Akerselva - et museum gjennom byen

Akerselva er verdt en vandring. Enten om du tar en sving nedenom eller setter av noen timers frisk gange tvers gjennom byen langs hele elvas drøyt 8 kilometer, så får du deg en naturopplevelse, kanskje en aha-opplevelse, og du får kjenne Oslo rett på hovedpulsåren. En vandring langs elva gir mulighet for å lese og oppleve vår egen historie. I Europeisk sammenheng er Akerselvas industrihistoriske landskap helt unikt og svært verdifullt av mange grunner. Akerselva er den eneste typiske industri-elv som renner tvers gjennom hovedstad med start og slutt innenfor bygrensene. Elva er helt spesiell i representasjon av ulike industrigrener og tidsepoker. Her er 1700 tallets industribygg av tre, her er 1800-tallets typiske fabrikker av rød murstein med jernsprossede vinduer, shed-tak og høye murte fabrikkpiper, og her er moderne industribygg fra industrialismens senere faser og dagens eksisterende industri. Her er bevarte miljøer av arbeiderboliger fra ulike epoker. Her er mange spor av teknisk infrastruktur med demninger, broer, rørgater og dammer. Gjenbruk av industriområdene til nye formål er typiske og godt egnet til å studere avindustrialiseringsprosesser og gjenbruk av storbyers industriområder. Elva er tilrettelagt med turstier og parkanlegg, museer og andre institusjoner som bevarer og formidler industrihistorien, og kafeer og kulturtilbud langs hele elva fra Kjelsås til Bjørvika. Vi ønsker at alle som bor i Oslo og besøker Oslo skal få oppleve Akerselvas unike kulturminnelandskap i det som er et sammenhengende utemuseum gjennom byen. God tur!

Fra den nye kjørebrua over Maridalsoset kan vi speide over Maridalsvannets 3,7 kvadratkilometer - 149 meter over havet. Under brua går demningen som kommunen bygde i 1853 for å heve vannspeilet med en hel meter for å sikre jevnere vanntilførsel for den nye industrien og byens voksende befolkning. Siden har demningen blitt modernisert flere ganger, og brukes fortsatt til regulering og for å hindre flom i elva. På nedsiden av brua ser vi de steinsatte breddene som er formet slik for å lede tømmer trygt gjennom svingen på vei ned til Brekkedammen, der det var sagbruk helt til 1960-tallet. Maridalsvannet er drikkevannskilden til 80% av Oslos befolkning. Tidligere kunne Maridalsvannet hentes fra Akerselva nede i byen, men etter hvert som elva ble mer og mer forurenset måtte vannet hentes lenger oppover i elva. Siden 1867 har Oset vært drikkevannssuttaket for Oslos vannledninger. Det første renseanlegget ble tatt i bruk i 1924 og i 1971 ble Oset vannrenseanlegg tatt i bruk. Det er store fjellhaller på østsiden av vannet hvor vannet blir renset før det sendes ut til befolkningen. I 2008 ble hallene utvidet og rensemetodene forbedret.

Akerselvas ferd starter ved Maridalsoset. Kjelsås på østsiden og Brekke på vest markerer Akerselvas start og overgangen mellom skog og by. Ved Brekkedammen var det sagbruk og møller i mange hundre år. Eventyrforteller Asbjørnsen har beskrevet området i "Kvernsagn". Med industrialiseringen rundt 1850 kom også verkstedindustri til Kjelsås med Kjelsås Brug. Hundre år senere fant moderne industri som Tandberg, Ring og Hjemmets trykkeri veien til ledige industritomter på Brekke. Nors teknisk Museum flyttet hit i 1986. I dag er det fortsatt noen industri- og kontorbygg her, men mange er omgjort til boliger i det som er et av de mest populære boområdene i Oslo. Tandbergs Radiofabrikk bygde en stor fabrikk på Kjelsås omkring 1950 som et mønsterbruk med park, fin utsikt over Maridalsvannet og rimelige boliger som goder for de ansatte. Gustav A. Ring lagde kontormaskiner i et nybygg som erstattet sagbruket på Brekke da det ble lagt ned i 1965. I Frysjaveien forsøkte man i 1948 å berge de gamle tekstilgigantene ved Akerselva som Hjula og Graah ved å samle og modernisere deler av produksjonen i nye moderne anlegg. De første norskproduserte mobiltelefonene fra Simonsen ble utviklet i Frysjaveien 33. Hjemmets trykkeri flyttet fra Majorstua til Frysjaveien 42 i 1962, og sørget for at både Donald Duck, Hjemmet og en rekke andre blader ble produsert ukentlig på Kjelsås. Plastfabrikken Heger Plastics lagde LP-plater i et lokale som ble revet for å gi plass til Norsk Teknisk Museum. I 1986 flyttet museet inn i sitt store nybygg etter mange års lokaliseringsdebatt og planlegging. Arkitekt var Rolf Ramm-Østgård.

I 1855 etablerte kjøpmannen Johan Henrik Schmelck fabrikken Kjelsås Bruk for produksjon av spiker og ståltråd. I samme bransje var Gjøvik-firmaet O.Mustad og Sønn, som ble verdensledende på fiskekroker. Mustad produserte også alt fra spiker til margarin, blant annet på Lilleaker vest i Oslo. I 1884 kjøpte de Kjelsås Bruk og flyttet produksjonen av hesteskospiker hit. Bruket ble utvidet med ståltrådtrekkeri og et lite valseverk . Mustad la ned produksjonen på Kjelsås på begynnelsen av 1960-tallet. Selskapet ønsket i stedet å bygge boliger på tomten, men fikk nei fra Oslo kommune. Aftenposten kjøpte tomten med tanke på nytt avishus, men det ble kommunen som til slutt kjøpte eiendommen som verksteder for kunstnere. Kjelsås Bruk ble bevart som kunstnerverksteder og klubblokaler takket være entusiaster som så verdien i et falleferdig industrianlegg. Eiere og myndigheter ville helst rive de gamle fabrikkene vi ser i dag, og gi plass til et stort trykkeri med kontorhøyblokk for Oslos største avis - Aftenposten. Beliggenheten i forhold til jernbanen var et viktig argument for avisen og trykkeriet. Planen hørtes rimelig ut for de fleste Oslo-politikerne, og var nær ved å bli vedtatt. Men under bystyremøtet i september i 1970 overrasket ordfører Brynjulf Bull fra Arbeiderpartiet alle med å erklære fra talerstolen at han hadde skiftet mening. Med henvisning til Asbjørnsens "Kvernsagn" malte han bildet av Brekkedammen som en naturperle i byen ved porten til Maridalen som ikke måtte ødelegges. Aftenposten skulle heller få et annet tilbud. Og Bull fikk bystyret med seg på å bruke kommunens forkjøpsrett. Industriens kulturarv og vern av industrielle kulturminner var ikke fremme i debatten den gang. Det var nærmest et biprodukt at vedtaket sørget for vern av industriminnet Kjelsås Bruk, og dessuten åpnet for industrihistorisk museumsformidling. Deler av tomten ble nemlig gitt som kommunens innskudd i Norsk Teknisk Museums nybygg, som sto ferdig i 1986.

Brekkedammen på Kjelsås ligger øverst i Akerselva. Her ble elva brukt som transportåre for tømmer fra Nordmarka og som kraftkilde for kverner og sager, trolig alt før 1600-tallet. Brekkesaga ble startet ca. 1740 av Nordmarkgodsets nye eier Christian Anker. Hans sønn Peder Anker og etterkommere i Wedel Jarlsberg og Løvenskiold-slektene holdt sagbrukstradisjonen i hevd ved Akerselva. Tømmer fra Nordmarka ble fløtet ned til Maridalsvannet og derfra ut i Akerselva. Sagdammen var dekket av tømmer om våren og sommeren. Det ble skåret både grove bjelker og fine planker. Tømmeret ble trukket fra vannet og opp til saga ved hjelp av en kjerrat, som er en slags heis for tømmerstokker. Ferdigskåret virke lå til tørk i store stabler rundt hele dammen. Plankene ble kjørt til fjorden med hest og vogn for utskiping. Etter at Gjøvikbanen ble åpnet i 1900 kunne trelasten fraktes fra Kjelsås til havna med jernbane. Det førte til et oppsving for saga, og den var på sitt største på 1930-tallet med 90 ansatte. Brekke Bruk ble nedlagt i 1965 som den siste av sagene ved Akerselva. Løvenskiold som var eier av både saga og store deler av Nordmarka, moderniserte og samlet produksjonen på Fossum. Fløting som transportmiddel for tømmeret fra Nordmarka hadde utspilt sin rolle, og bruken av Akerselva og Nordmarksvassdragene som transportåre tok slutt. De tidligere sagbruksområdene rundt Brekkedammen ble utviklet til annen industri, boliger og det som i dag er et populært friområde med badeplass i Akerselva.

UTEN FORTELLERSTEMME. LES OG KOS DEG! Eventyrsamler Peter Chr. Asbjørnsen beskriver levende en tur langs Akerselva til Brekkedammen. Her varmer han seg i sagstua sammen med en gammel arbeider, og de utveksler gamle kvernsagn. "En sommereftermiddag for noen år siden vandret jeg oppover engene på østsiden av Akerselven med fiskestangen i hånden, forbi Torshaug og Sandaker gjennom Lillohagen til oset ved Maridalsvannet. Den klare luft, høylukten, blomsterduften, gangen, fuglekvitteret og de friske, luftningene ved elven, virket i høy grad opplivende på mitt sinn. Da jeg kom til Brekke-sagen, var himmelen overskyet; det var alt temmelig mørkt, bare ved den nordvestlige rand av synskretsen sto en eplegrønn strime, som kastet et dempet lys på sagdammens stille flate. Jeg gikk ut på lensen og gjorde noen kast, men med lite hell. Ikke et pust rørte seg; vinden syntes å ha gått til hvile, og bare fluene mine brakte det blanke vannet til å skjelve. Foran meg lå sagens indre klart opplyst av en luende skorstensild. Sagen var i full gang; men det så ut som om hjul, blader og vektstenger ikke nu ble styrt eller ledet av noen menneskelig vilje og hånd, men bare gikk som et leketøy for kvernknurrens eller fossegrimens lune og usynlige tak. Men jo, til slutt viste der seg menneskelige skikkelser også. En fór med en veldig fork ut på tømmeret i dammen for å hale en stokk inn i tømmerrennen, og satte hele flaten i bølgende bevegelse; en annen kom skyndsomt fram med en øks i hånden for å benke tømmerstokken og kaste ut bakhunen, som brakende styrtet ned i dypet. Det suste og bruste, hvinte og klang der innefra. Nordenfra kom det nedefter elvedraget noen kalde gufs, som lot meg føle at jeg var våt og trett, og jeg bestemte meg derfor til å gå inn og hvile meg litt ved ilden i sagstuen. Ved den ene skorstenen i sagen satt en gammel gråskjegget arbeidsmann med rød lue ned over ørene. Skyggen av skorstenen hadde skjult ham for meg før. Da han hørte jeg gjerne ville hvile og varme meg litt, tok han straks en stokkeknubb og laget et sete til meg ved ilden. ""Ja, da har je væri her mang ei natt, je,"" sa gamlingen, ""og inte har je hatt stort for det heller."" ""Jeg har hørt at det skal være så mye trollskap og fanteri i slike sager og kvernhus?"" ""Vatnet har nok blitt slått av og sett på for meg imellom, når je har dorma litt på saga om natta, og imellom har je hørt det var tusla i bakhunen, men sett noko har je aldri. Folk trur inte på slikt heller nå,"" sa han, og skottet spørrende bort på meg, ""og demmerså tør det inte væge seg fram; folk er for kloke og beleste nåtildags."" ""Det kan du ha rett i, på en måte"" sa jeg, for jeg merket godt at det lå noe skjult bak det blikket han sendte meg, og ville ha ham til å fortelle gamle historier. "" Nu skal du,"" føyde jeg til for riktig å få ham på gli, ""nu skal du bare høre en historie som skal være hendt etsteds, men hvor og når det er hendt, det kan jeg ikke minnes. Det var en mann som hadde en kvern ved en foss, og der var det også en kvernknurr. Om mannen, som skikk er på noen steder, ga ham lefseklining og juleøl for å øke melet, har jeg ikke hørt; men det er ikke rimelig, for hver gang han skulle male, tok kvernknurren fatt i kvernkallen og stanset kvernen, så han ikke fikk malt. Mannen visste godt at det var knurren, og en aften han skulle male, tok han med seg en gryte full av bek og tjære og gjorde opp ild under. Da han slapp vannet på kallen, gikk den en stund; men så ble den stanset, som han hadde ventet. Han stakk og slo efter kvernknurren nedi rennen og omkring kvernkallen, men det hjalp ikke. Til sist åpnet han døren som gikk ut til kvernkallen og rennen. Men da sto kvernknurren midt i døren og gapte, og gapet var så digert at underkjeften var ved dørstokken og overkjeften ved dørbjelken. ""Har du sett så stort gapandes?"" sa han. Mannen fór efter bekgryten, som sto og kokte, slo den i gapet på ham, og sa: ""Har du kjent så hett kokandes?"" Da slapp kvernknurren kallen og satte i et forferdelig brøl. Siden har han hverken vært sett eller hørt der, og heller ikke har han hindret folk i å male."" "" Da je var heme, hørte je tala om noko slikt, som skulle hendt der i gamle dager,"" sa den gamle gråskjeggen. ""Det var en gardmann der som hadde ei kvern, og den brann for 'n to pinsekvelder på rad. Da det lei til pins-tid trea året, var det en skredder hos 'n og sydde helgeklær. ""Skal tru hosdan det går med kverna denna gongen, tru det skal brenne i natt au?"" sa mannen. ""Det skal inte ha no nau med det,"" sa skreddern, ""gi meg nøkkeln, så skal je passe kverna."" Det tykte mannen var både væl og bra; og da det lei på kvelden, fekk skreddern nøkkeln og gikk ne-i kverna - hu var tom enda, for hu var nybygd - og så sette 'n seg midt på golvet, tok krittet sitt og slo en stor ring rundt ikring seg, og rundtom den ringen skreiv 'n fadervår, og så var 'n inte redd, om så sjølve fanden skulle kommå. Da det var høgstnattes, flaug døra opp med ett, og inn kom det så tjukt med svarte katter at det yrde. Dom var inte seine før dom fekk ei gryte på peisen og til å legge på under, så det tok til å brase og frase i gryta, som om hun var full av kokandes bek og tjære. ""Hå, hå,"" tenkte skreddern, ""henger det slik i hop,"" og inte før hadde 'n sagt det, før ei ta kattene skauv labben bak gryta og ville velte a. ""Scht katte, du brenner deg!"" ropte skreddern. ""Scht katte, du brenner deg! sier skreddern til meg,"" sa katta til de andre kattene, og alle sammen bort frå peisen og til å hoppe og danse rundt om ringen; men rett som det var, luska katta bort til peisen att og ville skubbe over ende gryta. ""Scht katte, du brenner deg!"" skreik skreddern, og skremte a ifrå peisen. ""Scht katte, du brenner deg, sier skreddern til meg,"" sa katta til de andre kattene, og alle sammen til å danse og hoppe, og rett som det var, var dom borte att og fresta å velte gryta. ""Scht katte, du brenner deg!"" skreik skreddern, og tok slik i at dom fór bortetter golvet den eine over den andre, og så tok dom til å hoppe og danse som før. Så slo dom krins utenom ringen og tok på å danse rundt ikring 'n snøggere og snøggere, og til slutt så snøgt at det gikk reint rundt for skreddern, og dom glodde på 'n med slike store fæle auer, som om dom ville eta 'n levandes. Men best som det var, stakk den katta som hadde vøri i ferd med å velte gryta, labben sin innafor ringen, jussom hu hadde hug til å få tak i skreddern. Men da skreddern såg det, løyste 'n på telgjekniven og heldt 'n ferdig. Rett som det var, slo katta labben innafor ringen att, men i samme blinken hakka skreddern labben ta, og alle kattene ut det forteste dom vant, med ul og med skrik. Men skreddern la seg i ringen, og sov til sola sto langt inn på golvet til 'n. Så stod 'n opp, læste att kverna og gikk opp på garden. Da han kom inn i stua, låg både mannen og kjerringa enda, for det var pinsemorrån. ""Signe dagen,"" sa skreddern, og ga mannen hånda. ""Takk, deg au,"" sa mannen, og han vart både glad og undren da han fekk sjå att skreddern, det kan en nok veta. ""Signe dagen, mor,"" sa skreddern, og baud kjerringa hånda. ""Takk, deg au,"" sa kjerringa. Men hu var så bleik, og såg så rar og forstyrra ut, og hånda si gjømte a under felden; men til slutt rette hu fram den venstre til 'n og da skjønte skreddern hosdan det hadde seg, men hå 'n sa til mannen og hosdan det gikk kjerringa sia, det veit inte je."" Det var nesten ikke råd å høre et ord lenger, for sagen gikk igjen med sus og med brus. Månen var oppe og trettheten vekk efter den korte hvilen. Jeg sa derfor farvel til den gamle, og gikk elvedraget og myrene nedi dalen. Opp over byens røkslør reiste Akershus seg med sine tårn, de trådte klart frem mot fjordens speil, som Nesodden kastet seg langt ut i som en mektig slagskygge. Månelyset blandet seg med sommernattens demring, og dempet omrissene i forgrunnen av det landskapet som strakte seg for våre føtter. Men over fjorden lå måneskinnet blankt og strålende, mens Asker- og Bærumsåsene hevet seg over hverandre i sortblå skygninger og dannet landskapets fjerne ramme."

På volden vest for Brekkedammen, ved Maridalsvannets bredd, står en høyblokk og en lavblokk med en buet hall. Det var Tandbergs radiofabrikk som flyttet hit i 1951. Radiofabrikken hadde vokst stort i lokalene på Rodeløkka i etterkrigstiden. I disse årene skulle så godt som alle skaffe seg nye radioer. Tandberg ble et ledende merke. Den profilerte gründeren Vebjørn Tandberg var opptatt av rasjonell produksjon og velferd for arbeiderne. Radiosuksessen gjorde det nødvendig og mulig å bygge en helt ny fabrikk, og Tandberg bygde et mønsterbruk på Kjelsås. Den store produksjonshallen hadde vinduer mot Maridalsvannet. Rundt fabrikken ble det anlagt park med skulpturer av Dyre Vaa. Garderober, kantiner og kontorer holdt høy standard. Det ble også bygd boliger rundt fabrikken på Kjelsås som både arbeidere og funksjonærer kunne ha råd til. I 1962 ble høyblokka tatt i bruk til nye laboratorier og utviklingsavdeling. Tandberg vant internasjonalt ry for gode produkter takket være stor satsing på produktutvikling, design og god kvalitet. I 1960-årene kom fjernsynets gjennombrudd i Norge, og nok en gang skulle Tandberg bli en norsk hovedleverandør til norske hjem. Det ble bygd nye fabrikker for fjernsynsproduksjonen bl.a. på Skullerud. Konkurrenten Radionette bygde en stor fabrikk i Sandvika. Etter 1970 ble fargefjernsyn det nye satsingsområdet. Her klarte ikke lenger Tandberg å lede an i den tekniske utviklingen. Den internasjonale konkurransen økte, og prisene ble presset ned. Både Tandberg og Radionette slet med økonomien med dyre fabrikkanlegg å nedbetale og fallende priser. De to selskapene ble fusjonert, uten at det hjalp. I 1978 gikk Tandberg konkurs. Likevel ble flere avdelinger av fabrikken drevet videre etter konkursen med nye satsingsområder. På Kjelsås fortsatte Tandberg Data å produsere dataskjermer og datalagringssystemer. Denne avanserte og vellykkede videreføringen av kunnskapen fra Tandbergs fjernsyns- og båndspillerproduksjon ble lagt ned på Kjelsås først i 2007. Da ble Høyblokka bygd om til boliger mens den opprinnelige fabrikken med lavblokk og buehall ble bygd om til en helt ny fabrikk av det norske medisinselskapet Axis Shield. Ved det hypermoderne fabrikkanlegget ble det produsert et høyteknologisk nisjeprodukt utviklet i Oslo. Avansert analyseutstyr for blodprøver ble eksportert til hele verden.

