Varden and Kirkelandet chapel and cemetery

Etter Svanedammen ble Mellemdammen og Vesterdammen oppført i årene 1867-1870 under ledelse av ingeniør Andreas Thaulow. Men i stormfullt vær ble ganske store bølger pisket opp og kaskader av vann fosset fra Vesterdammen over til Mellom- og ned til Svanedammen. Dette var sløsing med dyrebart vann! Så for å hindre dette, ble det bygd en «skvettskjerm» av tre, ca. 1meter høy, i 1867. Skvettskjermen sto bare en kort stund til en solid forhøyet steinmur ble satt opp i enden av Mellemdammen. Denne ble ferdig i 1872 og sørget for at vannspeilet kom i samme nivå i Mellem- og Vesterdammen. Disse tre dammene dekket likevel ikke byens behov for vann. Derfor kjøpte kommunen Vardefjellet i 1886. Ideen som kom fra Stadsingeniør Hagbart Brinchmann, var å bygge vannrenner ned fra fjellet og over i dammene etter samme mønster som levadaene på Madeira. Et imponerende nivellerings- og byggearbeid ble utført. Vannet fra fjellet ble ledet til en samlingskum ved Vugga – den bebygde dalen ved Gravemdammen, og derfra til Vesterdammen – den vestligste dammen på dèt tidspunktet, derav navnet. Vannet ble i første omgang ledet ved hjelp av trerenner over Vugga, men senere erstattet av sammenhengende rør i grunnen. Pga. behovet for nødsarbeid i 1930-åra ble det bygd små veier langs disse rennene fra Vardefjellet, og i våre dager har Gamle Kripos, en frivillig organisasjon av eldre kristiansundere, laget og plassert ut benker på strategiske steder for dem som trenger en pust i bakken. Men selv ikke vannrennene tilførte byen nok vann og i 1908 ble Gravem-dammen, den nå vestligste dammen, bygd. Denne dammen fikk også vann fra Vardefjellet, men vannforsyningen var langt fra løst.

Det meste av bebyggelse i gamle dager lå langs havna, men etter hvert flyttet de bedrestilte høyere opp i byen og «plysjbyen» - som den ennå kalles, ble etablert. Men allmuen søkte også etter hvert oppover i terrenget, så med flere hus i høyden falt vanntrykket. I 1929 ble derfor det første trykkbassenget bygget under ingeniør Bäckströms ledelse. Fra det vesle, røde pumpehuset omtrent midt mellom Mellem- og Vesterdammen ble vannet pumpet opp i den eldste tanken - «Høytrykken» som den ble kalt. Men vannforbruket økte stadig, og så sent som i 1972 ble Bolgavatnet på Frei så nedtappet at det oppsto krisestemning i byen. Det andre og større høytrykks-bassenget ble derfor bygd i 1975. Konstruktøren var professor Herman Krag ved NTNU. Han brukte teknikken med glideforskaling - etter hvert som støpen kom høyere, flyttet de glideforskalinga opp. Denne teknikken ble for øvrig brukt av oljeindustrien da man bygde soklene til oljeplattformene.

