hendelser i årtier. Skikkelser har vist seg, varer har blitt flyttet og dører har lukket seg på uforklarlig vis. TV-Norge sin serie, Åndenes makt, besøkte Glassverket i 2005 uten å finne vedkommende som spankulerer rundt i bygningene. De som jobber her, har blitt vant til disse uforklarlige mysteriene og de tar seg selv ofte i å snakke til «den ukjente» beboeren.

Hadeland glassverk er verdenskjent for sine design, mange av designerne som har jobbet her gjennom årene har mottatt prestisjefylte priser for sine modeller og både Marie-, Finn- og Tangen seriene står øverst på mange sine ønskelister. De første designere var alle småfornemme menn i hvite skjorter som var mest opptatt å designe bruksting og var sjelden å se i glasshytta. Det måtte en kvinne til for å tenke nytt og utadisjonelt. Hadeland glassverk sin første kvinnelige designer, Benny Mozfelt, likte seg ikke i det etablerte designmiljøet. Hun brukte mye tid i glasshytta og prøvde ut nye design med de erfarne glassblåserne. I 1963 tegnet hun en liten krystallfugl hvorpå hun fikk høylydt kritikk fra sine kollegaer, men fikk samtidig produsere et lite prøveparti på 50 fugler som ble sendt til Chritiana Glassmagasin. Samme år besøkte president Lyndon B. Johnson Oslo sammen med sin kone, lady Bird Johnson. Hun besøkte Christianina glassmagasin og falt sporenstreks for den nydelige krystallfuglen og kjøpte hele partiet. Vel hjemme i Amerika, bestilte hun ytterligere flere 100 krystallfugler som presidentparet skulle gi i julegave til sine venner og forbindelser. Hadeland glassverk ble dermed en del av det Hvite hus og en ny æra vokste fram på Hadeland.

Du står nå ved hjertet av Hadeland glassverk, glasshytta, der produksjonen foregår. Både inngang, lokaler og produksjonslinje er så å si den samme som den gang driften ble startet. Inne i de varme smelteovnene står det store leirpotter, hvor råvarene smeltes til honning-lignende, flytende glassmasse. Det er som en levende, organisk masse som glassblåserne blåser og former til både nyttige og vakre produkter. Etter at de dyktige glassblåserne er ferdige blir objektene satt inn i et langt kjølerør som tar dem fra 500 grader ned til rompetemperatur. Etter avkjøling blir varene sortert i henholdsvis første eller andre sortering. Deretter blir varer som skal slipes, graveres eller sandblåses sendt videre til de respektive verkstedene før de pakkes og sendes ut. Og slik har det altså foregått i 260 år. Måten å blåse glass på er den samme, produktene har derimot forandret seg med tiden. I begynnelsen ble det produsert bruksnyttige flasker og bruksglass, før det forandret seg mer og mer til finere krystallvarer og kunstglass.

Ser du klokketårnet? Det varslet sultne arbeiderne til både spisepauser og arbeidslutt i nesten 100 år. Huset, som ble bygget rundt 1840, bestod opprinnelig av vognskur, vedbod, drengestue og bakeri. I andre etasje var det et kornloft. Her arbeidet en av glassverkets berømte bakere, Baker Hansen. Han hadde 18 unger, og flere av sønnene ble flinke glassblåsere. Da gikk det under navnet Bryggerhuset, men går i dag under navnet Kafe Bakeriet. Under folketellingen i 1801, bodde her over 500 mennesker på Glassverket, og de som ikke jobbet i produksjonen, arbeidet med holde samfunnshjulene i gang. Etter korninnhøstingen ble altså kornet lagret på loftet, malt og brukt til brød, boller og kaker for alle som bodde her. En og annen frue fra området utenfor glassverket, dristet seg nok også innom og handlet. Glassverksbakeriet var den gang, og er fortsatt et velrenommert bakeri hvor bakeren sørger for nybakte ferske brød hver morgen. I dette nostalgiske huset har det altså blitt bakt og knadd til både ansatte og besøkende sin forlystelse i nesten 200 år. Kanskje er det ennå noen her fra svunnen tid?

Alle samfunn har behov for ulike tjenester, så også på Hadeland glassverk. Dette huset bidro med mange ulike funksjoner i dette samfunnet etter hvert som årene gikk. Her har det vært både bolig, post, gjestgiveri, skysstasjon og butikk. Da det ble drevet handel her, så hadde de fått løyve til å selge alkoholholdige drikker til sikkert mange sin forlystelse. Huset stod opprinnelig nord for låven og ble flyttet fra sitt opprinnelsessted til dagens beliggenhet tidlig på nittitallet. Da fungerte det som bolig for mellom annet familie Wetterquist. Butikken er Hadeland Glassverks 1. sorterings utsalg for kolleksjonsvarer og kunstglass. Om du får «en lille» i de førsteklasses glassene i dag, vites ikke, men det skader jo ikke å spør.