Turen langs Akerselva mellom Kjelsås og Nydalen går gjennom skogen i Grandalen. Det gir oss et inntrykk av hvordan det var her før industrialiseringen: Fredelige skogområder langt fra byen. Nydalsfossen er den øverste naturlige fossen i Akerselva. Her var det tidlig bygd sager. Nygård sag lå på vestsiden, og Grefsen sag på østsiden. I 1845 kom den første store tekstilfabrikken bygd etter engelsk mønster. Adam Hiorth kjøpte vannrettighetene i Nydalen og tomt til å sette opp et spinneri. Sivilingeniør Oluf Roll tegnet den første bygningen, som sto ferdig i 1847. Roll tegnet også et nytt spinneri litt lenger opp i elva i 1856. Nesten tjue år etter at spinneriet ble grunnlagt ble det bygd et veveri ved siden av det nye spinneriet. Nå kunne bedriften lage stoffer av den bomullstråden som ble produsert, og den skiftet navn til Nydalens Compagnie. Det skulle bli Norges største tekstilfabrikk. De store fabrikkbygningene er godt bevart. Den mest iøynefallende bygningen på fabrikkområdet er veveribygningen fra 1865, kalt Gamle Væveri, med klokke og årstallet 1864 i den store fasaden ut mot plassen under motorveibrua på Ring 3. Arkitekten for denne bygningen var Peter Høier Holtermann. Han har blant annet tegnet hovedbygget ved Landbrukshøyskolen på Ås, Christiania Seildugsfabrik lenger ned langs elva, flere kirker og arbeiderboliger. Et møte i Manchester i 1845 skal ha vært avgjørende for at landskapet langs Akerselva endret karakter. De to Oslo-gründerne Adam Hiorth og Knud Graah møttes tilfeldig og fant ut at de var i samme ærend: De ville lære moderne maskinkteknikk og studere den engelske tekstilindustrien, og bygge tilsvarende i Oslo. Over et glass og en sigar på et vertshus skal de to ha blitt enige om å bygge opp tekstilindustrien langs Akerselva etter britisk mønster. Da de kom hjem startet Graah med å bygge sin fabrikk ved Vøyenfallene, mens Hiorth startet i Nydalen. Hiorths fabrikk fikk navnet Nydalens Compagnie tjue år etter starten og få år før Hiorth døde. Under ny ledelse vokste Nydalens Compagnie til landets største tekstilfabrikk, med over 1000 ansatte rundt 1900. Bygningsmassen i Nydalen ble stadig utvidet, og driften modernisert. I 1950-årene ble produksjonen i Nydalen trappet ned. Konkurranse fra utlandet og fallende priser måtte da møtes ved å modernisere og øke produksjonen. Tekstilgigantene som hadde ledet an i den industrielle revolusjon ved Akerselva hundre år tidligere måtte tenke nytt. De slo seg sammen og flyttet produksjonen til en moderne fabrikk på Frysja under navnet Tefas, og samlet mye av produksjonen her. Heller ikke Tefas og den moderne fabrikken klarte seg. Den ble nedlagt i 1957. Fabrikkbygningene i Nydalen ble leid ut til ulike virksomheter. I 1990 ble området gjenåpnet av statsminister Jan P. Syse under navnet Nydalen Park, etter en omfattende men hensynsfull rehabilitering av de flotte industribyggene tegnet av Roll og Holtermann. I 1996 ble området solgt til selskapet Avantor, som også hadde overtatt Christiania Spigerverks område. Avantor utviklet hele området til Nydalsbyen.

Barn var attraktiv arbeidskraft i fabrikkene. De var fleksible, fysisk smidige og kunne komme til overalt hvor det var nødvendig. Dessuten var de billig arbeidskraft. En landsoversikt fra 1878 viser at i noen grener av industrien utgjorde barn en meget stor andel av arbeidsstokken. 45 % i tobakksindustrien, 30 % i fyrstikkfabrikkene, og på fotografier over de ansatte ved tekstilfabrikker som Nydalen Compagnie og Seilduksfabrikken, er også store barneflokker i møkkete arbeidsantrekk stilt opp. Barns deltakelse i arbeidslivet kunne være en økonomisk nødvendighet for mange dårlig stilte familier, men fungerte også som sosialisering inn i arbeiderklassen og voksenlivet.

Nydalen Compagnie og Christiania Spigerverk skapte stor befolkningsvekst i Nydalen. Lange arbeidsdager og vanskelig transport gjorde det nødvendig å bo nær arbeidsplassen. Det ble bygd lave trehus øverst i Sandakerveien og Gjerdrums vei, og i Maridalsveien. De som fikk bygd hus hadde lett for å skaffe seg losjerende. Fabrikkene selv bygde hus rundt fabrikken der arbeiderne kunne få losji. Rundt fabrikkene ble det skapt et lokalsamfunn med tette bånd mellom de to tusen menneskene som bodde og jobbet i Nydalen. Øverst i Sandakerveien og i Gjerdrumsvei ligger fortsatt flere typiske arbeiderboliger fra Nydalen. Huset i Gjerdrumsvei nr. 3 ble bygget i 1870-årene. I Nydalen var det et tett miljø med unger i gatene, skoler og fritidssysler for arbeiderne. I 1858 ble Nydalens sangforening stiftet og etter hvert ble det dannet hornorkester, skytterlag og skiforening. Det ble bygget bedehus og i 1912 kom et kommunalt bad med dusjer og badstue. Nydalen fikk også etter hvert flere butikker, eget bakeri, kiosk og gartneri. På lønningsdager var det ofte folk som solgte saker og ting og kanskje litt ekstra godt å spise ved fabrikken. Industribedriftene så på boligbygging som en viktig oppgave til langt ut på 1960-tallet. I tillegg til lønn og sosiale goder var tilbud om boliger et viktig redskap for å sikre stabil arbeidskraft. Det er ikke bare de enkle boligene som ble reist rundt verkene på 1800-tallet som forteller om arbeiderboliger. Spigerverket bidro til oppføring av store leiegårder på Bjølsen for sine ansatte på 1920-tallet, og hjalp ansatte å organisere og skaffe seg innskudd i borettslag på Brekke på 1950-tallet.

Redskapsfabrikken er den lave mursteinsbygningen midt i Nydalsbyen. Fiskars produserer fortsatt snøskuffer og spader her. Over den sørligste gavlen troner fortsatt en stor jernring med to store bokstaver: CS. Bygningen ble reist i mange etapper fra 1877. Spigerverket hadde ekspandert jevnt på østsiden av elva i over 20 år, og trengte nå et nytt fabrikkbygg. Her ble det samlet over 40 klippemaskiner for spiker som ble drevet av kraft fra elva. I 1912 startet Spigerverket egen produksjon av redskaper. En fabrikk lenger nede i elva, i gamle Bentsebrugs papirfabrikk, ble kjøpt og utstyr og folk flyttet til Nydalen. "Norges-spaden" ble et kjent varemerke. Etter hvert overtok redskapsproduksjonen hele bygningen mens spikerproduksjonen ble flyttet til stadig større og mer moderne lokaler. Etter at Spigerverket ble nedlagt i 1989 fortsatte spadeproduksjonen i regi av folk med fartstid på Spigerverket. Fiskars overtok eierskapet i 1991. I 2012 arbeidet 12-14 mann på gulvet med å produsere spader, snøskuffer og trillebårer i de samme gamle lokalene.

Nydalsbyen - boliger, hotell, T-bane, TV-studioer, teater, campus, kontorer, kafeer og restauranter. Langs dette stykket av Akerselva kan vi se store og typiske forandringer av byens industriområder fra industrialisering til avindustrialisering. Rundt 1850 vokste dette stille jordbruksområdet i Aker til et typisk brukssamfunn med store fabrikker omgitt av arbeiderboliger, skoler, forsamlingshus og et yrende foreningsliv. Hele dalen ble dekket av fabrikkbygninger med tusenvis av arbeidere som produserte myke tekstiler og hardt metall. Etter drøyt 100 år som sentralt industriområde begynte industrien å forsvinne. Nydalen ble gradvis tatt i bruk til nye behov i byen. Mange av de røde mursteinsbygningene er bevart mellom alle nybyggene som erstattet industrien. Adam Hiorth bygde et spinneri etter engelsk mønster i Nydalen i 1845. Dermed var den industrielle revolusjon innledet i Norge med Nydalens Compagnie som en av de første og største tekstilfabrikkene i landet. Christiania Spigerverk startet i 1853, og vokste til et fullt smelteverk med mange avdelinger som produserte ferdigvarer. Det kom skrapstål inn i den ene enden, og spiker, skruer, togskinner, trikkeskinner, spader, armeringsjern og mange andre jernvarer ut i andre enden. Spinning av tråd og veving av tøy gikk for fullt i fabrikkene ved Akerselva frem til 1950-årene. Etter dette forsvant mye av den opprinnelige industrien gradvis. Tekstilindustrien som hadde kommet først, forsvant også først. I 1989 bestemte Stortinget at Spigerverket skulle legges ned, og dermed ble den mest synlige tungindustrien borte. Selv om noe av produksjonen ble videreført, endret Nydalen karakter. Nydalens Compagnie ble rundt 1990 blant de første av de store industribyggene av teglstein fra industraliseringens første år som ble bygd om til kontorer samtidig som de ble bevart og løftet frem som kulturminner. Rundt og innimellom skjøt nye kontorbygg i været. På Spigerverkets område ble store deler av bygningsmassen revet. Deler av stålhallene ble tatt i bruk som TV-studioer for NRK og TV2. Norges største avistrykkeri og ny campus for BI kom til, sammen med nytt hotell og T-banestasjon, boligblokker, restauranter og kafeer. Det tidligere industriområdet i Nydalen var det siste området som ble innlemmet i elveparken langs Akerselva.

Når vi i dag står på Gullhaug Torg er vi i sentrum av det gamle Spigerverket som startet i 1853 og ble nedlagt i 1989. Den gang het plassen Bikkjetorget - kanskje fordi det var en vakthund her? Her sto nemlig vaktbua til Spigerverket, en lav murbygning med klokketårn midt på taket og vinduer hele veien rundt. Arbeidere og funksjonærer passerte vakta hver morgen og ettermiddag. Det var store porter inn til de ulike avdelingene - de store smelteverkshallene, valseverkene, redskapsfabrikken, spikerklipperiene. De fleste av disse hallene er revet. Den gamle redskapsfabrikken er bevart. Riksteaterets Osloscene er i en av de nyere bygningene fra 1960-tallet. Når vi ser mot øst kan vi forestille oss de store smelteverkshallene: De nye kontorbyggene med TV2s studioer lengst oppe i rekka har omtrent samme beliggenhet, retning og høyde. Ser vi sørover nedover elva ser vi betongkonstruksjoner i elva som er rester etter galvaniseringsbyggene som lå over elva. Disse ble revet for å åpne opp elva og gi plass til nybygg. Det var industrigründer Oluf Onsum som startet Spigerverket i 1853, samme år som han også startet Kværner i Lodalen. I Nydalen kjøpte han den gamle Lillo Sag med fallrettigheter. Blant tekstilindustri og kornmøller startet produksjon av varmsmidd spiker. År for år ekspanderte Spigerverket utover Nydalen med skrapstålsmelting, valsing og klipping av spiker og stift. Redskaper og jernbaneskinner kom også i produksjon. Fra 1920-årene ble det bygd et fullt jern- og stålverk med elektriske ovner. Nydalen ble et stort tungindustriområde bak høye gjerder, og Spigerverket ble et av Norges største industrikonsern. Spigerverket ble fusjonert med Elkem i 1972 og hadde datterselskaper og virksomheter over hele landet. Likevel ble Spigerverket lagt ned i 1989. Oslo kommune trengte nye områder å vokse på, og i Nordlandsbyen Mo i Rana måtte det store jernverket legge om driften etter mange tiår med underskudd. Skrapstål skulle ikke lenger smeltes i Oslo, men sendes til Mo i Rana. Nedleggelen av Spigerverket førte til store protester. Jern- og metallklubben i Oslo kjempet mot arbeiderne i Mo i Rana. Arbeiderpartiets Oslopolitikere kjempet mot sin egen industriminister. Arbeiderne okkuperte fabrikken, streiket og demonstrerte foran Stortinget. Men kampen om de 700 arbeidsplassene var tapt. Deler av produksjonen ble videreført og holdt det gående med en liten arbeidsstokk som drev spikerproduksjon helt til 2010. Fortsatt lages det spader, snøskuffer og andre redskaper i en annen av de opprinnelige Spigerverksbygningene. Men de 20 000 som har sitt daglige virke i Nydalen i dag jobber stort sett innen kultur og utdanning, IT eller andre kontorkrevende yrker.

Høsten 2010 hørtes lyden av den siste spikerproduksjonen i Nydalen. Hallene fra 1950-årene ble tømt for maskiner og revet for å gi plass til kontorer og boliger. Svenske Gunnebo hadde et par år før kjøpt den spikerfabrikken som hadde drevet videre under det gamle navnet navnet Christiania Spigerverk etter 1989. Mer enn 150 år etter starten og 21 år etter at det opprinnelige Spigerverket ble nedlagt var det helt slutt. "Vi gir oss ikke" var avisoverskriften i 1989. Kampklare arbeidere sto skulder ved skulder med ingeniører og funksjonærer. De hadde hele Oslo i ryggen. Legge ned Spigerverket? Hvorfor det? Oslo har stolte industritradisjoner, og nå forsvinner alt sammen. Akers mek har blitt jappenes Aker Brygge. Myrens Mekaniske la ned to år tidligere. Nebb, Thune og Eureka var borte fra Skøyen for flere år siden. Spikerverket er det siste som lukter og låter av ekte industri! Og alt sammen for å redde Mo i Rana? Mens annen Olsoindustri nærmest hadde pakket sammen i det stille ble nedleggelsen av Spigerverket en bråkete affære. Det skyldtes både det symbolske i at det nettopp var Spigerverket, at det var den siste i en lang rekke, at det var en lønnsom bedrift, og ikke minst det industripolitiske spillet som lå bak. Spigerverket måtte legges ned for å sikre industriarbeidsplasser i Nordlandsbyen Mo i Rana. Der skulle statens jernverk legges ned og erstattes av bla. skrapstålsmelting. Dette var kjernevirksomheten i Nydalen. Nå skulle skrapstålet sendes med jernbane helt til Polarsirkelen. For så å sende stålet tilbake der det skulle brukes. Legge ned lønnsom drift i Oslo for å bøte på pengesluket i Mo - milevis med ekstra frakt. Høl i huet, mente de i Nydalen, og håpet at fornuften ville seire, med LO og Arbeiderpartiet i ryggen. Problemet var bare at Mo i Rana i enda sterkere grad hadde LO og Arbeiderpartiet i ryggen. Bare Oslobenken støttet Nydalen. Og erkefienden Høyre! Til syvende og sist var det de distrikts- og industripolitiske hensynene som vant. Det var i Mo det trengtes tiltak for å skape nye arbeidsplasser. I Oslo ville de nye arbeidsplassene komme av seg selv, og Spigerverkets store område i Nydalen sentralt i hovedstaden kunne lett utvikles med ny virksomhet. Og det med god lønnsomhet for private aktører - uten offentlig støtte. Kampgløden varte til fellesferien og den dagen elektrostålovnene ble skrudd av. Da hadde arbeidere og funksjonærer vært gjennom politisk streik, demonstrasjonstog, støttekonsert, stenging av gatene rundt verket med påfølgende trafikkaos, og til sist en desperat okkupasjon hvor arbeiderne selv ville drive videre etter stengingsdatoen. Men det ble for risikabelt både teknisk, økonomisk, politisk og menneskelig. Til slutt var det bare å innfinne seg med at Oslo var i endring, og at industribyen skulle erstattes av noe annet.

Da Spigerverket ble startet i 1853 var det både sager, tekstilindustri og møller i Nydalen. Den omstridte predikanten, gründeren og fattigmannsvennen Hans Nielsen Hauge startet Bakke mølle i 1811 etter et mangeårig fengselsopphold. Bakke Mølle brant flere ganger, og ble til slutt overtatt av Bjølsen Valsemølle. Etter hvert ble mølla helt omringet av det ekspanderende Spigerverket, og i 1943 ble den kjøpt opp og lagt ned. Spigerverket tok den i bruk som lager og kontorer. Blant dem som fikk kontor i Bakke Mølle da Spigerverket overtok var den nye rasjonaliseringsavdelingen. Rasjonaliseringsekspertenes inntog i norsk industri skjøt særlig fart etter 1945. Bevæpnet med stoppeklokker, tidsstudieskjemaer og teorier om masseproduksjon og vitenskapelig organisering og ledelse skulle de hjelpe norsk industri til å bli mer lønnsom og effektiv, og mindre sårbar i stadig økende internasjonal konkurranse. Rundt i produksjonlokalene i Nydalen og andre steder langs elva og resten av byen måtte arbeidere finne seg i å bli studert i detalj og målt og analysert mens de utførte oppgavene sine. Mange fikk hjelp til å organisere arbeidsoppgavene sine mer effektivt og på en mindre belastende måte, og mange møtte nye og strengere krav til effektivitet. Noen jobber ble overflødige.