Nå er du kommet til Plattingen, Kirkelandets egen utescene. Her avholdes det tidvis opptredener og forestillinger. Operaen i Kristiansund har brukt den flittig til både ballett og allsang. Før dammene ble bygget, var det et oppkomme i Pileskogen rett ved. Her var det bedre vann enn i brønnene nede i sentrum. Besteborgerne sendte derfor tjenestepiker hit for å hente karaffelvann. Dette hadde en tiltrekningskraft på unge ugifte menn, og mang en forlovelse sies å ha bli inngått her. Tidligere tiders store familier og trangboddhet, og særlig boligmangelen etter bombingen under krigen, gjorde det naturlig for ungdom å søke ut i naturen for sine mere private sysler. Mens ungene, som på den tiden gjerne lekte cowboy og indianer, hadde det moro med å spionere! I dag er området meget viktig for turgåere og joggere. Mange frivillige mennesker og organisasjoner har jobbet sammen med kommunen med et mål for øye; å legge til rette for trim, trivsel og rekreasjon i Kristiansund. Spesielt bør den frivillige pensjonistforeningen, Gamle Kripos, nevnes. Den har bidratt og bidrar i stor grad til dette. De har egenhendig stått bak både finansiering og bygging av både Plattingen, Gapahuken, benker og mye annet du ser på denne turen. Hvert år rydder medlemmene områdene for søppel og gjengrodd vegetasjon - da spesielt veiene og vannrennene. I tillegg arrangerer de også årlige dugnader som resten av byens befolkning også kan delta på. Følg dem gjerne på Facebook om dere ønsker å bidra med en liten slant eller litt fysisk innsats.

Den 28. april 1940 bombet nazistene Kristiansund i fire dager til endes. Skadene var enorme, og mange hadde ingen plass å bo. Mer enn 850 hus gikk tapt for brann- og splintbombene. Nå er du kommet til den lille dalen Vugga, med Vuggaveien, og her ser du eksempel på hvordan hjelpearbeidet og gjenreisinga av byen begynte. Før krigen var her beitemark, og husene du ser, er ferdighus fra Sverige. Siden Kristiansund var hardest rammet, ble det allerede i 1940 satt opp 60 hus her i byen! De fikk navnet «svenskehusene» og var en gave gitt gjennom «svenskehjelpen». «Barnas Hus», eller det som i dag er «Røde Kors-huset» på Gomalandet, var også del av gavene fra Sverige. Hjelpen omfattet også suppebespisning til barn og gamle, gavepakker til barn, matleveranser til sykehus, aldershjem og mye mer. Det ble også opprettet sykehus og sykehusavdelinger. Det ble faktisk delt ut over 100.000 supperasjoner fra Sverige til Norge hver eneste dag. Kristiansund kaller seg «Den polykrome by», «den fargerike byen» og Vugga er et godt eksempel på dette. Nede i skråningen mot Vugga, ser man mange kristtorn-trær. Disse er kanskje forvillet fra hagene, men i Vardefjell finnes flere viltvoksende busker i sydvendte, lune lommer i berget. Nordmøre er nordligste voksested for viltvoksende kristtorn-planter. Før krigen var Vugga-dalen beitemark for husdyr under Ansnesgården, som lå i østenden, i Ansnes-engen. Låvens grunnmur ble senere påbygd et bolighus, og står på nordsiden av Vuggaveien, hvor kjøreveien går opp til Varden.

Denne flotte Gapahuken er bygget av den frivillige organisasjonen Gamle Kripos. Her kan du slappe av og få en pust i bakken, spise og nyte en god kopp kaffi eller te mens du nyter den gode utsikt over Bremsnesfjorden og Averøya. Averøya er ei stor øy med vel 5000 innbyggere. Den huser et aktivt og sterkt næringsliv, i stor grad knyttet til havbruk og fiske, men også jordbruk. Ytterst mot nord ligger det populære turistmålet, Stavneset fyr, og bak der er også innslaget på Atlanterhavstunnelen. Rett fram ser du toppen av den karakteristiske Bremsneshatten, med Bremsneshola, klatrevegger, og steinalderboplasser. Averøya er innholdsrik – et Norge i miniatyr!

