Prinsegata 25

BARNDOMSHJEM I BYENS PARADEGATE Nå står vi utenfor huset i Prinsegata 25, på hjørnet av Prinsegata og Schulzesgate der Ingvar Ambjørnsen vokste opp. Og fra Hvite niggere tar vi med et par glimt fra by og barndomshjem. Hovedpersonen i romanen, Erling Haefs, har åpenbart en del til felles med forfatteren. Begge er i hvert fall født i 1956: Da jeg kom inn på arenaen i ’56 var Lillevik en klassisk norsk småby. På sagene og fabrikkene nede ved elva sto arbeiderne og arbeida, og rundt omkring i byen dreiv borgerskapet dank og drikk, slik overklassens lodd nå en gang er. (…) En pen liten by ved en pen liten fjord, befolka av pene små personer, som med noen få hederlige unntak har latt det gå sport i å trekke horisonten inn til rett under nesa. De sier det ikke høyt, det er de for feige til, men de trur at Tellus er flat som en femmer, og at livets avgjørende spørsmål er hvorvidt de får noe igjen på skatten eller ei, mintes fortelleren. Men vidsynet fantes der likevel, ikke minst i bokhylla i hjemmet: Jeg kom fra et hjem der bøkene hadde full kontroll over mesteparten av veggplassen (…) Jeg leste sent og tidlig – alt jeg kom over. Gjennom bøkene fikk jeg følelse av at det trange skallet rundt Lillevik sprakk, at verden åpna seg for meg (…) Jeg var en doven slask, og jeg leste Hamsun istedenfor å beskjeftige meg med brudden brøk og tyske verb, fastslo den unge bokormen. I voksen alder har bildene fra barndommens gater fått et sterkere strøk av forsonende trekk, og i en artikkel fra 2011 får vi følgende sukkersøte minnebilde fra Prinsegata. Blant et eldorado av butikker, verksteder og bedrifter, fantes det nemlig også ting som talte sterkt til smaksløkene hos en liten guttepjokk. Vi leser: Oppe hos baker Ruud hadde de et hemmelighetsfullt produkt som kaltes Gubbær, og som til dags dato er det søteste jeg noensinne har presset inn i min egen munnhule. En slags rull av marsipan, rosiner i rom og sjokolade. Og i en forunderlig halvkjeller ved siden av Rombærn, ja ved siden av skolen vi gikk på, var det – av alle ting – en brusfabrikk. Juno. Vi kunne snike oss inn der i skoletiden for å kjøpe kvikkdrikk, brus uten kullsyre, som ble servert i avlange plastposer – dypfrosne eller naturell. Sekstitallet i sentrum var ikke bare et paradis for oss unger, men også i høy grad for Karius og Baktus. Foto: Portrettfoto: Mette Randem Juno fabrikker: Foto: Juno Fabrikker Øvrige foto: Larvik bibliotek