I 2005 forsvant en meget karakteristisk lukt fra byen: Lukten av gjær hadde vært godt merkbar langt utenfor Bjølsen-området, om vinden var slik. For mange var det en plagsom lukt, og noe som ble brukt som argument for å legge ned fabrikken. Andre sørget over at en gammel og særnorsk levende gjærkultur som var grunnstammen i produksjonen forsvant, og mente at et viktig element i tradisjonelt bakverk ble borte! På sletten rett over Bjølsenfossen startet Kristiania Pressgjærfabrikk gjærproduksjon i 1883. Mer gjær og mel måtte til for å brødfø den sterkt økende befolkningen i Oslo. I 1918 ble gjærfabrikken slått sammen med flere konkurrenter og anlegget utvidet under navnet De norske Gjær- og Spritfabrikker A/S. Navnet kan sees i dag i en flott smijernsport inn til det store boligfeltet som reiser seg der Iduns gjærfabrikk lå helt til 2007. Etter andre verdenskrig gjennomgikk gjærfabrikken på Sandaker store endringer. Først var det på tale om å flytte fabrikken ut av byen, men man valgte å bli værende. I årene 1953 til 1966 ble anlegget ombygd, noe som satte spor etter seg i bygningsmassen og i det tekniske utstyret for øvrig. Nytt og bedre produksjonsutstyr ble tatt i bruk, som de første gjærekarene i rustfritt stål. Nytt utstyr reduserte behovet for arbeidskraft, samtidig som produktiviteten pr. arbeider økte. Gjennom flere fusjoner ble gjærfabrikken innlemmet i Orkla i 1991, som en del av Idun Industri A/S. Orkla utviklet seg til å bli Norges største og etter hvert et av Nordens store industrikonglomerater. Da gjær fra 2005 mistet sin tollbeskyttelse besluttet Idun Industri A/S å avvikle den norske gjærproduksjonen. Orklas svenske datterselskap Jästbolaget ved Stockholm hadde nok kapasitet til å forsyne også det norske markedet med gjær. Avviklingen hadde også sammenheng med strengere krav til rensing av lukt. Iduns gjær er fortsatt til salgs i butikken og leveres til bakeriene. Men innholdet er fra en svensk gjærstamme - og smaker da brødet det samme som før?

Fra Nydalen renner Akerselva rolig gjennom de gamle Lillo-jordene før den kaster seg ut i sin høyeste foss: Bjølsenfossen med sine 17 meter. Her lå det tidligere både sagbruk og teglverk. Havnens Teglverk ble lagt ned i 1926, og i 1933 kjøpte kommunen tomten med tanke på park og boligbygging. Den mektige fossen ble tidlig brukt som kraft til sager, og området har lenge gitt oss vårt daglige brød. Her har det ligget møller i mange hundre år. På oversiden av fossen og Treschows gate lå Iduns Gjærfabrikk helt til 2007. På nedsiden ved fossen har Bjølsen Valsemølle dominert siden 1884. Her produseres fortsatt det meste av matmelet for Østlandet i det som i dag er Lantmännen Ceralias Bjølsen-anlegg med merket Regal.

Bjølsen Valsemølle fra 1884 er i dag den eldste bedriften fortsatt i drift ved Akerselva. Den representerer også den lengste tradisjonen for hva elva har vært brukt til: Maling av korn. Dette ble fallene i Akerselva brukt til alt i middelalderen. Dagens produksjon foregår i de samme lokalene som i 1884, med varemerket Regal og eid av svenske Lantmännen. Valsemøller slo igjennom på 1880-tallet, og revolusjonerte produksjonen av matmel. Teknologien var svært effektiv, men dyr. Kun de store anleggene overlevde. De gamle kvernsteinsmøllene ved Akerselva og andre steder i landet ble erstattet av industrimøller hvor kapitalsterke eiere og rasjonell produksjon var nødvendig. På Bjølsen i Oslo og i Bergensområdet kom de største av disse møllene. Fremdeles produseres det meste av matmelet for Østlandet i disse bygningene, de eldste fra 1890-årene. Siloene fra 1939 er typisk eksempel på "industri-funkis".

Treschow og Bentsen – dette er navnene som rammer inn Akerselva fra Treschows Gate og Treschows Bru til Bentsebrua, fra Bjølsenfossen til Vøyen. Her var det stor aktivitet også på 1700-tallet – og kamp mellom to driftige gründere. Bentsen hadde ideer om moderne papirproduksjon, og Treschow finansierte fabrikken. Kompaniskapet var turbulent og endte i retten. Ingen av dem ble rike på papir. På 1700-tallet ble ikke elva lenger bare brukt til møller og sagbruk. Det ble bygd oljemøller, såpekokeri og flere papirfabrikker. Det trengtes stadig mer papir, og datidens papirfabrikker brukte tekstiler fra tøyrester og filler som ble samlet inn på hele Østlandet. Fillene ble malt opp og lagd til papir i fabrikkene. Oppmalingen var drevet av vannkraft i enkle maskiner i store vannkar. Papirlagingen var mer manuelt håndarbeid enn industriproduksjon. Gerhard Treschow bodde på Bjølsen gård på vestsiden av fossen og var en av Oslos rikeste menn rundt 1710. På Bjølsen drev han kornmølle og bygde en sag som tok i bruk nyeste teknologi. Med flere sagblad i samme ramme kunne hele stokken sages i en omgang. Han startet oljemølle og det første såpekokeriet på det vi i dag kjenner som Lilleborg. Treschow gikk i kompaniskap med Ole Bentsen for å bygge Norges første papirfabrikk. Det var et turbulent samarbeid. Ole Bentsen hadde visjoner om papirproduksjon etter hollandsk mønster. Han reiste til Holland for å lære, og for å kjøpe ekspertise og utstyr. For å få kapital til byggingen av fabrikken gikk han til sin rike nabo lenger opp i elva – Gerhard Treschow. I 1695 startet papirproduksjonen. De to kompanjongene skulle dele ansvar for hhv. bygging og drift. Treschow tok raskt styringen siden han måtte investere mye mer enn planlagt. Bentsen ble forsøkt presset ut, siden han ikke eide anlegget. Bentsen gitt til søksmål og vant både sak og sympati. Treschow tapte pengene og æren. Papirfabrikken ble hetende Bentse Brug, selv om Bentsen da var ute av driften.

Mellom Treschows gate og Sandaker har det blitt spent en flott bru med navnet Jerusalem Bru. Dette var Sagenes tusenårsprosjekt, og den åpnet høsten 2011. Den er en del av sykkelveinettet fra Bestumkilen til Sinsen. Navnet stammer fra en husmannsplass og en tidligere papirmølle som lå på nedsiden av den nye brua, på Lilleborgs område. Fra Jerusalem Bru får vi for første gang god utsikt til Bjølsenfossens 17 meters fall, og kan se det en gang så flotte hageanlegget som hørte til Bjølsen Valsemølles direktørbolig. Hagen var bygd opp i tysk borgstil og med engelske naturparkforbilder. Her kunne man pleie møllas kunder med praktfull utsikt til fossen og det imponerende industrimølleanlegget som vokste fram etter 1884. I bygningene males fortsatt det meste av melet på Østlandet. Jerusalem Papirmølle var en konkurrerende papirfabrikk til Bentse Brug. Den ble startet av mesteren på Øvre papirmølle da han fikk sparken derfra i 1758. Han fikk trolig kapital til fabrikken fra en av Collett-slektens foretaksomme kvinner, Ditlevine Collett. Hennes mann Nicolai Feddersen gikk inn i driften, og var i 1763 med å starte Norges første avis, Norske Intelligenz-Seddeler, som trolig fikk papiret sitt fra Jerusalem.

Lilleborg AS ble stiftet i 1897 som en videreutvikling av Kildahls Lilleborg. Det nye selskapet viste at Lilleborg var blitt en storindustri med internasjonale kontakter og moderne merkevarestrategier og stykkemballasje. Merker som Blenda, Zalo, Lano, Krystal og Solidox ble etter hvert innarbeidet i Norge av Lilleborg, sammen med en rekke internasjonale merkevarer som Lilleborg fikk lisens for gjennom samarbeid med Unilever, som også ble Lilleborgs største eier mellom 1930 og 1959 gjennom oljeprodusenten Denofa i Fredrikstad. Borregaard kjøpte selskapene i 1959 og slo dem sammen til Denofa Lilleborg, som fra 1986 ble en del av Orkla. Lilleborg hadde i 2006 tre fabrikker i Norge, to i Kristiansund-området, og en stor fabrikk i Ski, hvor produksjonen i Østlandsområdet ble samlet i 1997. Samtidig ble produksjonen i Oslo avviklet, og fabrikkområdet ved Akerselva utviklet til boligområde. Boligprosjektet tok vare på en del av de eldste fabrikkbygningene på stedet, og var et av de første eksemplene i Oslo på systematisk bruk av industrihistorie og industriarkitektur i markedsføring av boliger. I kontorblokka som troner over Lilleborg, Sandakerveien 56, finner vi Lilleborg-rester i hovedkontoret for Orkla Brands som forvalter en lang rekke varemerker, blant dem Lilleborg, Solidox - og Møllers tran!

Ved Akerselva mellom Bjølsen og Bentse Brug hadde det vært stor virksomhet også på 1700-tallet. På plassen Jerusalem ble det bygd papirmølle. Gerhard Treschow som eide Bjølsen gård hadde tre sager på vestsiden av den kraftige Bjølsenfossen. Han startet såpekokeri og linoljemølle rett ved. I 1811 ble området rundt plassen Jerusalem hetende Lilleborg. Det kom til noe tekstilproduksjon og et sagbruk. Den drifitge apotekeren Peter Møller kjøpte tekstilfabrikken i 1829. Han startet spinneri, oljemølle og såpekokeri, og drev oppdrett av blodigler til medisinsk bruk. Her fant han også en ny metode for tranproduksjon med damp som gjorde ""Møllers Tran"" til et landskjent varemerke. Men Lilleborg skulle bli mest kjent som såpe. Industrimannen Peter Kildahl overtok Lilleborg-anleggene i 1863, og satset fra da for fullt på såpefabrikk. I tillegg ble oljemøllen videreført for å gi råstoff både til såpe og til maling- og lakkindustrien.

Mellom Bentsebrua og Lilleborg troner Lilleborgs lagerbygg fra sekstitallet. Her lå Bentse Brug - den første ordentlige papirfabrikken ved Akerselva. Den ble nedlagt i 1899 etter 200 turbulente år. Ole Bentsen startet moderne papirproduksjon etter hollandsk mønster her i 1696. Det var håndverksbasert produksjon av tekstilpapir. Etter få år ble Bensten skvist ut av sin kompanjong Treschow. På folkemunne og med senere eiere var det likevel Bentsens navn som ble værende på bruket. I 1838 ble Norges første papirmaskin bestilt fra Bryan Donkin i London og montert på Bentse Brug. I 1851 kom det nye eiere, blant dem sivilingeniør og arkitekt Oluf Roll som tegnet mange av de fabrikkbygningene vi fortsatt kan se ved Akerlseva. De gamle trebygningene ble revet og erstattet med nye teglstensbygg tegnet av Roll. Her ble driften utvidet med nye papirmaskiner, en av dem bygd av Akers Mekaniske verksted. En annen nyvinning på Bentse Brug var at tekstiler ble erstattet av tremasse, først fra eget tresliperi senere fra andre sliperier som det ble etablert mange av i Norge etter 1860, bl.a. i Nydalen ved Bjørsheim Tresliberie. Papirproduksjonen ved Akerselva var lite lønnsom og forurenset elva. Den ble nedlagt i 1898 av de daværende eierne som også eide Embretsfoss papirfabrikk i Modum hvor produksjonen ble samlet. Bentse Brug ble etter hvert solgt til naboen Myrens Mekaniske, og havnet til slutt hos den andre naboen Lilleborg på 1960-tallet. Da ble de siste bygningene fra Rolls tid revet for å gi plass til lagerhallen.

Ved dette flate partiet av Akerselva mellom de store Bjølsen- og Vøyenfossene var det navnet til tross ikke sagbruk naturen la best til rette for. Navnet Sagene har da også kommet senere, og knytter seg mest til sagene som lå ved Vøyenfossen på nedsiden i elva og Bjølsenfossen på oversiden. En hel liten landsby med over 20 hus for sagbruksarbeidere var her på 1600-tallet, og disse ble i folketellingene omtalt som "Saugerne". Ellers var det tykke lag av god leire som sørget for at teglsteinsproduksjon preget stedet. Norges første moderne papirfabrikk Bentse Brug ble lagt øverst på området fra 1695. Men det var Myrens Mekaniske Verksted som skulle legge hele Myren under seg fra en sped start i 1851. Helt til i 1987 var det høyt spesialisert tungindustri i de store hallene her på Myren. Vi kan lese årstall murt i den røde teglsteinen på de store fabrikkhallene som vitner om gode tider på 1940-50 og 60-tallet. I dag finner vi den mest karikerte gjenbruken av store industribygg: Innendørs klatrevegg og lekeland for barn, kontorer og studioer for NRK, og filmstudioer hvor Norges største og lengstlevende TV-dramaserie blir filmet: Hotell Cæcar. I tillegg er det nye kontorbygg, og et av Norges beste lydstudioer: Rainbow. Mannen som importerte Tivoliradioen til Norge har sitt eget HiFi-museum her.

Nedenfor Bentsebrua ligger Myraløkka, parkmessig og åpent som et amfi, vis-à-vis Myrens Verksted. Landskapet er ikke naturlig, men ble formet slik etter utvinning av leire til den omfattende teglsteinsproduksjonen i siste halvdel av 1800-tallet. Det var byggeboom, og mursteinene fra Bentse Teglverk rakk knapt å tørke før de ble til vegger i Christianias mange bygårder. Etter at byggeboomen la seg og teglverket ble nedlagt kjøpte Oslo kommune området for å lage park. Bortsett fra utgravningene i landskapet flere steder langs elva er det ingen spor etter tegsletinsproduksjonen. Ett unntak finnes her på vestre bredd av elva: Under en av haugene ligger en av skorsteinene fra teglverket begravd som fyllmasse! Kanskje fremtidens arkeologer vil lure på hvorfor vi har begravd den?

Myrens Mekaniske verksted ved Sagene i Oslo var fabrikkenes fabrikk. Myrens produserte turbiner, dampamskiner, sagbruks- og høvlerimaskiner og en mengde annet utstyr for industrien, og ble særlig kjent som en av verdens ledende produsenter av treforedlingsutstyr. Det var over 1000 ansatte på verket alt i 1890. Myrens startet Fredrikstad Mek. verksted, samarbeidet med Karlstad Mek Verksted og ble kjøpt av Kværner i 1928. Fabrkken på Myren ble stadig utvidet etter 1950, og var en høyt spesialisert tungindustribedrift som hadde et godt rykte på verdensmarkedet. I 1988 ble produksjonen flyttet til Lier da eierselskapet Kværner samlet Myren, Thune, Eureka og andre datterselskaper. Virksomheten til brødrene Jensen på Myren ble nært knyttet til utviklingen av norsk industri. De startet med å levere tjenester og ustyr til industrien, og endte selv som industriherrer. Jens og Andreas Jensen var sønner av en møllemaker fra Kongsberg. De hadde reist rundt i Europa og studert den mest moderne teknologi de kunne finne - særlig turbiner og dampmaskiner som ga kraft til idnustrialiserimgen i Europa. Inntrykkene omsatte de til gode kopier og varianter av det de hadde sett. I 1848 etablerte de Øvre Foss Mechaniske Værksted på Grünerløkka. Verkstedet skulle produsere "alle til Fabrikker, Møller med videre henhørende Maskiner". I 1851 flyttet brødrene oppover på østsiden av elva til det myrlente terrenget over Vøyenfossen hvor det lå et sagbruk og en mølle. Her var det god plass til ekspansjon, og med på laget fikk de svogeren Knud Dahl. Jensen & Dahl ble en av de store leverandørene til industrien, og nøt godt av nye grener som kom til, særlig da det ble etablert tresliperier i hopetall langs norske vassdrag etter 1860, og da sager og høvlerier skulle moderniseres og bli dampdrevne. Med elektrifiseringen og vannkraftutbyggingen etter 1900 kom nye ekspansjonsmuligheter. I 1928 ble selskapet kjøpt av Kværner Brug. Et samarbeid med Karlstad Mekaniske Verkstad resulterte i selskapet KaMyr, som ble verdenslendende på produksjon av utstyr til celluloceindustrien. I 1988 ble virksomheten i Oslo nedlagt. Myren Verksted ble slått sammen med Thune-Eureka til Kværner Eureka A/S.

Et av de best bevarte gårdsanleggene fra 1700-tallets nære bymark er Vøienvolden. Fortidsminneforeingen eier og driver gården som ble fredet i 1941. Vøienvolden, en fredet plett, ligger forsiktig tilbaketrukket i Maridalsveien 120. Dette er Oslo bys vakreste, best bevarte - og mest komplette løkkeanlegg. Hele anlegget er fredet. R undt tunet ligger rødmalte trebygninger og en steinkjeller for potet. De eldste husene har røtter tilbake til begynnelsen av 1700-tallet. Løkkeanleggets historie strekker seg tilbake til 1683 da Borgermester Bergman fikk eiendommen av Kongen for en «møye» - altså et slit - han hadde hatt til byens beste. Fra 1830 ble familien Udnes eier av Vøienvolden, og eiendommen forble i denne families eie til siste eier testamenterte Vøienvolden til Fortidsminneforeningen som gave mot at eiendommen ble holdt åpen for byens befolkning. I 1917 ble eiendommen totalt restaurert av arkitekt Magnus Poulsson. I dag drives Vøienvolden av lokalavdelingen i Fortidsminneforeningen, avdeling Oslo og Akershus. De har selv kontor i sidefløyen der - og arrangerer blant annet bygningsvernkurs, bygningsverndag, bydelsdag og det populære arrangementet Gammeldags jul.

Akerselvas rennende vann var av stor verdi for Oslo, som alle elver, av tre hovedgrunner: Rennende vann gir vannforsyning til mennesker og produksjon, rennende vann gir kraft, og rennende vann kan ta med seg avfall som sagflis, kloakk, fargestoffer og kjemikalier. Akerselva og Maridalsvannet skulle ha nok vann til alle disse oppgavene. Likvel ble det ofte uenighet mellom ulike brukere og behov. Når kommunen ledet stadig mer vann fra elva ut i rør til vannforsyning for byens befolkning ble det mindre kraft til drift av industrien. Når industriutslipp og kloakk forurenset elva ble det ulemper for byens befolkning - og farlig for dyrelivet i elva, som i lange tider har vært nærmest fraværende. Maridalsvannet var og er byens viktigste drikekvannskilde. Tildigere kunne Maridalsvannet hentes fra Akerselva nede i byen, men etter hvert som elva ble mer og mer forurenset måtte vannet hentes lenger oppover i elva. Fra 1600-tallet ble vann ført gjennom byen i trerørsledninger. Inntaket lå omtrent der Vøyenbrua ligger i dag. I 1860 ble et nytt vanninntak plassert høyere opp ved Treschowdammen på Bjølsen. Allerede syv år etter ble det flyttet til Maridalsoset. Grunnen var forurensning fra industrien og knapp vanntilgang. For å sørge for mer vann og jevnere flyt i Akerlselva hadde kommunen bygd en demning i Maridalsoset i 1854 som hevet vannspeilet i Maridalsvannet med en meter. Senere ble det bygd demninger langt inn i Nordmarka som gjorde det lettere å regulere vannstrømmen. De fleste av demningene i elva var imidlertid på private hender som ofte hadde motstridende interesser: Baron Wedel Jarlsberg på Bærums verk eide Nordmarka og Brekke. Han styrte vannstrømmen til sine beov for fløting og sagdrift, slik det hadde vært gjort i århundreder før industrien kom med sine kraftbehov. "Nykomlingene" som trengte vann til turbinene i fabrikkene lenger ned i elva var frustrerte over plankebaronens grep om vannstrømmen. På samme måte kunne de fabrikkene som lå langt oppe regulere for jevn drift - på bekostning av de farbikkene som lå lenger ned. På toppen kom kommunens stadig økende uttak av drikkevann til byens befolkning og til brannvesen. Konfliktnivået steg på 1860- og 70-tallet. Eierne av de store fabrikkene samlet seg i en interesseforening, Akerselvens Brukseierforening, for å kjempe til seg mer vann og sterkere kontroll. Brukseierne og den aldrende baronen Wedel-Jarlsberg fant sammen i en avtale som innebar at brukseierne overtok baronens anlegg og drift av fløtingen. Kommunen måtte finne seg i å kjøpe vann til byens borgere fra brukseierne. På toppen av det hele ble kommunen dømt til å betale erstatning til Nydalens Compagnie for å ha ødelagt for tekstilgiganten ved å ta for mye vann fra elva da vannintaket ble flyttet. På den andre siden slapp kommunen ansvar for fløting og anleggs- og vedlikeholdskostander ved dammene. Etter 1900 ble bruken av elva mindre viktig både som transportåre og som kraftkilde. Gradvis ble den direkte elvekraften erstattet av den mer pålitelige elektrisiteten, først fra vannkraftanlegg ved elva, men senere fra større kraftverk langt unna. Problemet med forurensingen ble også tatt mer på alvor. Industriens prosessvann og byens kloakk hadde gjort Akerselva til en "heslig rynke" etter manges mening. Frem til 1840-tallet hadde ikke Christiania noe system for å håndtere avløpsvann og kloakk. Vannet rant i åpne rennesteiner til Akerselva eller fjorden. Den første kloakkledningen ble bygd i 1846, og gikk fra Youngstorget til Akerselva ved Vaterlands bru. Senere ble et økende antall kloakker ført ut i Akerselva. På 1930-tallet startet arbeidet med å bygge avskjermede kloakker langs elva. I 1971 kom det store gjennombruddet med en stor kloakkledning til Bekkelaget som gjorde det mulig å stanse de direkte kloakkutslippene i Akerselva for godt. Gradvis ble de mange små og store rørene tettet igjen, og elva ble renere og mer velduftende frem mot 1980. Det ble satt ut laksefisker og snart kunne det igjen fiskes og krepses selv langt ned i elva.

