Tollerodden

ROSA MINNER Veien videre fra Hundertwasser, Ole Paus og visesang i Sjøfartsmuseet går igjennom idylliske Tollerodden og ut til restene av en gammel tysk skytterstilling fra annen verdenskrig. På veien passerer vi statuen av Colin Archer, den berømte båtbyggeren. Archer tilhører en skotsk innvandrerfamilie som slo seg ned her i 1825 og anla den nåværende parken. Barndomshjemmet hans, selve gården Tollerodden – Kirkestredet 9 – er en av Vestfolds mest verdifulle bygninger. Gården stammer fra 1600-tallet og huset sannsynligvis byens første tollbod, etablert i 1664. Vi passerer også skulpturen av æresborger og sjøfarer Thor Heyerdahl. Den er utformet i larvikitt, signert Nico Widerberg og ble avduket av sjøfareren selv på hans 75-års dag 6.oktober 1989. Mange har stusset over at den eventyrlystne oppdageren står med ansiktet vendt innover mot land. Men det skyldes at slik stod blant annet de berømte skulpturene på Påskeøya, et geografisk nav i Heyerdahls virke. Krabbedammen her var et skattet badeparadis da Ambjørnsen vokste opp i Larvik og er fremdeles i full bruk om sommeren. Og fjellet ovenfor, vest for dammen, kalles Gryteberget og ble åstedet for en av de heftigste kulturdebattene som har herjet byen. Det var her kunstner og æresborger Carl Nesjar fikk tillatelse av Pablo Picasso til å reise en av deres berømte Sylvette-figurer. Figuren skulle avdukes til byens 300-års jubileum i 1971, men larvikingene ville det annerledes og raste mot «det spanske spetakkelet». Et nytt forsøk på å realisere prosjektet samme sted i 1996 strandet også på massiv lokal motstand. Men vi fortsetter videre og nå har vi stanset i den nevnte tyskerstillingen. Dette stedet ligger rett øst for det såkalte Ballastberget, og navnet stammer fra seilskutetiden da seilskutene losset og lastet ballast her. Fra skytterstillingen har man en fabelaktig utsikt. Her kan man ta inn hele fjorden og halve byen i ett sveip. Fra de hvitmalte trehusene i bydelen Langestrand i vest, forbi Balders hage, den store murbygningen dere kan se der, og sydover langs åsene. En av strendene heter for øvrig Jordestranda og her hadde familien Ambjørnsen hytte. Videre går blikket via Stavern med fyr og citadellet fra Tordenskjolds tid, over til østsiden av fjorden og innover. Vi lar det stanse på Revet der dere i dag kan se en skulptur ytterst på Revhakan. Det forestiller baugen til sivbåten RA som Heyerdahl krysset Atlanteren med i slutten av 60-årene. Og innover der igjen, mot øst, finner vi i dag kaianlegget til Color Lines Danmarks-ferje Superspeed. I ungdomstiden til Ambjørnsen rommet stedet ei søppelfylling og var ellers pepret med fabrikker. Og en av dem, Rockwool, kom til å spille en rolle i både romanen og forfatterens liv. Slik skildres det fabelaktige panoramaet i Hvite niggere. Trekløveret Erling, Charly og Rita har vært i naturen, droppa syre og mesket seg med blåbær og skogens frukter. På hjemveien møtes de av en av de spektakulære solnedgangene man kan oppleve her: Solnedgang over byen. Vi ble stående som forsteina, og blåbærmunnene våre gapte tåpelig i kveldsbrisen. Under oss lå Lillevik bada i trolsk lys, det var som å betrakte et eldgammalt, gulna maleri. Fjorden funkla i gull og himmelblått og i enkelte vinduer ble lyset reflektert i korte, krasse glimt. Det var så vakkert at det nesten tok pusten fra oss. - Se der, sa Rita, og pekte. – Herregud! - For sterkt! sa Charly stille. Jeg så det de så. Et merkverdig syn, som bare varte ved i noen sekunder i det sola dukka under åsen i vest: Fabrikken ytterst på fyllinga, vår framtidige arbeidsplass, de grå og triste hallene og pipene som raga mot himmelen – alt sammen bada i et sterkt rosa lys! Det virka som den nylig var spraymala. Bare vinduene brøyt med rosanyansene, de skinte i gul-gull. Det var uten tvil den vakreste fabrikken vi hadde sett! - Den rosa fabrikken, sa Charly med andakt! Og inni denne rosa luftspeilingen var det altså unge Erling sluttet seg til proletariatets rekker for en stakket stund. Vi leser: Møtet med proletariatet ble på langt nær som dramatisk som vi kanskje kunne ha frykta. (…) på Rockwool, eller Rocke-Vollen som vi nokså snart døpte fabrikken, preika man om tariff og kvinnfolk, veddeløpshester og torsk og sei i tikilosklassen. Pluss fotball. Det var ikke en kjeft som interesserte seg for hvor du kom fra eller hva du hadde gjort før dette – bare du tok din del av jobben. Møte med Rocke-Vollen gjorde at jeg i årevis framover stadig tydde tilbake til industrien når jeg trengte spenn og måtte ta meg en jobb. Det er ei stemning, en ånd over hele stedet som jeg ikke skal glemme før jeg blåser ut for siste gang. Foto: Annonse Østlandsposten 16.07.71 Øvrige foto: Larvik bibliotek