Nå er vi kommet til et område der både kommune og frivillige organisasjoner har brukt de nydelige naturomgivelsene og utviklet et nydelig friluftsområde. Det som i dag brukes til mosjon, trening eller lek har dessverre også et litt mer dystert bakteppe. Her ligger det fortsatt rester fra andre verdenskrig. Haugen på andre siden av veien for treningsapparatene gikk under navnet «Rommelberg». Her påbegynte tyskerne et svært bunkeranlegg som gikk hele 30 meter inn i berget. På toppen lå der en svær radarstasjon som du kan se restene av dersom du fortsetter forbi lekeapparatene og tar turen opp trappene. Følger du veien ned mot sjøen kan du gå Havstien både mot Klubba eller sentrum. Her finner du også flere klatrevegger med ulik vanskelighetsgrad anlagt av Kristiansund Fjellklubb. Havstien går mellom Lillesanden og Klubba på Kirkelandet i Kristiansund. Den til dels spektakulære spaserturen langs sjøkanten er en helt spesiell opplevelse der du kommer nært innpå naturens elementer. Terrenget er tidvis ganske kupert, men det er bygd både bruer og trapper for å gjøre turen fremkommelig. På turen langs Havstien får du se flere kulturhistoriske severdigheter flere bunkersanlegg fra andre verdenskrig. Stien er satt i stand på dugnad av Kristiansund og Nordmøre Turistforening.

Her i dette veikrysset har det foregått mye spennende gjennom årenes løp. Den flotte gapahuken, benker, trenings- og lekeapparater er satt opp og finansiert av Lions Club. De har navngitt stedet Løveparken. I dag er dette altså en liten idyllisk møteplass for turgåere, men spredt omkring lå tidligere tyskernes boligbrakker, bad og sanitæranlegg. Bare noen steinkast nedover mot Klubba, og noen trappetrinn opp på «Rommelberg», finner du sporene etter tyskernes radarstasjon. Lions Club restaurerer dette området også. Trappen ble sin tid bygd av krigsfanger. De tyske okkupantene så altså hele dette området som et strategisk forsvarsverk, både til sjøs, på land og fra lufta. Den sterkeste tyske befestning nord for Normandie, lå langs kysten her. Radarstasjonen hadde en stor dreibar antenne som strakk seg 30 meter opp i lufta. Flere digre lyskastere på haugene omkring kunne lyse langt til havs og høyt til værs. Radarmasten ble demontert etter krigen og gjenbrukt som tanker til byens industri. Utsikten er fortsatt enestående.

Klubba er det vestligste punkt på Kirkelandet, og fikk navnet Westkap av tyskerne under krigen. Mange søker hit for å føle uværet på kroppen når stormene fra nordvest kaster seg inn over landet. En livsfarlig sport var for dristige unge menn «å erte ho Kari». Det gjaldt da å se hvor langt man torde å gå etter bølgene utover svaberget, for så raskt å løpe tilbake når båra snudde. Livsfarlig, for berget er såpeglatt når det blir vått, og suget i havet så sterkt, at man vanskelig kommer seg opp på land igjen. Flere har tragisk nok druknet her ute, både barn og voksne. I Klubba finner du Stikk UT! post - en populær turtrimmer. Her er fiske- og rasteplasser på sørsiden, og fine klatrevegger. I steinbruddene ble det tatt ut stein til større bygg i byen, bl.a. Festiviteten og Nordlandet kirke, og til tyskernes mange anlegg. Mot «Rommelberg» i bakkant mot øst, ser man trapper og merking som gjør det lett å komme inn på Havstien mot Vanndamman og Litjsand. Turgåere kan følge veien hit fra Vanndamman eller kapellet, eller den merkede Havstien fra Rokilde.

Few places in Norway can present such dignified and beautiful areas as this last stop on life's journey. Now we are at Kirkelandet chapel and cemetery. The chapel was inaugurated in 1928 and towers majestically over the associated cemetery, which was inaugurated a full 51 years earlier, in 1877. Later, an associated crematorium was also built. As you can see, the cemetery is built in plateaus clearly inspired by countries further south in Europe. Several plateaus were once reserved for the more distinguished part of the city's population. The chapel is richly decorated and the artist Per Vigeland designed the lovely stained glass windows, as well as the altar and some of the wrought iron art. The beautiful chandelier is said to date from 1733, and in its time stood in the church on the square down in the town. The natural stone facade you see was taken just a stone's throw away, at Klubba. The new, beautiful and good organ was inaugurated on 1 September 2022. Now the chapel is also used for music sessions and smaller concerts. During the war, the Germans controlled the chapel. There they stored both food and weapons, but church services were still carried out as the chapel served as an interim church.