Oppe på vestre brink ligger en rad med fargerike trehus. Det er Maridalsveien 131-95, og følger vi rekka nedover, kommer vi til Griffenfeldts gate og Vøyenbrua. Rekken av gamle hus fortsetter på den andre siden av gata. Flertallet av disse husene er typiske eldre arbeiderboliger knyttet til Akerselva, oppført i første halvdel av 1800-tallet. Sagene fikk navn etter sagbrukene som lå ved alle fossene i elva, og her utnyttet også den tidlige industrien fossekraften. Lave trehus med bakhager og uthus forteller om en eldre boligkultur der næring og bolig ofte gikk i ett. En stor del av befolkningen hadde opprinnelig tilknytning til Aker eller «dalstroka innafor». Her i strøket kunne folk fortsette å drive håndverk, dyrke nyttevekster og holde husdyr, ved siden av lønnet arbeid ved elva. I 1859 kom en utvidelse av byens grenser, og forstaden Sagene ble innlemmet i Christiania kommune. I og med byutvidelsen ble murtvangen innført i dette området, det vil si at nye hus strengt tatt måtte oppføres i mur. Slik sett kan man relativt enkelt foreta en grovdatering; trehusene du ser er fra tida før 1859. Med mindre de er en del av byfornyelsen på 1980-tallet! Det var kanskje små og trange kår, men likevel menneskelige dimensjoner over det hele. På 1970-tallet var strøket dømt til «sanering», men takket være ildsjeler i velforeninger, Fortidsminneforeningen og Oslo Bys Vel fikk mange av husene stå som tidsvitner.

Dette er eksempel på riktig gammel bebyggelse, karakteristisk som trebygningen er med en lav loftsetasje som springer fram en stokkbredde, båret av utstikkende loftsbjelker. Dette trekket er et motefenomen hentet fra danske og tyske byhus, formidlet til Norge gjennom bindingsverkshusene i nede i Christiania. Gården fra 1700-tallet var kjernen i en større landeiendom, og altså ingen arbeiderbolig. Eiendommen var opprinnelig en løkke som strakte seg nedover Iladalen. Den hadde både uthus og indre fløy i bakgården, med fjøsdrift fram til så sent som 1937! På begynnelsen av 1800-tallet var anlegget eiet av den tyskettede handelsmannen, eller høkeren, Johan Fredrich Biermann (1771-1852). Ved testamentarisk gave opprettet han skole og legatvirksomhet på eiendommen. Skiftende skoler og virksomheter har holdt til her senere; blant annet Sagene skole med en avdeling for snekker-, bokbinder- og skomakerlinje fra 1885-95, og Frk. Dietrichs pikeskole fra 1900-1911. Arbeidsstue, fritidshjem og barnehage har det også vært. Fortsatt ligger det en forpliktelse til å drive barne- og ungdomsarbeid her i tråd med Biermanns testamente. Det musikalske verkstedet Drivhuset har tilbud om komposisjons- og improvisasjonsverksted og konserter både for barn og voksne.

Hovedhuset på Nedre Vøyen står fortsatt i Maridalsveien 87, på en flik av en tidligere så romslig hage. Gården var tilknyttet den førindustrielle møllevirksomheten ved Vøyenfallene. Våningshuset fra 1783 oppført i Louis Seize-stil, tilhører den eldre gårdsbebyggelsen i Aker. Veggene av laftetømmer er utvendig forblendet og pusset, og gjør bygningen til forveksling lik et murhus. Også mansardtaket viser at eierne hadde ambisjoner om å gjøre huset ekstra fint og standsmessig. For på Nedre Vøyen var det velstand. Gården med tilstøtende bakbygning ble overtatt av Halvor Schou i 1873. Hovedhuset ble da bolig for fabrikkbestyreren på Hjula veveri, og på tomten forøvrig ble det oppført arbeiderboliger for fabrikkarbeidere og veversker ved bedriften.

Den gule trebygningen på østsiden av elva rett ved Hjulafossen i Vøyenfallene er den eldste bevarte fabrikkbygningen ved Akerselva: Glads mølle fra 1736. Den ble startet som papirmølle av handelshuset Collett & Leuch, og ble drevet som en del av den større papirfabrikken Bentse Brug. Fredrik Glad på Grefsen Gård overtok mølla i 1798 og drev den til denne typen manuell papirproduksjon ble avlegs i forhold til mer moderne papirfabrikker. Sønnen, General Glad, solgte Hjulafossen til Halvor Schou da han flyttet sitt veveri i 1855. I 1880 ble også bygningen overtatt av Hjula Væverier, som hadde vokst opp på motsatt side av fossen. Glademølla ble fredet i 1967. Papirproduksjonen i gamle papirmøller foregikk i hovedsak med håndkraft. Elvekraften ble brukt til å male opp tekstilrester som det ble lagd papir av. Fra store kar med en suppe av fiber og vann fanget papirlagerne opp papirmassen på håndholdte rammer. Vannet ble silt fra og fibrene ble liggende igjen på ramma i et tynt lag som så ble tørket videre til ferdig papir.

Sagene bad i Sandakerveien 3 fra 1899 er tegnet av arkitekt H. Schytte-Berg. Badet ble utstyrt med dusjer, badekar og badekoner, og i forbindelse med utbyggingen av Sagene skole i 1926 kom det svømmebasseng på 12,5 meter i tillegg. Finansieringen av badet var det blant annet Kristiania Brændevinssamlags legat som stod for; var det for å bøte på all miseren skapt av for høyt alkoholinntak blant befolkningen tro? Ja og nei: Det var lovpålagt for brennevinssamlagene at overskuddet av driften skulle gå til veldedige formål. I hvert fall kom det til nytte for en trangbodd befolkning. Her kunne man få seg et etterlengtet karbad til en rimelig penge. Badet lider en ublid skjebne i likhet med lignende institusjoner i vår by; for tiden ligger det brakk uten en dråpe vann i bassenget.

Vøyen er på mange vis selve hjertet i Akerselva. Her er vi midt på elvestrekningen mellom Kjelsås og Bjørvika. De industrihistoriske sporene ligger tett langs de flotte Vøyenfallene som fører Akerlselva 20 meter ned fra Myren gjennom flere fall og terskler som sykkker fossen opp med navn som Hjulafossen, Nedre Vøyen, Våghalsen og Labakken. Her var det sager og møller, og her reiste de aller første industribygg av tre seg på 1700-tallet. De mektige tekstilindustribygningene reiste seg ved fossen da den engelske industrielle revolusjonen virkelig spredde seg etter 1840. Hjulafossen og Vøyen ga navn til de største tekstilfabrikkene som ble bygd her i 1846 og 1855. Ved Vøyenbrua lå byens første drikkevannsinntak. Her er vi også midt i Oskar Bråtens litterære univers. Rundt Beierbrua drives kulturvirksomhet bl.a. i "Hønse-Lovisas Hus" og formidling av industri- og arbeiderhistorie i Oslo Museums besøksleilighet og senter for den nye Akerselva museet. Vøyen er et gammelt norsk ord for å vade. Altså betyr dette at her et sted ved elva kunne krysse den ellers så dype, strie og brede elva. Vøyen var også navnet på en av de eldste gårdene, eid av Nonneseterkloster. Den ble til bymark i 1629, og senere delt i de tre byløkkene Vøienvolden og Øvre- og Nedre Vøien. Løkkene var jordbruksland som ble knyttet direkte til bygårder i Christiania og deres eiere. På begge sidene av Vøienfallene, og flere steder underveis, ble det tatt ut kraft til drift av møller og sager. På 1700-tallet var det sagene som dominerte i Akersela. Produksjon av planker av tømmer særlig fra Nordmarka var en stor eksportnæring som ga gode inntekter til skogeiere og statskassa, og til byens handelsborgere som eide fallrettigheter og sager ved Akerselva. De kraftigste fossene ga de mest lønnsomme sagene, og ved Vøienfallene var det plass til fire sager. Området rundt Beierbrua ble et senter for sagbruksproduksjonen, men kraften ble også brukt til kornmøller, barkestamper, tekstilstamper og papirmølle. Papirmølla fra 1736 til handelshuset Collet & Leuch, som også drev to av sagene her, står fortsatt som et minne om denne tidlige industrien. De mest dominerende industribygningene ved Vøienfossen vi kan se i dag er Nedre Vøien Spinneri som Knud Graah startet i 1846 på vestbredden nedenfor Beierbrua, og Hjula Veveri fra 1855 som ble startet av Halvor Schau ved Hjulafossen, som den øverste delen av Vøienfallene het. Dette var store og solide bygninger signert arkitekt og sivilingeniør Oluf Roll. De to store tekstilfabrikken ga på det meste arbeid til 1000 arbeidere. De fleste av dem var kvinner. De fartet til og fra fabrikken i Sagveien og Maridalsveien, eller fra østkanten over Beierbrua - fabrikkjentenes bru. På østsiden av elva nedenfor Vøyenfossen skjøt det også opp tett med mindre teglsteinsbygninger hvor virksomheter som Foss spinneri, Foss Bryggeri, Norsk Hesteskosømfabrik og en rekke mindre virksomheter holdt hus. Alle disse ble revet på 1960-tallet for å gi plass til park og nye OBOS-blokker i opptil 19 etasjer. ”En omfattende ansiktsløftning ved Akerselven”, lød dommen da. Det var også tenkt å gi vestsiden samme ansiktsløftning ved å rive Hjula og Graah. Da Hjula Veveri ble totalskadet av brann i 1971 kunne veien vært kort til gjennomføring av riveplanene, men da hadde helt andre tanker om vern og blikk for verdien i den gamle industriarkitekturen slått rot. Entreprenøren Terje Wiggo Nielsen samarbeidet godt med Byantikvaren i rehabilitering av både på Hjula og Graah, og viste vei for bruk og av gamle industribygg på en måte som ivaretok både historien og nye behov. Spinneriet ble på 1980-tallet kjent for Oslofolk som Mølla, etter at italieneren Gino Valente hadde startet en populær restaurant og nattklubb i den gamle spinneribygningen. I 1988 ble Mølla landskjent som studio for ukentlige livesendinger for det nystartede TV Norge, med Halvard Flatland som bebartet vert for gameshowet "Casino". Også Hjula fikk nye beboere, og tiltrakk seg særlig arkitektkontorer. Ved Vøyenbrua lå byens første offentlige drikkevannsinntak fra tidlig på 1600-tallet. Via uthulte trestokker ble reint vann ført til både festningen og til vannposter i byen. Vøyen har nok alltid vært et viktig knutepunkt, et veiskille, og et sted for å krysse elva, men dagens Vøyenbru ble bygd så seint som i 1949/50, og fikk navnet sitt i 1951.

Fra Beyerbrua - fabrikkjentenes bru - ser vi en gammel mursteinsbygning med karakteristiske fasader med trappegavler ut mot elva. Restauranten Månefisken ligger i lokalet nederst ut mot elva. Fabrikken som lå her var Hjula Væveri. Bygningene ved elva har forandret seg overraskende lite siden den gang da bygningen var ny, tegnet av sivilingeniør Oluf Roll på oppdrag av svogeren Halvor Schou. Hjula veveri ble en av de største og mest kjente fabrikkene ved Akerlseva. Ikke bare var merket kjent fra gardin- og kjolestoff, arbeidsklær og sengetøy. Publikum fikk besøke fabrikken på "åpen dag"-arrangementer. Hjula ble malt av kunstnere, diktet om av Oscar Braathen, satt som scene i bøker, skuespill og filmer, og sunget om i en stor slager av Inger Jacobsen på 1950-tallet. Halvor Schou startet Hjula Veveri og bygde det opp til en av landets største tekstilindustrier. Han var 18 år i 1841 da Storbritannia åpnet for eksport av teknologi som dampmaskiner og vevstoler. Unge Schou ble sendt utenlands av sin far, bryggerieier Christian Schou, for å lære språk og handelsfag, og oppsøke de moderne industriene som spredte seg i Europa for å lære driftsmetoder og se om noe kunne egne seg for Norge. Tilbake i Oslo brukte Schou deler av familiens bryggerioverskudd til å starte et lite mekanisk veveri i Brenneribakken, der klubben Blå ligger i dag. Først ble 20 vevstoler kjøpt fra England, men han utvidet raskt med flere vevstoler. Rundt 1850 hadde han to hundre vevstoler i sving, drevet av en dampmaskin. For å kunne vokse videre kjøpte han Hjulafossen, som var kraftig nok til å kunne drive 400 vevstoler med vannturbin levert av Myrens Mekansike Verksted. Svogeren Oluf Roll tegnet fabrikken etter tyske og britiske forbilder. Hjula ekspanderte videre på Vøien, og ble drevet med til dels store overskudd som både økte familieformuen og ga midler til å investere i videre utvidelser av fabrikken. Schou var en godt likt fabrikkeier, og ble regnet som radikal i sitt samarbeid med arbeiderne og støtte til syke- og pensjonsordninger. Det var populært å jobbe ved Hjula, som etter hvert hadde mange avdelinger. Under bomullskrisen på 1860-tallet ble Hjula utvidet med en ullvarefabrikk. Hovedvirksomheten var likevel veving av bomullstøy. Smårutete kjolestoffer var en viktig del av produksjonen, men det ble også vevd busserullstoffer og sengetøy. Noe garn ble kjøpt fra de omkringliggende spinneriene, men mye ble importert fra Storbritannia eller Tyskland. Det samme gjaldt farger og kjemikaler. Det var over 800 arbeidere på Hjulas ulike avdelinger i 1880. Vi kan forestille oss hvordan arbeidsmiljøet i den store veverisalen med 400 mekaniske vevstoler må ha vært: To ganger i sekundet ble skyttelen med vevetråden slått frem og tilbake med et smell. Luften var full av støv fra stoff og stivelse som ble brukt for å styrke tråden. Når stoffene var ferdig vevd, farget og vasket ble de transportert tilbake til havna. Transporten, eller sjauingen, som det blir kalt i fabrikkens regnskapsbøker skjedde ved hjelp av hest og kjerre. Det er lett å tenke seg hvilket slit det var å frakte varer opp og ned de bratte bakkene til Sagene. Etter 1879 ble Hjula drevet videre av neste generasjon med Chr. Schou i spissen, og beholdt posisjonen som en av landets sentrale teksilindustribedrifter. Schou Jr. deltok i omstrukturering av bransjen både under første verdenskrig, og på 1950-tallet da flere av de store tekstilfabrikkene ved elva gikk sammen om å bygge en ny fabrikk på Frysja. Da "Nye Hjula" på Frysja gikk konkurs i 1957 var det helt slutt for både Hjula, naboen Graah og Nydalens Compagnie - et hundreårig industrieventyr ved Akerselva som fikk store ringvirkninger.

Trebrua over elva ved Hønse-Lovisas hus er en av de eldste broene. Den har navn etter eier i 1671, skredder Anders Beyer. Første brua var en enkel gangbro, men i 1837 ble den utvidet til kjørebro. Utover på 1900-tallet trillet det biler her også, men i 1974 brant broa. Da ble den restaurert tilbake til 1837-utgaven av seg selv, og er nå kun gangbro igjen. (I arbeiderdikteren Oskar Braatens litteratur kalles broa fabrikkjentenes bro. Braaten som vokste opp like ved, så jentene gå til og fra arbeidet ved fabrikkene, og henge på rekkverket i middagstimen. Midt utpå broa står de fortsatt, skulder ved skulder – gjengitt i en bronseskulptur av kunstneren Ellen Jacobsen i 1986. Skulpturen viser arbeiderjentene i forskjellige positurer, og her er det åpent for tolkninger: Er det en viss stolthet og kampvilje de uttrykker? Men hva med hun lengst til høyre? Ser ikke hun litt mer duknakket ut? Og hvorfor er hun det i så fall? Kanskje har du noen tanker…)

Hønse-Lovisas hus har fått sitt navn etter en skikkelse i Oskar Braatens skuespill "Ungen" fra 1911. Hønse-Lovisa er en modig og generøs kvinne som tar seg av barna til jentene som arbeidet på fabrikkene langs elva. Huset ble sannsynligvis satt opp som sagmesterbolig omkring 1800, og har vært både bolig for mestre og arbeidere, lager og butikk. I falleferdig tilstand ble den tatt i bruk av kunststudenter før en forfatter satte huset i stand i samarbeid med kommunen. I dag drives stedet som en liten kulturkafé hvor historie møter diktning og samtidskunst. Det som i dag kalles Hønse-Lovisas hus ble trolig satt opp rundt 1800 som bolig for sagmesteren på Monsesaga. Huset er på mange måter typisk for de mange små trehusene som ble satt opp rundt sagene, møllene og etter hvert fabrikkene langs Akerselva. Husene kunne ha mange ulike funksjoner til ulike tider, og det har også dette huset hatt. Før industrien kom var det særlig sagbrukene som dominerte ved elva. Det lå flere sager i fossefallene ved Beierbrua. Noen av dem tilhørte familien Monsen/Matiesen på Linderud gård og ble derfor kalt Monsesagene. De drev sagbruksvirksomhet her frem til 1835. I 1846 ble saga og den lille mesterboligen kjøpt av Christiania Tugthus og tilknyttet en kledesstampe. I en stampemølle ble vannkraften brukt til å løfte treklubber som banket eller stampet tekstiler, bark og eller annet som skulle knuses eller gjøres mykt. På tukthuset, datidens fengsel, i Storgata, vevet fangene bl.a. ullstoffer som ble brakt opp hit for å toves til tett varmt vadmel i stampemølla. Stampemester Engelbreckt Colberg og hans tyskfødte kone Maren Dorthea bodde i huset sammen med en møllearbeider og hans familie. Virksomheten opphørte en gang på 1860- 70-tallet. Da ble huset brukt til arbeiderbolig, siden til lager og annet som de omkringliggende fabrikkene hadde behov for. I adressebøker for Kristiania og Aker på begynnelsen av 1900-tallet finner så at leietaker er Madam Kaisa Olsen. Hun drev med frukt og småhandel en stund utover på 1900-tallet. I 1936 flyttet Harald Johansen og hans familie inn. De bodde her helt frem til slutten av 1960 tallet. Fra 1971 til 1978 var det unge kunststudenter som fant husly i det da forfalne lille trehuset ved fossen, før forfatteren Sigbjørn Hølmebakk flyttet inn med en kontrakt med byantikvaren og Oslo kommune om å sette huset i stand. Bydel Sagene omgjorde huset til et kulturhus for nærområdet i 1993.

