Sjøfartsmuseet
0
LARVIK KUNSTFORENING - SIGNALER FRA EN STØRRE VERDEN Ved siden av biblioteket var det en annen kulturbygning som kom til å sette sterkt preg på den unge lesehesten. En av dem huset, og huser fremdeles, byens sjøfartsmuseum, som vi nå står utenfor. Bygningen ble reist i 1714, påbygd to store fløyer i 1730, og er Larviks nest eldste murbygning. Bare kirken er eldre. Museet har blant annet en fyldig hvalfangstavdeling og utstillinger viet fire av Larviks store bølgekjempere. Båtbyggeren Colin Archer, som blant annet er kjent for sine polarskuter, herunder Fram som både Nansen og Amundsen brukte på sine spektakulære ferder. Barndomshjemmet hans er for øvrig den staselige hvite bygningen i enden av parken her. Sjøfareren Magnus Andersen er en annen. Han krysset blant annet Atlanteren med en kopi av Gokstadskipet til verdensutstillingen i Chicago i 1893 og gikk senere i land og grunnla den avisen som i dag heter Dagens Næringsliv. Og statuen utenfor museet er av polfarer Oscar Wisting. Han var en av Amundsens nærmeste medarbeidere på ekspedisjonen til Sydpolen i 1910-12, på Maudekspedisjonen til nordlige farvann i 1918-21 og på ferden til Nordpolen med luftskipet Norge i 1926. Den siste av de fire store, men kanskje den mest kjent av dem, er Thor Heyerdahl. Utnevnt til æresborger av Larvik i 1971 og en som vel neppe trenger noen nærmere presentasjon. Men i 60- og 70-årene huset bygningen også Larvik Kunstforening og Larvik viseklubb. Slik skildres kunstforeningen i Hvite niggere: Siden Lillevik Kunstforening lå nesten vegg i vegg med biblioteket, ramla jeg også ofte innom der. Jeg hadde overhodet ikke peil på maleri og grafikk, men jeg syntes jeg opplevde visse signaler når jeg gikk rundt i det store, stort sett folketomme lokalet, signaler som på mange måter minnet meg om dem jeg mottok gjennom bøkene og litteraturen.» fastslår fortelleren Erling Haefs som her kom til å stifte bekjentskap med – sitat - «et miljø der folk var opptatt av andre ting enn skole, karriere og alle de tusen pygmétankene som ellers opptok godtfolk i Lillevik. Og det var også på kunstforeningen han støtte på byens langhårede outsiderne, frikerne. Vi leser: Det var i Lillevik Kunstforening jeg støtte på denne gærne gjengen første gang, sånn på nært hold. Jeg hadde akkurat vært på biblioteket og raska med meg noen kilo zen, og stakk innom helt tilfeldig. Det viste seg å være vernissasje der den dagen, og tjåka fullt av prominente gjester fra det høyere og lavere borgerskap. De svinsa rundt med nesene i været, mens de nippa til hvitvinsglass med stett og knaska potetløv mellom superlativene. Kunstneren sjøl, en lokal størrelse, satt allerede god og børst borte i et hjørne, og skulte mistenksomt på de røde lappene som stadig ble plassert på de hvite veggene. Han så ut som ei olm mor som observerte de første flekkene i ansiktet på ungen sin og lurer på om det er røde hunder eller vannkopper som er ute og går. Og rundt ham, i den lave sofaen og på golvet, satt hoffet. Og hoffet bestod utelukkende av Lilleviks narrer, både mannlige og kvinnelige. Det var panneband og halvmeter langt hår, ringer og dingel-dangel, utvaskede undertrøyer og istykkerrevne olabukser. Borgerskapet nikka vennlig til Kunstneren som satt der og ruga over portvinsflaska si, og ignorerte fullstendig at han hadde satt deg rett i dynga. Foto: Vestfoldmuseene IKS, Larvik , Per Nyhus’ fotosamling Eksteriør Sjøfartsmuseet: Foto: Larvik bibliotek