You are now 78 meters above sea level and have arrived at the old guard post and lookout point Varden. From here there is a great view of the ship berth with Grip on the horizon. This guard post played a particularly important role when the town was attacked by two English frigates as early as 1808. In 1892, a brick tower was erected to replace an earlier wooden tower erected in 1801. "From this place, Lille-Fosen's, now Kristiansund's, inhabitants have, generation after generation, until this day scouted out over the sea for their proud ships and their handsome fishermen, where in storm and calm they traveled on the great seas, from where they have admired its magnificent nature", said town clerk Smith when the tower was ceremoniously opened in 1892. He ended with this wish: "May future generations continue to look beyond a happy and constantly awake city from here. Long live Kristiansund!" This tower was also demolished in 1976 because it was in poor condition. On private initiative and collected funds, a new tower was erected in 1983 and replaced with the tower you see here today. A copy of the old guardhouse was erected in 1992 as a gift from the "Baillgjängen" - displaced Kristiansunders in Oslo. The original is at the Norwegian rockfish museum in Gomalandet. Varden has been, and is, a popular trip for both exercisers, families and tourists.

Når man kommer ned trappen fra Varden, ser man et utvalg av gamle patrisiervillaer som overlevde terrorbombingen i 1940. Brinchmanns vei 1, 9, og 10.. Alle disse husene ble bygget på 1890-tallet. I gatekrysset her het det Ansnes-engen i gamle dager. Vugga går inn til høyre og vest, mens Brinchmanns vei fortsetter til Vanndamman. Til venstre og øst går Toldinspektør Flors gate forbi «Slottet» og over Langveien. Området kalles Plysjbyen på folkemunne. Navnet kommer selvfølgelig av at her bygde overklassen og det bedre borgerskap sine villaer fra slutten av 1800-tallet og ut til mellomkrigstiden. Stilartene varierer mye, fra sveitserstil, nyromantikk, jugendstil, 20-tallsklassisisme til funkisstil. Miljøet er både sosialhistorisk og arkitekturhistorisk interessant for å lære om et bysamfunn som var preget av store klasseforskjeller. Husene her overlevde i stor grad krigens brann-inferno. Men går man videre mot Vanndamman, til Brinchmanns vei 1, Ansneshuset (et vakkert hvitt hus på høyre side med stor hage), ser man 3 nyere hus på venstre side. De gamle husene som sto her, overlevde bombingen, men ikke den nære tid etter: de ble antent under plyndring noe senere. Det hadde vært fyllekalas i de velfylte vinkjellerne! Går du videre nedover Brinchmanns vei mot sør og sentrum, kommer du til Brushuset.

Her ved benkene, lå det i sin tid en gammel brakke som gikk under navnet «Brushuset». Som navnet antyder, så var dette en kiosk som stod til lenge etter krigen. Eieren var Georg «Georgy» Øien som var kjent for sin hyggelige fremtoning og stilfulle klær. Huset fikk en helt spesiell rolle under andre verdenskrig. «Georgy» huset en illegal radiolyttepost i kiosken med fare for både eget og andres liv. Under den andre verdenskrig tok de tyske okkupantene kontrollen over NRK. Å ha radio ble forbudt, og alle nordmenn måtte destruere eller levere inn radioene sine. Mange gjemte allikevel unna radioapparat og "tyvlyttet" på norske sendinger fra London. Der sendte både konge og regjering informasjon om krigens gang i tillegg til kodete meldinger til hjemmefronten om sabotasjeaksjoner, våpenslipp og lignende.