Beierbrua er på mange måter Oskar Braatens bro. Han kalte den fabrikkjentenes bro. I oppveksten var han daglig vitne til den strie strømmen av kvinner til eller fra arbeidet i fabrikkene. Oskar Braaten var Oslos arbeiderdikter født i 1881 og død i 1939. Han skrev om Johnny og Mathilde i Ulvehiet, om Hønse-Lovisa og Milja og alle de andre fabrikkjentene som hadde havnet i «uløkka», om sorger og gleder i arbeiderstrøkene rundt Sagene og andre steder. Han har fått sin byste oppsatt her, og selv bodde han oppe i Holsts gate 2 på hjørnet av Sandakerveien i det han kalte for Hjemmet. Du ser den hvite leiegården fra brua. Her vokste han opp med søsteren og moren. I 1928 skrev Braaten: At det ikke finnes noen mer bediktet gatestump i Oslo by enn Sandakerveien fra Beierbroen og opp til Thorshauggaten, tror jeg nok jeg tør si. Oskar Braaten: Fra mine gutteår på Sagene (1929): Men livet var (nå) ikke bare skole og lek, vi hadde da litt nyttig å pusle med også, vi hadde for eksempel matspannene. Matspannene, spør De? Ja, matspannene! Middagshvilen på fabrikkene varte bare en time, og det var ikke alle som brydde seg om å gå hjem i den korte tiden. Det var ungkarer og barnløse som ingenting hadde hjemme å gjøre, og det var mange som bodde langt unna. Og da måtte de jo ty til matspannene og kokekonene. Vi hadde minst én i hver gate, vi hadde én i «Hjemmet» og vi hadde én lenger oppe i Sandakerveien. Tidlig på formiddagen begynte de å koke i digre kar, klokken tolv stod de fulle spannene i rekke og rad i entréen deres og helt ut i trappen. Spannene var delt i to, den underste delen var til suppe, den øverste til «ettermat», de var heftet sammen med en rem til å bære i. Og så var det å ta disse spannene og løpe ned til «Sømmen» og «Hjula» og «Gråh». I førsten greide vi ikke å få med oss flere enn et par spann i hver hånd, men vi øvde oss opp og ble flinkere og flinkere. De likeste av oss kunne spurte nedover gaten med en åtte-ti spann uten å slå ut en dråpe. Og nede i forhallen på fabrikkene satte vi spannene fra oss og fløi av går de etter nye. Hver kokekone hadde kjennemerke på spannene sine, og alt gikk bra. Det verket nok litt i armene når sjauen var over, men vi tjente penger. Vi hadde ti øre uken for hvert spann. Og det ble jo en liten skilling. Og det kunde være godt å få lagt noen kroner til side til konfirmasjonen.

Sagene skolekrets er gammel, opprettet i 1741. Den nåværende skolen som ligger på «Monseløkken» ved Beierbrua er noe yngre, men har etter hvert også nådd skjells år og alder. Første skolebygning stod ferdig i 1861. Med en hurtig voksende befolkning måtte skolen utvide allerede i 1880, en skole for barn både fra Sagene og Grünerløkka. I 1926 stod den nye skolebygningen ferdig, og i dag utgjør dette både barne- og ungdomsskole for omlag 520 elever.

Sagene Apothek ble oppført i 1870 av apoteker Lindgaard som et lite bypalé her i fabrikk- og arbeiderstrøket. Det fantes både brann- og politistasjon, og en rekke små vareutsalg, kneiper og kolonialvarehandlere, men et apotek manglet. Huset ble innredet med apoteket i første etasje og en romslig leilighet for apotekerfamilien i annen etasje. I 1875 bodde, foruten familien på seks, en disippel, en farmasøyt, to tjenestepiker og en tjenestedreng også her. Apoteket ble drevet fram til 1905. Fra 1924 til 1940 holdt Nanna Storjohanns Minde til her, et herberge for arbeidssøkende hjemløse kvinner. I lokalene fantes også avholdskafé. Drukkenskap var nemlig en lei uvane blant mange arbeidsfolk, ettersom brennevin stort sett var billigere enn melk! Hva rommer bygningen i dag? I 2013 åpnet dørene til Arbeidermuseet - en del av Oslo museum dedikert til å formidle Akerselvas, industriens og arbeidernes historie. Arbeidermuseet driver også arbeiderleiligheten i Brenna, rett opp i gata, og perlen Hønse-Lovisas hus rett på andre siden av elva..

Tre søstre som bodde på "Rivertzke" på Sagene jobbet samtidig på Graah. De to yngste ble intervjuet i 1999 og fortalte om arbeidsdagene på tekstilfabrikken i 1930-årene. Yngste søster begynte på Graah da hun var 15: "Veit du åssen det er på et veveri? Det er en som sitter foran meg og trer en sånn krok, da. Rennetråd! Så måtte jeg gi henne de trådene. Jeg satt med tusenvis av tråder hele dagen. Det kalte de for sendejente. Det var fjorten kroner uka. Klokka syv til halv fem. Og syv om løda'n til ett. Det var 48 timer det." Storesøster forteller "Jeg kom borti maskiner. Det fikk du ikke lov til før du var 18 år. Men så søkte dem for meg, for jeg var visstnok litt rask, da. Og så kom jeg borti spolemaskinen. Det var maskiner alt sammen. Den tråden som skulle gå frem og tilbake, det er spoler. Da satt jeg og spola på maskiner i forskjellige farger. Det var i grunnen et moro arbeide, trivelig! Jeg fikk seksten kroner og noe, jeg, den gangen. Og så fikk jeg akkord. Og jeg glømmer ikke første gangen jeg fikk det - jeg tror jeg fikk 35-36-37 kroner. Og kom hjem til mamma. Jeg husker jeg satt på kjøkkenet, så satt jeg med penga - vi fikk penger i poser den gangen, vet du. Mamma, hva skal jeg gjøre med disse penga, sa jeg. Jeg syntes jeg hadde så mye penger altså!" Men alt var ikke like idyllisk: "Det har jeg tenkt på mange ganger, dissa maskinene som dem hadde nede på Knud Graah der. Søsteren min - hun blei jo syk der hu. Du vet, maskinen var full av lo - og olje. Det var jo ikke noe som het støvsugere. Tenk på den jobben! Søsteren min, hun fikk plevritt der hun. Stengulv, vet du. Og da måtte a ligge på det kalde steingulvet også, og pusse disse maskina. Når hver bom var ferdig måtte maskinen pusses - bare med hånda altså! All den loa! Og så det bråket! Åh! Det var en svær sal, halve gården var fylt opp med maskiner- Akkurat når vi skulle ha frokost så blei det stille, da hørte jeg knappenåla omtrent, men når dem satte i gang igjen så var helvete løs. Du måtte stå helt borti øra skulle du prate. Ja det er ikke noe rart at en er blitt hørselshemma. Nei! Det er sikkert og, det."

Danske Knud Graah kom til Kristiania som 16-åring i 1833, jobbet seg opp i handelsstanden og ble en foregangsmann for norsk tekstilindustri. Han etablerte Vøiens Bomuldsspinderie i 1846 sammen med sin svoger, grosserer Niels Young. Graah hadde, på samme måte som tekstilgründerne Schou og Hiorth, hatt flere studieturer til Manchester og andre ledende industribyer. Teknologi, arkitektur og ekspertise ble importert fra England. Fabrikken ble stadig utvidet. Etter en brann i 1859 fikk han hjelp av industriarkitekten Roll til å bygge et dobbeltså høyt bygg som ble et ruvende symbol på industrireisingen i sin samtid. Fabrikkbygningene står fortsatt som et av mest imponerende industriminnene langs Akerselva, i dag best kjent som Mølla, etter restauranthuset som tok plass i bygningen etter 1980. Vøiens Bomuldsspinderie ble startet i 1846 av grosserer Young og svogeren Knud Graah. En gammel sagbrukstomt ble kjøpt og et toetasjes spinneri ble bygd og utstyrt med spinnemaskiner drevet av et vannhjul levert av Akers Mekaniske Verksted. Spinneriet hadde 70-80 ansatte fra start, og midt på 1850-tallet hadde både arbeidsstokken og produksjonskapasiteten blitt doblet. Spinneriet brant ned i 1859, og en ny og større bygning tegnet av sivilingeniør Oluf Roll ble reist. Dette er den bakerste delen av bygningen vi kan se i dag, liggende nærmest Beierbrua. Fabrikken ble i 1872 utvidet med veveri. I 1890-årene ble nabofallet kjøpt, og fabrikken utvidet og modernisert med bl.a. elektrisk kraft. Selskapet skiftet navn til Knud Graah A/S i 1906. I 1913 ble det bygd en ny fabrikk på større areal ved siden av den gamle fabrikken på en etasje, med bedre lys- og luftforhold og større grad av automatisering. Etter dette hadde bedriften ca. 300 ansatte. I 1919 ble spinneriaktiviteten skilt ut i et eget selskap under det gamle navnet Vøyens Bomuldsspinderie, men spinneriet gikk dårlig og ble lagt ned i 1923. Graah fortsatte som veveri, som i 1946 gikk inn i det nye selskapet TEFAS sammen med bl.a. Hjula Veveri og flyttet til en ny fabrikk på Frysja. TEFAS gikk konkurs i 1955, og Knud Graah AS fortsatte noen år som grossist og forvalter av eiendommene ved Vøien. De eldste delene av fabrikken ble bevart og rehabilitert som restauranthus for den italienske restaurant "Kongen" i Oslo, Gino Valente i 1980. Andre deler ble kontorer, blant annet for TV Norge, som også hadde TV-studioer her. Det hvite fabrikkanlegget fra 1913 med de karakteristiske shed-takene er også bevart, og brukes bl.a. til treningsstudio, grafisk produksjon og kontorer for bl.a. TV-produksjonsselskaper. Tomtene mellom de eldste anleggene ved fossen og anlegget fra 1913 ble utbygd med kontorbygg på 1980-tallet.

En flott fabrikkpipe med en ring med store "R"-logoer står igjen som et godt synlig spor etter arnestedet for det som i dag er Norges største bryggerikonsern: Ringnes. Bryggeriet ble grunnlagt i 1876 av Amund og Ellef Ringnes og konsul Axel Heiberg. Amund sto for den tekniske ledelsen, mens broren Ellef tok seg av det merkantile. Begge hadde i årene før arbeidet i Christiania Bryggeri som lå i Maridalsveien 3. Ringnes tok tidlig i bruk moderne produskjonsmetoder med bl.a. vekt på laboratoriedrift i produktutvikling og kontroll. Satsing på markedsføring og merkevarebygging gjennom bl.a. sponsing av Nansens polferder og senere byggingen av Fram-museet gjorde Ringnes til et av de største ølmerkene. Fabrikken på Sagene ble stadig utvidet, og var produksjonssted for øl helt til 2001. Etter at Ringnes flyttet all produksjon til Gjelleråsen ble mye av bryggeriet revet for å gi plass til boliger, forretninger og kino. Noen av de eldste og mest karakteristiske fabrikkbygningene - og pipa - er bevart.

Sagveien 8 går under navnet "Brenna" og er et svalgangshus i tre fra 1848, oppført av fabrikkeier Knut Graah. Boligbygging på 1800-tallet foregikk stort sett i privat regi, på intiativ fra fabrikkeiere og boligspekulanter. «Brenna» er sjelden i sitt slag fordi slike arbeiderboliger i tre etasjer eller mer ganske snart ble bygget i rød teglsten, akkurat som fabrikkene. Sagveien 8, i motsetning til flere av de lavere tre- og teglverkshusene i strøket, var bygget for rent boligformål, altså ingen tilsluttet næringsvirksomhet. I huset er det 12 leiligheter, alle så nær som en; på ett rom og kjøkken. I 1875 bodde det 63 personer her. Uthusene, opprinnelig to, inneholdt doer og vedskjul til hver leilighet, og i bakgården var det vannspring. Oslo Museum forvalter en museumsleilighet i 1.etg og formidler industri- og arbeider historie herfra, særlig til skoleklasser i Oslo og omegn. De øvrige leilighetene er i 2012 selveierleiligheter, fortsatt små men med moderne fasiliteter. Arbeiderleiligheten i 1.etg er innredet etter tidlig 1900-talls standard . «Herligheta» på ett rom og kjøkken er på 20 kvadratmeter og rommer blant annet en utrekkseng, en skapseng, stuebord, vedkomfyr og utslagsvask. Huset var også blitt oppgradert med strøm til belysning. I 1920 var det bare 31 leieboere i leiegården, og folketellingen forteller om en overrepresentasjon av kvinner. I mange av leilighetene var det eldre voksne med unge voksne leieboere, såkalte «losjerende i full kost». Bolignøden var prekær og hindret mange i å stifte egne hjem og familier.

Huset fra 1872 skiller seg ut i mengden i likhet med apoteket i Sagveien 28. Murvillaen ble oppført som et énfamiliehus midt på tomten, et riktig velstandshus, opprinnelig eid av fabrikkbestyrer Lohrbauer ved Christiania Mekaniske Industri. Boligen hadde en frodig hage, mange tapetserte rom, fem kakkelovner til oppvarming, innlagt vann og en nydelig treveranda som ga huset karakter. Etter hvert som behovet for flere boliger i strøket økte, ble huset befolket av flere familier, men det var etter at bestyreren var flyttet ut!

Det var ved åpningen av Sannerbrua i 1917 at ordfører Carl Jeppesen kom med de berømte ordene om Akerselva; at den som burde være et smilebånd, var blitt til en rynke i byens ansikt. Dette har blitt tolket som startskuddet for arbeidet med å rense og parklegge Akerselva, men trolig var det de imponerende steinarbeidene og ingeniørkunsten i den nye brua som inspirerte Jeppsen: Han ville gjøre elva til en kanal med murte kanter og sementbunn! Arkitekten Oscar Hoff var senere arkitekten bak Ullevål Hageby. Utførelsen i både stål og granitt er interessant. Samtidig som det var en høyst moderne bru, fikk den også et norsk eventyruttrykk med sine monumentale bueganger. Oppå brua er det hugget sittebenker i granitten langs rekkverket. De sier «velkommen, vær så god og sitt». I nisjene under brua derimot, sees snirklete ornamenter i smijern. Etter sigende var disse ment å hindre løsgjengere og lasaroner i å søke nattely akkurat her.

Øvre Foss var opprinnelig navnet på en gård, med beliggenhet oppe på haugen der Foss videregående skole ligger nå. Hovedhuset ble revet i 1912. På 16- og 1700-tallet ble det etablert flere sagbruk på eiendommen, som strakte seg nesten helt opp til Beierbrua og ned til Shultzehaugen. I 1842 kjøpte grunnleggeren av Akers mekaniske Verksted en betydelig part, men overdro eiendommen til Christiania Klædesfabrikk som i sin tur solgte til Seilduksfabrikken. Christiania Seildugsfabrikk ble etablert i 1856, og selve fossen ble da hetende «Seilduksfossen», - «Lille Foss» har også vært brukt. På sitt største var Seilduken arbeidsplass for nærmere tusen mennesker på begynnelsen av 1900-tallet. Den imponerende industribygningen vakte allmenn beundring i sin samtid, på tross av beinharde arbeidsvilkår som eksisterte på innsiden. Området rundt Øvre Foss og Seilduken er typisk for moderne byutvikling på 2000-tallet: der gamle nedlagte industribygg forvandles, eller transformeres, til lokaler for bolig, servicenæring, kunst- og kulturinstitusjoner. For eksempel fremstod Seilduksfabrikken i 2010 som en samlet Kunsthøgskole, med utdannelse innen kunst- og scenekunstfagene for 500 studenter. Lysverkenes gamle lokaler på Nedre Schultzehaugen ble til Arkitektur- og designhøgskolen, og Bjølsen valsemølles kornsiloer fra 1950-tallet ble transformert til et gedigent og prisbelønnet studentboligkompleks i 2001. Dette skaper liv og røre på nye måter, og herfra er det heller ikke langt til den pulserende bydelen Grünerløkka.

Hvem er det som tramper på min bru? Aamodt bru kunne nesten være hentet ut av eventyret, og inskripsjonen gir ytterligere liv til fantasien: ”100 Mand kan jeg bære, men svigter under taktfast Marsch”. Skiltet var alvorlig ment som en advarsel da brua var ny. En fransk bru av samme konstruksjon hadde rast sammen da et regiment soldater marsjerte over den i 1850. Den taktfaste marsjen skapte svingninger som skal ha vært en av årsakene til at brua brast. At frigang var å foretrekke framfor soldatmarsj har siden blitt tolket symbolsk. Lillebjørn Nilsen har sunget om både skiltet og brua i sangen "Far har fortalt." Brua har en meget spesiell historie. Den er en kjedehengebro av jern fra 1851, en av de første i sitt slag i Europa. Delene ble støpt på Nes Jernverk i Aust-Agder. Opprinnelig ble den bygget over Åmotsund ved Drammenselva, i Åmot i Modum. Brua som i sin tid representerte noe av det ypperste innen moderne ingeniørkunst ble fire ganger dyrere enn det kommunepolitikerne i Åmot hadde gått med på. Etter få år ble den også for liten til å ta unna trafikken over elva, og en ny bru måtte bygges ved siden av. Brua forfalt, men den hadde venner som så verdien i dette tidlige stykket norsk ingeniørkunst. I 1952 ble brua demontert og tilbudt Norsk Teknisk Museum. Museet hadde lenge hatt store planer om å reise et nytt stort museumsbygg i Sannergata, med parkanlegg i området som ble kalt "Dumpa" på østsiden av elva opp mot Vøienfallene og industrianleggene til Graah og Hjula. Her lå det flere gamle og mindre industribygninger etter blant annet Foss Bryggeri. Disse skulle rives og erstattes av park og et stort museumsbygg. Parken var tenkt utbygd med tekniske innterninger, bruer og møller som kunne vise eksempler på teknikk og ingeniørkunst. Åmot Bru passet perfekt inn i denne planen. Dessverre kom tilbudet alt for seint - museet fikk hverken tomten eller midler til å gjennomføre de store planene, og hadde bestemt seg for å bygge på Helsfyr. Oslo kommune overtok brua og satte den opp i 1957 ved Seilduksdammen for å binde sammen Schultzehaugen og Øvre Foss i kommunens egen plan for Akerselvapark. I Modum mente mange etter hvert at flyttingen var en skandale, og startet kampanjen "Brua himat" på 1990-tallet.