Ingen spiser vafler som nordmenn, og på Hadeland glassverk har det stått på bordet i uminnelige tider. I dette huset serveres det vafler hver eneste dag, men det ligger masse historie i disse veggene som du sikkert ikke kjenner til. Det er født mange barn i boligene på Hadeland glassverk og det var nok en spennende plass å vokse opp. De gikk som regel i foreldrene sine fotspor og fikk dermed inn håndverket med teskje. Fra gammelt av gikk huset fra 1878 under navnet Andersgården. Først bodde fullmektig Dahl her, deretter fullmektig Andersen, og derav husets navn. De var veldig religiøse og startet søndagsskole for verkets barn i sin egen stue. Etter at de flyttet ut ble huset omgjort til både spisested, kurs- og konferanserom, klasserom for verkets lærlinger, kontorer og Julehus før det våren 2012 ble omgjort til spisestedet «Vaffelhuset»

Du er nå kommet til Høvdinghallen som ble bygget i 1997 og er dermed Hadeland glassverk sin aller nyeste bygning. I gamle dager stod her lange skur der det ble oppbevart gassflasker og annet utstyr som ble brukt til produksjonen inne i Glasshytta. Gassflaskene ble flyttet til nye sikre lokaler og de falleferdige skurene revet til fordel for nye behov. Høvdinghallen er fabrikkutsalg for serviser fra Porsgrund Porselen, samt andre kjente merker innen gave- og husholdningsartikler. I tillegg til at det selges egenproduserte matvarer, tilbys også et stort utvalg av norske gourmet matvarer, øl fra norske mikrobryggerier, samt cider og most fra nærliggende produsenter. På glassverket er det faktisk en egen syltetøyfabrikk, og der lages det også egen sennep og salsa som selges i Høvdinghallen.

Du står nå ved det gamle pottemakeriet som ble satt opp rundt 1910. Her ble pottene som ble brukt til smelting av glassmassen laget. Smeltepottene ble laget ved at pottemakerne stod barbeinte og tråkket leire ned i store trebutter som formet smeltepottene, og stekte dem. På begynnelsen av 1970 tallet, ble dette arbeidet avsluttet, da glassverket gikk over til å kjøpe ferdige potter fra Tyskland. Pottene som står inne i ovnene, fylles med råmateriale som smeltes på ca 1500 grader over natta. En potte har en levetid på mellom 32 – 40 døgn. Bygningen ble så bygget om til kunstgalleri og Galleriets første utstilling «Thorvald Moseid, Et liv i kunsten» ble åpnet av dronning Sonja i 1997. Siden da, og frem til 2022, har mange store utstillinger av både nasjonale og internasjonale anerkjente kunstnere fylt lokalet. I 2022 ble det endret til Hadeland Glassverks permanente museum og huser både en stor og flott utstilling av gamle glass og glassgjenstander, samt filmer og interaktive installasjoner.

Dette huset var opprinnelig kalt Malerbua og ble bygget i 1910. Her ble det oppbevart malersaker, men har tidvis også blitt brukt som spisesal, hvilerom og til og med brannstasjon, før huset ble solgt til en privatperson, demontert og flyttet i deler til Telemark. Hadeland Glassverks nåværende eier Atle Brynestad fikk sporet opp bygningen, som fortsatt lå uoppført. Han fikk kjøpe huset tilbake og fikk det fraktet tilbake. Da han i 1997 overtok Porsgrunds Porselænsfabrik, ble huset reist opp igjen og ble til «Porselenshuset», et 1. sorterings porselensutsalg for Porsgrund Porselen.

Dette huset hadde en svært viktig funksjon og en rikholdig historie for både produksjon og samfunnet som var etablert på glassverket. Opprinnelig ble her oppbevart leire som ble brukt i pottemakeriet til å lage pottene til smelteovnene. Huset gikk derfor under det fengende navnet «Leira» og ble satt opp i 1912. Den gangen lå det ved siden av glasshytta, men ble altså flyttet hit da funksjonene for huset også endret seg. Etter andre verdenskrig ble huset omgjort til boliger for unge gutter som jobbet på verket. Da guttene flyttet ut ble det omgjort til butikk og sykekassekontor før det igjen ble omgjort til butikk for salg av alle Norgesglassproduktene som føres av Hadeland glassverk. De første Norgesglassene ble for første gang produsert ved Hadeland Glassverk i 1902. Glassene med sin karakteristiske Norge-logo, revolusjonerte mulighetene for konservering og lagring av matvarer da det ble lansert for 120 år siden. Det har blitt produsert flere enn 75 millioner glass gjennom tidene, noe som har ført til at Norgesglass har blitt et begrep og et fellesnavn for denne typen av oppbevaringsglass. Sommeren 2014 ble Norgesglass relansert i sin tradisjonelle form og med nye spennende produkter og bruksgjenstander med den kjente Norge-logoen.

Dette huset var opprinnelig bolig for de ansatte og første beboer var Fyreren Skjennum som arbeidet her tidlig på 1900-tallet. Huset fikk dermed navnet Skjennumstua. Fyreren fylte ovnene med råmasse på ettermiddagen etter at glassblåserne var ferdige for dagen, og passet ovnene gjennom natten til glassblåserne kom på jobb igjen. Huset ble senere til dagens «Honninghuset» som er glassverkets eget spesialutsalg av honning og honning-relaterte produkter. Her finner du også ekte bikuber og Dronning Spinnvill som er favoritt for de yngste. Hun er full av energi og livsglede som bier flest.