Biblioteket
0
BOKORMENES SORIA MORIA Bøkebyen har alltid hatt et intimt forhold til bøker og forfattere. Det er ikke få fortellere in spe som har trasket bakkene i byen rundt den trange viken, drømt forfatterdrømmer og lest seg fra sans og samling. Uten å overdrive kan en si Larvik er selve bokbyen i Vestfold. Og æren for det skal ikke minst biblioteket ha. Bokormenes Soria Moria. Da Ingvar Ambjørnsen tråkket bygatene, leste Finn Carling, Jens Bjørneboe, Knut Hamsun, Aksel Jensen, den Tibetanske dødeboken og stabler med diktsamlinger, og drømte om å - sitat - «skrive rasshølet» av bokvegrende medelever, lå biblioteket i det huset vi nå står utenfor. Dvs. deler av perioden, fra 1921 til 1968, holdt biblioteket til i annen etasje på Farrisfabrikken. I 1968 flyttet voksenavdelingen til Kirkestredet 8 (daværende Menighetshuset) og barneavdelingen til Herregården, før den fikk plass i tilbygget til Munken i 1972. Men altså, inni denne i dag rosamalte bygningen var det den unge bokormen fra Prinsegata famlet fingrer over hyllene på jakt etter skatter. I Hvite niggere forteller hovedpersonen Erling hvordan han skuffet foreldrene da han skippet gymnaset og den akademiske karriereveien. Trøsten ble bøkene: Jeg låste meg inn på rommet, men de gamle spredte så elendige vibber i kåken at jeg satte meg til på lesesalen på biblioteket isteden. I de første to ukene etter at jeg hadde kasta vrak på framtida mi, bodde jeg mer på biblioteket enn hjemme. (…) Så begynte jeg å lese. For alvor! Jeg lå og leste, jeg satt og leste, og jeg sto og leste. Det eneste jeg ikke fiksa, var å lese mens jeg gikk! Jeg ser fremdeles med misunnelse på mennesker som faktisk klarer det. Et menneske som kommer gående nedover et overfylt fortau, dypt begravd i ei bok – et fantastisk syn, jeg elsker det! Foto: Larvik bibliotek