Gården Haugen er utgangspunktet for det stedet som i dag benevnes Schultzehaugen. Gårdene Øvre og Nedre Schultzehaugen ble oppkalt etter Jens Schultz, som kjøpte eiendommen i 1767. Da var det allerede etablert både skinnstamper og flere sagbruk her. Dessuten barkestamper, hvor furubark ble behandlet og benyttet til garving, det vil si preparering av hud til lær. Den driftige Jens Shultz startet i tillegg en finérsag som er å se på et fotografi fra 1860-årene. Ved Schultzehaugen ble det også drevet tre teglverk: Øvreverket, Mellomverket og Nedreverket. Øvre Schultzehaugen med adresse Maridalsveien 33, har ikke lenger finérsag eller andre industrielle spor, men murbygningene fra 1860-årene er bevart. I 1896 overtok Kristiania Indremisjon denne delen og dannet Kristiania hjem for arbeidsløse. Inntil hundre mann fikk arbeid hver dag med å hugge ved, og det ble etter hvert opparbeidet svære vedlagere som dekket store deler av byens behov. Vedhuggeriet var i drift frem til midten av 1950-åra, da det måtte vike for et nybygg. I de eldre bygningene drev misjonen aldershjem for menn fra 1917 til midten av 50-årene. Fram til 2003 var dette hovedkontor for Kirkens Bymisjon . I 2012 er det bare privatboliger på denne adressen. Våningshuset på Nedre Schultzehaugen i Maridalsveien 29, eksisterte helt til det brant ned i 1970-årene. I mellomtiden var det lenge direktørbolig for de tre teglverkene i området, Øvreverket, Mellomverket og Nedreverket. Oslo Lysverker overtok Nedre Schultzehaugen og oppførte i 1938 verksteds- og lagerbygninger av tegl her i funksjonalistisk stil. Anlegget dannet en nesten lukket firkant med den gamle hovedbygningen i åpningen ut mot elven. Lysverkenes anlegg var i 2001 fraflyttet, og inn kom Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Omtrent 650 studenter får i dag utdannelse som arkitekter og industridesignere her.

Jordan vet hvordan - og er fortsatt landets mest kjente varemerke på tannbørster og oppvaskkoster. Jordan startet i 1837, og ble en ledende produsent av børster og koster. Jordan trengte større lokaler og fikk overta den store fabrikkbygningen i Waldemar Thranesgate for en rimelig penge i 1917. Den hadde hattemaker Holm bygd i 1899 i et anfall av stormannsgalskap: Nordens største hattefabrikk ble ikke lønnsom butikk for Hatte-Holm! Da gikk det bedre for Jordan... Jordans Børstefabrikk vokste og trivdes i den gamle hattefabrikken ved Sannerbrua. Tannbørster, oppvaskkoster og malerutstyr gjorde Jordan til både et husholdsmerke og redskap for profesjonelle. Fra 1939 var Jordan en pioner i bruk av plast både i bust og skaft. Det ble etablert fabrikker på Flisa og flere steder i Oslo. Fabrikken i Waldemar Thranes gate ble gradvis avviklet og området utviklet til boliger. Fabrikkpipen mellom de nye boligene i Waldemars Hage står sammen med fabrikkbygningen fra 1917 som et spor. Sporløst borte er de små mekaniske bedriftene som lå på nabotomtene ned mot elvas vestbredd: Akerselvens Maskinverksted og O. Jakobsons Maskinverksted lagde alt fra bakerimaskiner og landbruksutstyr til taubaner og vaskemaskiner.

Christiania Seildugsfabrikk fra 1856 er en av de flotteste fabrikkbygningene ved Akerlseva, med sin beliggenhet øverst på Grünerløkka. Øvre Foss er en av de fem naturlige fossene i Akerselva, og også her ble det tidlig anlagt møller og sager. Agers Mechaniske Værksted ble i 1842 den første industribedriften som i 1842 etablerte seg med nybygg på østsiden rett nedenfor fossen. Akers Mek flyttet til Holmen ved Pipervika for å satse på skipsbygging. Dette ga plass til den nye tekstilfabrikken. "Seildugen" ble oppført «etter engelsk mønster» med imponerende bygninger tegnet av arkitekt Peter Høier Holtermann. Nest etter slottet var Seildugsfabrikken den største bygningen «i Christiania og Omegn». Folk kom langveis fra for å beundre den. "Seildugen"var en tidsriktig fabrikk da den ble bygd i 1856; hele den norske skipsflåten gikk for fulle seil i handel og sjøfart, og Norge var en av verdens største sjøfartsnasjoner i perioden 1850-1914, før dampskipene overtok. Å lage store seil krevde enorme vevestoler og store lokaler. Til en fullrigger på denne tiden krevdes 1100 kvadratmeter seilduk! Etter hvert gikk «Seilduken» også over til å produsere andre varer som fiskeutstyr, garn, tau og sekker, samt håndklær og kluter til små og store husholdninger. Det store flertallet av fabrikkens ansatte var kvinner. Mennene var håndverkere eller formenn og kvinnene betjente maskinene. Ifølge beretningen «Vi på Seildugen» fra 1952 ble Seilduksfabrikken en gang betraktet som «en av de verste arbeidsplassene i byen». Forholdene ble imidlertid langt bedre utover på 1900-tallet. På det meste hadde fabrikken 920 ansatte (i 1908). I 1956 fremstilte spinneriet så mye garn at det kunne rekke til månen tjue ganger, men da så fremtiden ganske mørk ut. Det var stor overproduksjon av tekstilvarer i verden, og i 1960 ble produksjonen nedlagt. Nye eiere leide ut lokalene til private virksomheter som regnskapskontorer, småindustri, grossister, møbeltapetserere og en systue. Etter hvert kom flere kreative virksomheter inn – Westerdals reklameskole, Einar Granums Kunstfagskole og arkitektfirmaer. 1999 ble Seilduken valgt som lokale for sammenslåingen av Statens håndverks- og kunstindustriskole, Statens kunstakademi, Statens balletthøgskole, Statens teaterhøgskole og Statens operahøgskole, og i 2010 stod en komplett og samlet Kunsthøgskole i Oslo ferdig. Da åpnet dørene for 500 studenter og 200 ansatte som nå boltrer seg på 40 000 kvadratmeter. Med dette er Kunsthøgskolen i Oslo et av de største sentrene for kunst- og designutdanning i Nord-Europa.

Akers Mekaniske Verksted (Agers Mechaniske Værksted) ble startet i 1841, og flyttet til et lite bindingsverkshus på østsiden av Akerselva nedenfor Øvre Foss året etter. Deler av de første lokalene er bevart ved de mer dominerende bygningene etter Christiania Seildugsfabrikk. Mennene som startet Agers Mechaniske Værksted tilhørte hovedstadens gründermiljø i 1840- og 50-årene, som var en særlig aktiv periode. Det var menn av forskjellige bakgrunner - militære, mekanikere, forretningsfolk, emedsmenn og akademikere som startet en rekke ulike foretak og fabrikker i denne perioden. Orlogskaptein Peter S. Steensrup regnes som hovedmannen bak Akers mek. Han hadde en lang karriere bak seg som marineoffiser, og hadde blant annet i ung alder vært skipsfører på Norges første dampskip, Constitutionen. Han hadde også vært med på å bygge opp Marinens hovedverft i Horten. De første ti årene bygde det mekaniske verkstedet seg opp fra en beskjeden start. Dette var det vanlige for de fleste mekaniske industribedriftene som startet på samme tid, og i motsetning til tekstilindustrien som gjerne startet med store investeringer i stor skala fra første stund. Ambisjonene til Steensrup og Akers mek var imidlertid store. I 1854 fikk bedriften kjøpt eiendommen Holmen i Pipervika, i hovedstadens vestlige havn. Ved flyttingen hit begynte en systematisk oppbygging av bedriften til det som skulle bli et moderne verft for bygging og reparasjon av skip av stål med dampmaskin. Akers mek og Oslos andre storverft, Nylands i Bjørvika, hadde innen 1870 bygd 50 dampskip, halvparten av alle registrerte norske dampskip. Aker er fortsatt et av landets største og viktigste industriselskaper.

Øverst oppe på Akersberget på vestre bredd, kneiser bygdekirken Gamle Aker kirke, byens eldste bevarte bygning, fra 1100-tallet. I berget under kirken, var det gruvedrift etter sølv allerede på 1100-tallet og på 1500-tallet. Sølvet lå i en gang av grønnstein som gikk gjennom fjellknausen litt vest for Maridalsveien. Etter at malmen var sprengt ut, lå en dyp kløft tilbake gjennom fjellet. Fra den gikk det ganger vannrett inn i fjellveggen. En av dem ble gjenfunnet og fredet i 1975. På folkemunne het stedet Dragehullene, og det knyttet seg mange sagn til fjellet. Nå finnes bare vestveggen, etter at hele knausen øst for kløften ble sprengt bort for hundre år siden for å gi plass til A/S Olaf Larsens Chokoladefabrik «Asola», med sin høye fabrikkpipe.

Den store sirkelrunde plassen på vestbredden av elva rett ved den store kornsiloen er et kjent landemerke, og stedsbetegnelsen Kuba er først og fremst knyttet til denne. Det var en gang fundamentet til Kristiania Gassverks store gassbeholder som stod her fra 1925 til 1973. I nåtid brukes navet Kuba om hele området, eller parken, mellom Aamodt bru og Vulkan. Om navnet «Kuba» har det versert er det mange teorier. En teori går ut på at den digre gass-ballongen hadde et kubisk overbygg. Men på bilder ser man at konstruksjonen slett ikke var kubisk, men sylinder-formet! En annen forklaring er at ettersom bebyggelsen på Grünerløkka-siden fikk navnet «Ny-York», ble den andre siden hetende Cuba, kanskje etter den spansk-amerikanske krigen i 1898? Diskusjonen om navnets opphav har gått friskt. Det som er kjent nå er at det tidligere lå et vertshus i området som het Kuskebakken, ved dagens neddkjørsel til Vulkan. Så kanskje er det teorien om at Kuba simpelthen er en forkortelse for vertshusnavnet som er mest sannsynlig.

Et landemerke på Grünerløkka er det særpregede studentbolighuset på 19 etasjer med runde hybler. Det er kornsiloen på Nedre Foss fra 1953 som i 2001 ble bygd om til 226 studentboliger. Prosjektet vakte stor oppsikt og fikk mye skryt for særpreget design og gode løsninger. Siloen er moderne, men står likevel som et minne om den eldste virksomheten ved Akerselva: Kornmøller. Nedre Foss Mølle var i drift på 1200-tallet under klosteret på Hovedøya. I moderne tid drev Bjølsen Valsemølle Nedre Foss til 1986. Kornsiloen var en av flere beredskapslagre for matkorn i Oslo. Det gikk en egen lastetrikk fra Vippetangen via Nedre Foss til Bjølsen Valsemølle. En av de grå korntrikkene står utstilt i inngangen til hybelhuset. Det ble bygd svært mange slike kornsiloer etter 1928. Da ble det bestemt at Norge skulle ha minst et års forbruk av korn på lager. Kravet ble senket gradvis og etter 2000 er det ingen slike beredskapskrav. I Oslo ble både siloen på Sinsen og på Nedre Foss bygd om til boliger.

Nedre Foss er som navnet sier den nederste fossen i Akerselva. Så langt kunne man ta seg med båt, og det gjorde man alt i middelalderen. Høvedøya kloster anla en kornmølle her, drevet av kraften fra fossen. Korn ble fraktet inn med båter, og mel ble fraktet ut. Etter reformasjonen ble gården krongods og mølla til Kongens mølle, med to vannhjul og åtte kvernsteiner i 1723. Familien Grüner kjøpte eiendommen og bygde hovedhus og en flott hage på 1700-tallet. På 1800-tallet ble hovedhuset bygd om med murfasader forå se mer staslig ut. Bygningen står fortsatt. Mølleanleggene ble modernisert og utvidet på 1800-tallet. Bjølsen Valsemølle overtok i 1927 og drev anleggene til ca. 1980. Møllebygningene ble revet, og området regulert til park. På den andre siden av elva var det først Bakaas Brug som drev forskjellig virksomhet, alt fra badeanstalt til stolfabrikk. Rundt 1900 overtok det mekaniske verkstedet Vulkan. Etter 2000 er området utviklet til en ny bydel. Miljøorganisasjonen Bellona har fått et miljøvennlig signalbygg med ny bro over elva. Rundt dette profileres Vulkan som et "varemerke" for en ny og miljøvennlig bydel med hotell, mathall, konsertscene, idrettshall, Dansens Hus, Westerdals kommunikasjonsskole og nye boliger.

På gavlveggen på Dansens hus står det AA - initialene til ingeniør Aksel Amundsen som startet Vulkan mekaniske verksted og jernstøperi i 1873. I begynnelsen lå Vulkan i Brenneriveien, litt nedover elva. Etter 1900 overtok Vulkan nabotomten i nord av Bagaas Brug som hadde drevet bl.a. sagbruk, teglverk, tresliperi, møbelfabrikk og sementfabrikk. Vulkan spesialiserte seg på produksjon av stålbroer og hadde blant annet store leveranser til jernbanen. De leverte også konstruksjoner til bygg, bl.a. kuppelen til Colosseum kino. Produksjonen ved Akerselva ble nedlagt på slutten av 1950-tallet da betongbroer overtok for jernbroer. Vulkan fortsatte som eiendomsselskap, og leide ut fabrikkhallene til ulike leietakere. Deler av verkstedhallene ble i 1995 omgjort til idrettshall av Oslo kommune. Øvrige deler har bl.a. vært brukt som verksteder for Riksteatret og Riksutstillinger. Nå blir det kompakte industriområdet mellom Maridalsveien og Nedre Foss utviklet med spennende kontraster mellom den gamle industriarkitekturen og moderne arkitektur og nye funksjoner. Vulkan blir gjenskapt som en moderne bydel med kultur, utdanning, mathall og boliger og park ved elva. Inne i en av de gamle verkstedhallene har Kolsås Klatreklubb en av byen største innendørs klatrevegger.

Boforholdene i Christiania på midten av 1800-tallet skapte behov for badehus. Få hadde plass til baderom i hjemmet, og det var ikke vanlig med innlagt vann. Byens første badehus med styrtebad ble anlagt på Bagaas Brug ved Akerselva i 1844, tvers overfor Nedre Foss Mølle. Det hadde 6 værelser med kummer. I tillegg ble det badet det en rekke steder langs elva, blant annet i Stilla og dammen ved Myrens Verksted. Etter hvert som elva ble mer og mer forurenset av kloakk og industriutslipp utover på 1800-tallet, ble elva elva ubrukelig til bading.

Denne brua ligger nokså nøyaktig der hvor det eldste vadestedet over elva gikk, og det var også her den første brua ble anlagt i middelalderen, blant annet som kirkevei vestover til Akerskirken oppe på Akersberget. Lenge var den den eneste broforbindelsen og følgelig viktig for byens forsvar på en tid da byen lå på østre side av elva, der hvor bydelen Gamlebyen ligger i dag. Opp i gjennom historien har brua vært åsted for dramatiske hendelser; både branner og beleiring i forbindelse med stridigheter og angrep, ikke minst fra svensker og dansker under den Nordiske sjuårskrigen 1563-1570. Mange navn har den også hatt: Frysja bro, Aggers bro, Møllerbroa og Fossbroa. Den nåværende brokonstruksjonen er fra 1953. Grünerbrua, i likhet med Grünerløkka, har navn etter familien Grüner som kjøpte «Kongens mølle» med tilliggende herligheter ved Nedre Foss i 1672. Med dette fikk Grünerne rettighetene til fossen, og møllebruket, samt hele det enorme arealet som i dag utgjør bydelen Grünerløkka.

I Maridalsveien 3 ligger kildene til Oslos historie: Oslo byarkiv vokter og tilgjengeliggjør arkivskattene i det tidligere bryggeriet som kommunen overtok i 1971. Christiania Bryggeri ble etablert i 1855 av fire hedmarkinger, og ble gradvis utbygd til et av de største og mest moderne bryggeriene i Christiania. Det var her brødrene Ringnes lærte bryggerifaget før de startet for seg selv i 1877. I 1913 kunne bryggeriet tappe 45 000 flasker øl hver dag. Like etter ble det kjøpt opp av konkurrenten på andre siden av elven: Schous. Bryggingen ble lagt ned, og lokalene overtatt av brusfabrikken Nora som flyttet fra Norabakken på Bislet (bare navnet ble igjen på Bislet!). Frem til 1971 ble det produsert Solo og Selters i Maridalsveien 3. Oslo kommune kjøpte eiendommen da brusfabrikken flyttet til Alnabru. Det ble kommunale kontorer og senere lokaler for Oslo Byarkiv.

Akerselva slynger seg rolig mellom Ny York på østsiden opp mot Grünerløkka og Elvebakkene og Ankerløkka på vestbreddene. I dette området var det ikke kraft og tomtestørrelser til stor industri, men mye som har vokst seg stort og kjent andre steder har hatt sitt opphav her: Skulpturene i Frognerparken er støpt her, både Hjula Veveri og Vulkan hadde sin spede start her, aluminiumsgryter, lyspærer og neonlys ble først produsert her. Da elektrifiseringen av byen tok til for alvor var det hit vannkraften fra Maridalen ble sendt først. De første moderne bryggeriene lå her. I dag er det kunst- og kulturaktivitet som preger området.

Flere steder langs Akerselva kan vi studere alle trinn i utviklingen fra kummerlige boforhold på 1800-tallet til designerboliger på 2000-tallet. Byggeboomer både på 1890- og 1990-tallet preger områdene, og et finnes mange eksempler på gjenbruk av boligfelt til industribygg og tilbake til boliger igjen. Et eksempel er Nedre Gate 8: Her ble et lite trehus revet i 1898 for å gi plass til tobakksfabrikken Hartog. På 2000-tallet var det biligformål som ga størst fortjeneste for eiendomsutviklerne, og igjen ble adressen til bolighus: fabrikken ble gjort om til utleieboliger i kategorien "leilighetshotell". Nedre gate ligger innenfor det området som kalles Ny York. Ny York var en bydel som lå nederst på Grünerløkka. Området besto av mange små og tett bebygde og bebodde trehus. Navnet Ny York kom fordi bygningene i området vokste opp med "amerikansk fart" for å unngå murtvang som kom da Grünerløkka ble innlemmet i byen. Før Grünerløkka ble innlemmet i byen var det lite reguleringer og bolighusene var bygd i privat regi i tre. Det er ingen hus igjen fra den eldste bebyggelsen i Nedre Gate.

På en nedslitt fasade ved Elvebakken finner du et gjenkjennelig blått skilt som forteller at Hausmannsgate 42 er et brukerstyrt byøkologisk boliginitiativ. Hvis du leser videre får du vite at huset ble regulert til bevaring av et enstemmig bystyre 18. juni 2008, men tømt og gjenmurt 11. februar 2010. Skiltet er overraskende underskrevet av Oslo Byes Vel Vel, og med denne signaturen begynner du å forstå at du står ved et virkelig alternativt boligmiljø. Naboeiendommen Hausmania med sin lukkede gatefasade og fargesprakende sidevegger yrer likevel av liv. Dette alternative kulturhuset har utviklet seg gradvis siden de første kunstnerne flyttet inn i år 2000. Oslo kommune overtok eiendommene i 2004 og hele kvartalet er nå omregulert til bolig, kultur og næring. Ved siden av kunstneratelieer og et lydstudio består Hausmania av Grusomhetens teater, en flerbrukshall, en skatehall, Humla kultur- og revolusjonsverksted og vegankafeen "Den navnløse". Hausmania er åpent for alle, og både teateret og konsrtene tiltrekker seg unge mennesker fra hele byen. Driverne er likevel klare på at stedet skal ha en avantgarde, brukerstyrt og bærekraftig drift som kan være "et alternativ til det kapitalistiske systemet".

Poleszynski er mest kjent for arbeidet han gjorde for Gustav Vigeland. Flere av Gustav Vigelands skulpturer ble støpt på Kunst og metallstøperiet her i Øvre gate 7. Den største jobben Poleszynski gjorde var den store fontenen i Vigelandsparken. Da fontenen var ferdig veide den 16 000 kg. I 1912 begynte Ernst Poleszynski å lage aluminiumskasseroller. Før 1912 hadde Norge importert aluminiumskasseroller fra utlandet. Kasserollene ble så populære at han måtte leie et kjellerlokale på 300 kvadratmeter i Nedre gate 8 for å få plass til den store produksjonen. Bestillingene til aluminiumsfabrikken var økende og fabrikken fikk etterhvert et godt rykte. I løpet av 1. verdenskrig vokste arbeidsbesetningen fra 12 til 20 mann. Til å begynne fikk arbeiderne 50 øre per time. Etter første verdenskrig begynte fabrikken for fullt med å produsere kjøkkenutstyr som kasseroller, suppeøser og vannøser. Etterspørselen av aluminiumsredskaper var stor og Poleszynski ønsket å utvide bedriften. Det viste seg å være vanskelig med lokaler i Oslo og i 1922 kjøpte han derfor et fabrikklokale i Moss. Fabrikken fikk navnet Il-lo-van Aluminiumfabrikker, og ble etter hvert en del av Høyang Polaris / Hackmann. Kunst og metallstøperiet ble igjen i Øvre gate 5 og 7 frem til de 1969 flyttet til Ensjøveien 5. Kristiania Kunst og Metallstøperi eksisterer fortsatt. De gangene ”Sinnataggen” har vært stjålet og ødelagt har Kristiania Kunst-og Metallstøperi reparert den.

I dag kan Akerselva følges i en nesten sammenhengende park fra Vaterland til Kjesås. Slik har det ikke alltid vært. Industriområdene langs Akerselva sperret lange strekk av elva inne bak gjerder og under fabrikkbygninger, og satte spor med forurensing og utslipp. Tanken om å rehabilitere den forurensede Akerselva og opparbeide parker begynte på 1800-tallet. I 1915 ble de første kommunale planer lagt om å gjenvinne Akerselva som en grønn lunge gjennom byen – ”fra rynke til smil i byens ansikt”. Dette arbeidet skulle ta flere år, og begynte mer med spredte parker enn tanke på å se hele elveløpet samlet. Til det var eiendomsforholdene for komplisert og industrivirksomheten ved elva for viktig. Kommunen kjøpte gradvis ledige tomter og anla parker, først i 1915 nedenfor Ankerbrua. På 1920- og 30-tallet ble det kjøpt flere store tomter etter nedlagte teglverk ved elva som Schultzehaugen, Øvre Foss, Myrens og Bjølsen. Her ble industriområdene opparbeidet til parker fra 1930-årene. Gradvis kom andre områder etter, også i regi av private eiere av områder og bygg ved elva som så verdien i å utvikle eiendommer med historisk sus og nærhet til den stadig mer innbydende elva. I 1986 lanserte også staten en plan for Akerselva som støttet kommunens mål om bevaring og tilgjengeliggjøring av Akerselva. Målet med handlingsplanen i 1986 var å bevare miljøets kulturhistoriske verdier med vekt på industri og arbeiderhistorie. Prosjektet Akerselva Miljøpark kan sees som en forlengelse av kommunens planer og et stadig økende privat engasjement for bevaring og tilgjengeliggjøring av Akerselva og de historiske bygningene rundt. Kulturminnevernprosjektet ga mer kunnskap om verneverdiene, bidro til å synliggjøre dem og bidro til at verdifull bebyggelse ble tatt vare på. Flere av industribygningene langs Akerselva er bygd om til andre formål, men har beholdt fasader og utrykk. Gode eksempler er Kunsthøyskolen og Arkitekturhøyskolen, Hjula og Graah og Nydalens Compagnie. I dag er Akerselva miljøpark mye brukt av både turister og befolkningen i Oslo. Området byr på grøntområder og rekreasjon, men også industrihistorie. De gamle fabrikklokalene gjort om til kontorer, skoler, kunstgalleri, restauranter, noe som er med på å gjøre en vandring langs Akerselva til en spennende opplevelse.

(Teksten her ble lest inn av daværende direktør i Kulturrådet, Anne Aasheim. Kulturrådet støttet utviklingen av Akerselva Digital som et ledd i satsingen "Kultur- og naturreiser" fra 2011-2015. Anne Aasheim fikk denne teksten å lese som "gjestestemme" i audioguiden.) Klubbscenen Blå ble startet i 1998, men det har vært mange forskjellige aktiviteter her opp gjennom årene. Tekstilfabrikken Indigo, oppbevaringslager for gull og diamanter, mekanisk verksted og glødelampefabrikk. Fargeriet fra tekstilfabrikken Indigo, som lå her og på den andre siden av elva, slapp ut kjemikalier og fargestoffer som resulterte i at selv rottene i elva her var blå. Indigo er en mørk blå-fiolett farge og var en av de mest eksklusive fargestoffene man fikk tak i på 1850-tallet. Kanskje det inspirerte til navnet Blå? Blått passer jo også godt som navn til en musikk-klubb med fokus på jazz og ”blå toner”. Det er helt feil! Navnet Blå har ingenting med fargeriet Indigo å gjøre. Navnet er inspirert av Yves Klein, den franske kunstneren og ny-dadaisten – som tok patent på sin egen blåfarge – en dyp blå farge. Klein mente at blåfargen kunne ”synliggjøre det usynlige”. Det var dette som inspirerte Martin Revheim og Kjell Einar Karlsen da de etablerte klubbscenen Blå. De ville skape en klubb med fokus på jazz, men der ingenting var utelukket. Mantraet for klubben ble ”å synliggjøre det usynlige”.

Denne fabrikkbygningen blir fortsatt kalt Indigo. Den er reist i tilknytting til Brenneriveien 9 (Blå) på andre siden av elva. Tekstilfabrikken Indigo ble stiftet i 1891, men de trengte større plass og utvidet med dette bygget i 1898. Tekstilfabrikken A/S Indigo spesialiserte seg på trykking av bomullstøy. Akerselva gjør en sving her. Opprinnelig lå Indigo helt inntil elveleiet og derfor har bygningen den runde buede formen. Først ser man fyrhuset med en veldig høy fabrikkpipe. Bak følger en rekke lokaler med «Shedtak». «Shedtak» ser ut som et sagblad med tagger. Fabrikken A/S Indigo solgte egne produkter som var trykket på eget materiale, i tillegg til at de kjøpte råstoff fra Manchester og returnerte ferdig trykte tekstiler. Fabrikken var sterkt rasjonalisert, noe som gjorde den konkurransedyktig i Europa. Likevel kok Indigo i økonomiske vanskeligheter i nedgangsitiden rundt 1900. I 1904 ble fabrikken kjøpt opp av det danske firmaet I. H. Ruben. I 1906 fikk den navnet Nordisk Tekstil Aktieselskab. Det ble drevet tekstilvirksomheten i Brenneriveien 9 og Nedre gate 5 frem til 1933. Da overtok N. Jacobsen Karrosserifabrikk som lagde busser, taxier og spesialinnredede laste- og varebiler. Firmaet eksisterer fortsatt i Lørenskog.

Det var ikke tilfeldig at Norges første yrkesskole ble plassert på Østre Elvebakke i 1921. Industrien og småvirksomhetene langs elva hadde behov for skolert arbeidskraft; bilmekanikere, snekkere, pølsemakere og hattemakere. I 1925 fikk skolen navnet Kristiania Fag- og Forskole for Håndverk og industri, i 1948 ble navnet endret til Oslo yrkesskole og i 1976 fikk skolen navnet Elvebakken videregående skole som den fortsatt heter. I dag er Elvebakken er en av de mest populære videregående skolene i Oslo med elever fra alle kanter av byen. Skolen tilbyr flere linjer, blant annet; medier og kommunikasjon, elektrofag, design, håndverk og studiespesialisering med alt fra fysikk til kinesisk.

Oslo Lysverker ble startet som Christiania Electricitetsværk i 1892. Det første vannkraftverket var Hammeren i Maridalen, som sto ferdig i 1900. Frem til da ble byens den gang beskjedne behov for elektrisitet dekket av likestrømsgeneratorer drevet av dampmaskiner i Rosenkrantzgaten. Da Hammeren sto ferdig ble vekselstrøm ført til den nye Sekundærstasjonen på Ankerløkka, i Hausmannsgate 16. Her ble vekselstrøm sendt til trikken, eller gjort om til likestrøm som kunne sendes ut på det gamle lysnettet. I tillegg var det et stort batterianlegg der produsert strøm kunne lagres, og sendes ut på nettet i perioder hvor produksjonen var lav. Anlegget ble stadig utvidet, og lysverkene hadde ulike funksjoner i bygget. Blant annet var det en stor sentral hvor alle byens gatelys ble skrudd på og av av en mann som satt bak en stor kontrollpult. I 1948 ble bygget nærmest elva reist som en stor transformatorstasjon tilpasset byens nye samkjørte vekselstrømsnett. Den var i drift til 1997. Oslo Lysverker hadde et eget museum her til DogA - Norsk Design- og Arkitektursenter ble etablert av Norsk Form og Norsk Designråd i 2005. Museets gjenstander ble overført til Norsk Teknisk Museum. Produksjonsdelen av Lysverkene eies fortsatt av kommunen og drives under navnet E-CO Energi.

Da den første kommunale parken ble anlagt ved Ankerbrua i 1915 var det delvis som et forsøk på å møte problemer med fyll og løsgjengeri i området. Breddene ovenfor og nedenfor Ankerbrua var et yndet oppholdssted for lasaroner og andre som skapte uro og skremte både fastboende, ordensmyndighetene, fabrikkeiere og arbeidere i området. Håpet var at parkene skulle skremme vekk uønskede elementer ved å forskjønne området og la ”skikkelige” folk overta. Problemene forsvant imidlertid ikke av dette. På 1950-tallet ble det samme området utstyrt med et overbygd utkikkspunkt inntil den gamle parken. Dette ble etter hvert kjent og beryktet som Habben – et tilholdssted for sniffere. Habben ble revet, snifferne forsvant, men ikke problemene. På 2000-tallet har mange beboere bekymret seg for ulovlig narkotikaomsetning i området, og de mange rusmisbrukerne som fortsatt befolker deler av Akerselvas parker. At byens husløse og rusmisbrukere også har hatt behov for steder å oppholde seg er ikke så vanskelig å forstå. Mange har også tenkt på både lasaroner, sniffere og narkomane med omsorg og respekt snarere enn å se på disse menneskene som et problem som løses ved gjennom å presse dem ut – enten det nå er med gjerder, parker eller vakter.

Et av likfunnene som ble gjort da Ankerløkkens kirkegård ble gjenbrukt havnet i Universitetets samling, og kan i dag sees i Nasjonalt medisinsk museum på Teknisk museum. Kvinneliket fikk navnet "Maren i myra". --------------------------- Hvem var Maren i myra? Ingen vet hvem hun var og hva hun egentlig het, men du kan se henne på Teknisk Museum - der hun ligger utstilt i en monter. Kvinnen som kalles Maren var ett av flere tusen ofre i koleraepidemien som herjet Oslo i 1853. Under Ankertorvet og Jackobskirken ble det opprettet en egen kirkegård for de som døde av kolera. Av smittefrykt ble koleralikene begravd dypere enn normalt. ”Maren” ble liggende i fuktig jord uten noe særlig drenering. I den fuktige jorda ble fettet i kroppen omdannet til voks og mumifisert. Det finnes protokoller over gravlagte koleralik på Ankerløkken kirkegård fra 1853, men vi vet ikke hvor «Maren i myra» opprinnelig lå eller hvor hun nøyaktig ble funnet, men vi vet at hun ble funnet når kirkegården ble bygget om.

Ankerbrua har navn etter Ankerløkka og Ankertorget, som lå der Anker hotell ligger i dag. Brua er en forlengelse av Torggata ut av sentrum. På den andre siden av elva møter den krysset mellom Søndre gate og Markveien, som er begynnelsen på nedre Grünerløkka. Den første brua her ble anlagt i 1874. Det var da en trebru. Dagens bru fra 1926 er i granitt. I 1937 fikk brua fire bronseskulpturer av Dyre Vaa, en i hvert hjørne. Disse har eventyrmotiv hentet fra Asbjørnsen og Moe, og Ankerbrua kalles derfor Eventyrbrua i blant. Motivene er Kvitebjørn Kong Valemon, Peer Gynt, Kari Trestakk og Veslefrikk med fela.

Et landemerke ved Nybrua der Grünerløkka starter er Schous bryggeri. Dette var et av byens ledende bryggerier, startet i 1821 av Christian Schou. Det lå først ved Fjerdingen i Chr. Kroghs gate, fra 1873 i Trondheimsveien 2. Bryggeriet ble fusjonert med Frydenlund i 1962, oppkjøpt av Nora i 1978, og nedlagt i 1982. Anlegget ble omdisponert til bl.a. undervisningslokaler for BI. I dag rommer Schou-kvartalet bl.a. Oslo musikk- og kulturskole og Pop-senteret.

Til 1859 var Akerselva grense mellom byen og landet, mellom Christiania og Aker. Det året ble grensen skjøvet lenger østover på Akers bekostning, men det var bøndene i Aker glade for. Det var de som hadde ivret for byutvidelse for å slippe sosiale utgifter til den voksende befolkningen langs elva. I 1837 ble det kommunalt selvstyre i landet gjennom formannskapslovene. Da ble også Aker et selvstyrt herred med et formannskap valgt av innbyggere med stemmerett. De fleste var bønder, og ingen var kvinner. Aker trengte også et eget herredshus, og det ble det råd til etter 1850. Herredet valgte å reise sin administrasjonsbygning så nær bygrensen som mulig, for kontakten med byen og statsmyndighetene var viktig. Tomten fant de ved Nybrua fra 1827, som var blitt hovedinnfartsveien til byen og forbandt Trondhjemsveien med Storgata. Herredshuset på Trondheimsveien 3 var et samarbeidsprosjekt mellom Sparebanken og kommunen, og det sto ferdig i 1853. Sparebanken var byggherre, og kommunen leide lokaler for herredsstyret og kontorplass for ordfører, kasserer og andre tjenestemenn. De første årene lå herredshuset i Aker, men fra 1859, lå det i Christiania. Og der ble det liggende – og enda mer sentralt i byen etter nok en byutvidelse i 1878, helt til hele hele Aker ble en del av Oslo i 1948. Akers Sparebank fikk et nytt stort tilbygg i 1883, en toetasjes pusset teglbygning hvor også kommunen kunne få mer plass til sin voksende administrasjon. Kommunens plassmangel førte mot slutten av 1800-tallet til ønsket om å kjøpe hele Sparebankens eiendom, men kommunen valgte å fortsette som leieboer. Den fikk enda bedre plass da Sparebanken oppførte sin tredje bygning på nabotomten nr. 1, med fasade mot elva. Det er et enda mer påkostet byggverk med fasade av rødbrun sandstein. Begge disse bygningene eksisterer fremdeles, men det eldste bank- og herredshuset bakenfor ble revet da Aker kommune oppførte sitt siste store herredshus på bakre del av tomten, mot Heimdalsgata. Det nye herredshuset i 8 etasjer med teglkledde fasader sto ferdig i 1941 og var tegnet av kommunearkitekt Greve. Det var bare første byggetrinn i et storstilt planlagt anlegg som etterhvert skulle fylle hele kvartalet. Mot Trondheimsveien og elva skulle det komme en utvidelse med et tårnbygg på hele 16 etasjer, og med en vakker park langs elvebredden. Men dette ble det ikke noe av. 1. januar 1948 ble Aker tvunget til å slå seg sammen med Oslo, og herredshuset ble kontorer for Oslo kommune. I mange tiår var det byplankontoret som holdt til her.

Nybrua ble anlagt av Karl Johan i 1827. Han ønsket en mer standsmessig innfart til byen enn det Vaterland lenger nede kunne tilby. Strøket fikk derfor et småborgerlig preg, og ble mål for byborgernes søndags-promenader. Her ble byens første offentlige park anlagt, og det første offentlige monument, nemlig Krohgstøtten. Men fattigdommen var aldri langt unna.

I 1833 ble byen rammet av en voldsom kolera-epidemi. Byen hadde ikke sykehusplass til alle som ble syke, og som nødløsning ble skolen på Ankerløkka tatt i brukt til lasarett. Sykdommen var svært dødelig, og de mange dødsfallene gjorde at byen også slapp opp for gravplasser på kirkegården. I all hast ble Ankerløkkens Kirkegaard anlagt – beliggenheten ved kolerasykehuset var praktisk, siden det var kort vei å frakte likene. Kirkegården var fortsatt i bruk til 1878. Da ble området nærmest Storgata overtatt av Gassverket, stykket videre vestover ble furasjetorg eller høytorg, hvor byens vognmenn og andre som holdt hester kunne kjøpe for til hestene. Nærmest skolebygningen fikk Jakobs kirke tomt. Skolen kunne flytte tilbake etter at epidemien var over, og fra 1840-årene delte den plass med skolekretsen rundt Møllergata. Da Møllergata skole sto ferdig i 1861, ble bygningen igjen brukt til sykehus. Den ble ikke revet før i 1914. Da hadde den lenge vært brukt av Sundhedskommissionen til å internere pasienter med smittsomme sykdommer. Da kolerakirkegården på Ankerløkken ble gjort om til bl.a. gassverk ble det gjort gravearbeider på tomten som ble makabert for arbeiderne. Grunnforholdene hadde gjort at de som hadde blitt begravd på kirkegården var svært godt bevart. Et uhyggelig arbeide (Reportasje i Socialdemokraten 1. september 1919) Da kirkegården ble nedlagt, rykket gassverket og andre virksomheter inn på Ankerløkka. Rett som det var ble det nødvendig å grave i grunnen for byggearbeider eller legging av ledninger. En repotasje i Socialdemokraten 1. september 1919, skildret hvordan arbeidsfolkene opplevde graving for ny kloakkledning i 1919: "Nu skal gasverket lægge ned kloakledning et par hundrede meter bortover tomten fra elven og forbi det store gasometer, og grøften skjærer tvers igjennem en lang række likkister. For at komme frem maa arbeiderne hugge sig gjennem kisterne, som som er ganske godt konserverte i den lerholdige jord. Likene, eller retter resterne av likene, er ogsaa tildels godt konserverte. I flere kister har arbeiderne fundet hjerneskaller med baade haar og skjæt, for kvindernes vedkommende med lange haarfletter aldeles utberørt av tidens tand. Man kan tænke sig hvilket uappetitligt arbeide det er at staa nede i disse 4 meter dype grøfter og grave sig gjennem disse gamle koleralik. … I samme øieblik øksen trænger gjennem staar likvandet som en fos utover og brer en rædselsfuld stank ned gjennem grøften. - Dette maa være fælt arbeide, sa vi til en av arbeiderne. - Det er det største grisearbeide jeg har hat, og jeg har været med paa litt av hvert, svarte han. Ja, vi gaar bokstavleig talt og traakker i lik. Her kan De se, hele veien bortover stikker kisterne frem gjennem blaalomsen. - Hvorledes klarer dere at holde ut i denne stanken? - Det er fælt mang ganger, især med en gang vi bryter hul paa en kiste, og vi maa holde os for næsen. … De kan tro appetitten er ikke rar, naar vi kommer hjem fra dette arbeide. - De tjener vel godt paa en slik job? - Hvad vilde De ha for at staa her i i grøften? - Huf – ja, maatte jeg krype ned i det griseriet, saa blev det ikke litet. - Vi tjener 120 kroner uken paa akkord her. - Ikke mer? For en slik job vilde et par hundre være litet, synes jeg. Jeg tror knapt nogen vil misunde dere dette arbeide her."

Langs Akerselva, nåværende Hausmanns gate, lå tett med små løkker som på 1700-tallet tilhørte general Hausmann i Mangelsgården, Storgata 36. I 1750-årene ble eiendommen solgt til kjøpmann Christian Ancher og fikk navn etter ham. Sønnen Peder Anker på Bogstad gård solgte arealet nord for Hausmanns gate til Christiania kommune i 1823. I 1830 tok kommunen husene på løkka i bruk til skole for Fjerdingen, fattigstrøket langs Christian Krohgs gate.

Minnestøtten over Christian Krohg ved Nybrua er byens første offentlige monument. Støtten ble reist i 1833 til minne om en av heltene fra 1814, stortingspresident Christian Krohg. Det er en obelisk av støpejern laget ved Nes jernverk etter tegning av tidens store arkitekt Christian H. Grosch. Den står på en bred sokkel, og på vestsiden ligger en sørgmodig norsk løve med sin øks mellom labbene. På sokkelen står innskriften: Fædrelandets varme Talsmand, Norges trofaste Søn, Sandhedens beskjedne Tolk. Grunnen til at Christian Krohg ble en folkehelt og fikk sitt minnesmerke, var at han som stortingsmann fra 1821 til 1828 var den fremste forkjemperen for å forsvare Grunnloven mot kong Karl Johans mange forsøk på å endre den for å skape en tetter union med Sverige. Som leder for konstitusjonskomiteen skrev han innstillingen som gjorde at Stortinget i 1824 forkastet alle forslagene til endringer som ville ha gitt kongen større makt. Det var sikkert ikke tilfeldig at innstillingen ble datert 17. mai 1824 – tiårsdagen for Grunnloven. Det gikk derimot ikke så bra med lovarbeidet, for han hadde påtatt seg en oppgave som aldri ble fullført – hverken av ham eller noen annen. Han ble forbigått da han søkte stillinger som dommer i Trondheim og i Høyesterett. Da han stadig oversatt fristene for å levere utkast til ny kriminallov, utnevnte regjeringen i 1828 en helt ny kommisjon til å overta arbeidet. Ydmykelsen ble for tung å bære, og han tok sitt eget liv. Men hans død ble en vekker for nasjonen, som innså hva han hadde betydd som Grunnlovens vokter. Det ble samlet inn penger til en minnestøtte som ble avduket 17. mai 1833 med tusenvis av mennesker til stede. Begivenheten skjedde ikke uten politisk uro, for striden om 17. mai hadde rast i mange år. Karl Johan forbød feiringen i 1828, og i 1829 førte ulovlig feiring til det berømte Torvslaget. Også i 1833 var 17. mai en omstridt dag, og i komiteen som skulle foreberede avsløringen var det uenighet. Men endelig kunne det få dager på forhånd kunngjøres at Krohg skulle hedres på grunnlovsdagen. Henrik Wergeland holdt minnetalen, og i årene som fulgte ble Krohgstøtten stedet hvor hovedstaden feiret 17. mai, inntil barnetogene ble midtpunkt i feiringen etter 1870.

Da hestetransport var den viktigste kommunikasjonen var lett tilgjengelig hestefôr også midt i byene av stor betydning. Et høytorg hvor dyrefôr ble fraktet til og solgt var selvsagt i alle byer. I Oslo lå Høytorget på Ankerløkka i enden av Storgata. I en reportasje i Arbeiderbladet 5. januar 1955 møter vi den siste høykjøreren på Høytorget før den nye tids transport overtok området: Busstasjon for Oslo. "Oslos siste høykjører heter Wilhelm Bull, og han har kjørt med hest og vogn her i byen i 40 år – helt siden 1914, sier han. Og grunnen til at jeg husker det årstallet, er at jeg kjørte forbi utstillingen på Frogner første gang jeg var ute med høylasset. – Den gangen var det nesten ikke en bil å se i gatene, men det var ganske stor hestetrafikk, og jeg møtte stadig praktfulle landauere med flotte kusker i livré. Når jeg kjører i byen nå, møter jeg ikke en hest lenger, og trafikken er så overveldende at jeg helst tar lange omveier. Nei, det var hyggeligere for oss med hester i gamle dager – da det kom en strøm av bønder langs alle innfartsveiene. Alle som hadde høy på lasset, dro til Ankertorget, der de fikk anvist plass. Og så var det et summende liv hele dagen. Bøndene la høyet ut over torget, og naturligvis sørget de for å at det peneste høyet lå på toppen. Men kjøperne lot seg ikke lure så lett. De stoppet foran hvert høylass, stakk armen langt inn i det, og dro fram en dott. Hvis den var like fin som det øvrige, ble det en lang rådslagning om prisen, og hvis det gikk i orden, dro de rett til nærmeste kafé for å drikke kjøpskålen. Den måtte alltid drikkes, men så kostet den da heller ikke mer enn 10 øre. Jo, det var moro på Ankertorget i gamle dager."

Ankerløkken - området fra Jacobs kirke til Nybrua og Storgata hadde vært kolerakirkegård. Da kirkegården ble nedlagt tok Oslo kommune området i bruk til bl.a. nye Jakobs kirke, gassverket, øvelsesplass for brannvesenet, høytorg, kjøttkontrollstasjon og elektrisitetsverk. Statens kirkemyndighet, Stiftsdireksjonen, protesterte: Den ville anlegge en park rundt kirken, og mente staten eide området. Byen gikk seirende ut av den bitre kampen og beholdt Ankerløkka til sine mange nyttige formål. Høytorget fikk i 1882 en stadsvekt, hvor byens veier, måler og vraker kunne kontrollere at handelsvarer holdt riktig vekt. Det var et lite trehus i sveitserstil, som etter hvert utelukkende ble brukt til å veie høy. Så fikk torget en helt ny høyvekt i 1933, et flott moderne byggverk tegnet av byarkitekten. Det hadde den obligatoriske rotunden som var et kjennetegn på funkis-arkitektur med selvrespekt. Det inneholdt også «nødtørftsrum» – altså toaletter. En reportasje i Tidens Tegn fra 1932 forteller om den «store nye rotunde som indeholder både nøstørftsrum og en høivekt som man ikke engang har maken til på Moss. Det er et flott og imponerende bygg. Sokkelen er granitt og gesimsen laget av et granittlignende materiale.» Det kom stadig noe nytt og nyttig på Ankertorget. I 1938 oppførte kommunen en provisorisk ventehall for busspassasjerer, i påvente av en permanent «centralstasjon for rutebiler». Bussene overtok etter hvert hele både gassverktomten og Ankertorget, til de fikk ny terminal på Grønlands torg i 1975. Da ble neste hele torget byggeplass for Yrkesskolenes Hybelhus. Det skulle romme 446 hybler for enslige, 208 tomannshybler og 104 familieleiligheter, og om sommerne skulle det brukes til hotell. Men nybygget ble dyrt – Aftenposten meldte i 1975 at prisen ville bli 76 millioner kroner, eller 60 og 75 000 kroner pr seng. Finansieringen ble vanskelig, så stiftelsen som sto bak hybelhuset måtte be om tilskudd fra staten, fra bedrifter og fra kommuner over hele landet.

«Vandet i Elven er ganske stinkende og bedærvet og utjenligt til menneskelig bruk» stod det å lese i et innlegg i Morgenbladet allerede i 1861. Fra dag én slapp industrien avfall ut i Akerselva i form av kjemikalier, bleke- og fargestoffer, hestemøkk og andre uhumskheter. Og ikke bare det; mye av byens kloakk fant også veien ut i Akerselva. Ved århundreskiftet var stanken i elven blitt så sterk at det ble nødvendig å sette i gang en undersøkelse av vannet. Særlig ille var det på søndager og andre helligdager da Brukseierforeningen stengte vannet øverst ved Maridalsoset for å øke vannmengden og trykket ellers i uken. Kommunen og brukseierne klarte aldri å få til en løsning på forurensningsproblematikken. Derfor forble Akerselva «du gamle du grå» inntil industrien var nedlagt, kloakkerensingen fikk et visst omfang frem mot 1980-årene, og man begynte en opptrapping av arbeidet med å fullføre de gamle planene om parker, og turveier og grøntdrag langs Akerselvas bredder. I Arbeiderbladet i 1959 minnes en parkarbeider vannkvaliteten i Akerselva som mye bedre enn vi kan få inntrykk av i samtidens klager. Muligens er det gylne barndomsminner, men også kan det si noe om at forurensingen hadde blitt verre mellom 1900 og 1950: "Margit Eriksen som arbeider i Parkvesenet, har levd mellom Nybrua og Hausmannsbrua hele sitt liv. Hun kjenner Akerselva bedre enn noen. Akk ja,- det var noe annet da jeg var jentunge, sier hun. Da badet vi i elva. Vannet var klart som krystall. Det har nok forandret seg på disse 56 årene, ja. -Var det kanskje fisk her også? Nei, fisk kan jeg aldri huske vi så, men det vrimlet av igler. Det var dem vi tjente penger på da vi var små. Vi stakk beina ut i elva, og så kom iglene og sugde seg fast. De kunne være så lange som handa mi. Så fløy vi opp til en iglekone og fikk et par ører for fangsten, og så blei det knekk! Vi fikk tre knekk for to øre på den tida. -Men nå har De vel liten lyst til å bade i Akerselva? Margit Eriksen tar et overblikk over den brune boblende suppa som driver forbi. Nei frivillig går jeg ikke uti, sier hun. Men jeg datt ut fra motorbåten min her et år, og da gikk jeg rett i bryggerhuset og vrengte av meg hvert eneste plagg. Klærne lå fjorten dager i salmiakkvann før lukta var borte…"

Nedenfor Nybrua langs vestre bredd finnes fortsatt gatestubber som tydelig bærer gamle navn. Et eksempel er Slåmotgangen, oppkalt etter Hans Olav Slaamodt som i begynnelsen av 1800-tallet hadde gartneri ned mot elven. Andre navn er Øvre og Nedre Vaskegang som antyder vaskeplasser ved elva fra gammelt av. Hovedgata er Christian Krohgs gate, som fram til 1890-åra het Fjerdinggata. Fjerdingen utgjorde i likhet med Vaterland lenger nede, en forstad til Christiania, og strakk seg langs elva helt ned til Vaterlands bru. Strøket var blant de eldste forstedene, og karakteristisk med bebyggelse helt ned til elva. Dette var fattigstrøk, og ikke overraskende ble det anlagt hele to fattighus her i 1807. Blant industrielle minnesmerker står fortsatt Brødrene Ottesens Dampchokoladefabrikk i Nedre Vaskegang 2. Navnet er så vidt leselig i fasaden ut mot elva. Bygget er tegnet av arkitektene Ekman og Smith, som også tegnet det karakteristiske Indigo-bygget tilpasset svingen i elva litt lenger opp.

Ideen om å kanalisere Akerselvas nedre del og gjøre den til en del av Oslo havn hadde Sam Eyde lansert. Den aktive industrigründeren, best kjent for Norsk Hydro, hadde etablert seg i Oslo da han fikk oppdraget med å bygge den nye Østbanen. Han kom fra Tyskland med ideer om byutvikling etter mønster fra mange europeiske havnebyer: Brede kanaler med frilagerhus - lagre der varer kunne ligge tollfritt til de ble tatt ut og solgt. Han kjøpte tomter langs Akerlselva, og bygde det første pakkhuset i Christian Kroghs gate 30. Det ble åpnet med stor festivitas i 1903. Kronprinsregenten var med og ble imponert over åtte etasjers varehus med heisekraner og lastedører ut mot Akerselva. Planene om flere varehus på begge bredder og utvidet og oppmudret elv med steinsatte kaier ble ikke realisert pga. dårlige økonomiske tider. Senere lager- og industrihus i området var tilpasset biltransport. Elva hadde utspilt sin rolle som transportåre. Pakkhus A står fortsatt, tatt i bruk som boliger. --------------------------- For hundre år siden var Kristiania-industrien på vei til å tape terreng i forhold til annen industri som lå nær jernbane og havn. ""Gjør Akerselven farbar for pramme"", lød det i et fellesskriv fra samtlige brukseiere til kommunen i 1908. Løsningen, mente mange, var å kanalisere Akerselva slik at lossefartøyene kunne seile oppover elva og losse lasten direkte inn i fabrikkene og verkstedene. Direktøren ved Vulkan, hevdet at “ Bare ved å mudre opp elva og gjøre den farbar for grundtgående prammer, kunne problemet løses. Trafikken på Kristianias gater ville bli lettere, ny industri ville lokkes til hovedstaden og den allerede ”nu stærkt optagne havn” ville få avlastning fordi ""mange Fartøier kunde ligge paa Havnen og losse lige i Pramme"". På nyåret 1909 nedsatte formannskapet en komité som skulle ta stilling til en fullstendig kanaliseringen av Akerselva fra havnen til Nedre Foss. Komitéen, som hadde direktøren av Det Søndenfjelds-Norske Dampskibsselskab, Olaf Rustad, som formann, hadde store visjoner om hvordan kanalen burde være. Selskapet så for seg en kanal med22 metersbredde der fire lektere kunne klare å passere hverandre. Lå lekterene fortøyd langs bredden på begge sider, ville det være en12 meterbred ferdselsåre langs midten av elva med en vanndybde på to meter. Det var imidlertid ""automobilen"" som endelig skulle komme til å kullkaste planene. I starten var bilen et leketøy for overklassen, men etter hvert begynte man å forstå hvilken nytte bilen kunne ha for godstransporten. I 1919 kunne direktøren i Akersbanen A/S meddele at interessen for å bygge ut transportnettet langs Akerselva, enten ved kanalisering eller jernbane, var helt falt bort, og ""årsaken hertil skulde for en vesentlig del være å søke i auto-mobiltrafikkens utvikling, idet de fleste bruk har innrettet sig på transport med automobiler"".

Mellom Vaterland og Fjerdingen passerer man Hausmanns bro som tar Hausmannsgata over Akerselva. Den hvite støpejernsbrua fra 1892 ble bygget dønn solid for at den skulle kunne bære kommunens nye dampveivals, veiende 18 tonn. I 1986 ble broen utvidet til 6 felts kjørevei, men «jernblondene» ble bevart for ettertiden.

På 1700-tallet lå en av Christianias fineste gårder og flotteste hager som en oase i det ellers litt lugubre Fjerdingen. Mangelsgården, som hovedbygget heter, er bevart som en del av Prins August Minde. Etter 1800 utviklet området og anlegget seg til "de fattiges kvarter" - et viktig kulturminne over byens sosialhistorie. Fattigvesnet anla arbeidsstuer her etter 1812, det var asyl her og en rekke sosialinstitusjoner. Fattige, sinnsyke, foreldreløse og andre utstøtte fikk tilbud om eller ble tvunget til å arbeide med tekstilproduksjon, steinhugging eller trearbeider i verkstedene her. Kvartalet er fredet av Riksantikvaren.

Norsk Lydskole startet i 1984 da det ble lov å starte nærradio i Norge. Siden har lyd- og lysteknikere for studio og scene blitt utdannet i den gamle Remfabrikken i Christian Kroghs gate rett ved Akerselva hvor dagens NISS holder hus. Remfabrikken var en av de mange fabrikkene som vokste seg store på å levere utstyr til industrien. Industrialiseringen forsterket seg selv på den måten. Hvordan remmer kan bli storindustri? Se for deg en maskin i et hjørne av et stort fabrikklokale, eller i kjelleren, og tjue verktøy og apparater som skal drives av den ene maskinen. Kraften blir overført med akslinger og remmer. Remmer kunne gå fra en turbin i kjelleren helt opp til en vevstol på loftet, og tvers over rommet oppunder taket. Remmene holdt hjulene i gang i de tusen norske fabrikker. Og mange av dem ble lagd på Den Norske Remfabrikk ved Akerselva. Først i 2010 ble Remfabrikken lagt ned i Norge. Den var da eid av finske Metso, og hadde fabrikk på Kongsvinger som produserte transportbånd. Alt fra bagasjebånd på flyplassen til transportbånd i gruver, steinknuseverk, asfaltmaskiner osv. ble produsert der.

I denne fortellingen fra Aftenposten 11. september 1948 får vi høre om et ungt par fra Oslos vestkant som padler ut fra Skarpsno i kano en tidlig høstnatt i 1948 og våger seg opp i skumle strøk langs Akerselvas nedre del. De passerer fjordrestaurantene, Vippetangen, og tar elveleiet oppover. Passerer Bispebroa, Schweigaards bru (ingen av disse eksisterer lenger) padler under Vaterlands bru og nesten opp til Nybrua: ”Da vi lydløst gled oppover Akerselva, nynnet Elin dempet Kiplings ”Mandalay”. Jeg tente en sigarett og lyttet. Hun har en ren stemme, Elin, og jeg tenkte på de tusen lire jeg hadde betalt for å høre gondolførerens hese ølbas (i Venezia). Sakte gled vi inn under den store jernbrua og Elins sang lød som et kirkekor. En skrukorkflaske som lå og duppet i sjøen smelte inn mot kanoen. Det lød nesten som en protest mot sangen. Det var kanskje galt av henne å synge så pent i denne elva hvor så mange har kjempet en kamp på liv og død for å redde flasken som gikk over bord. Vi hørte hosting og en kvinnes skjærende stemme lenger oppe. Elin sluttet å synge og innrømmet at hun var redd. Tenk om de slår oss eller kaster en flaske i hodet på oss. Sånt har hendt før her nede. Men det var ingen som slo oss. Det var bare et lite selskap i en motorbåt. Vi la inntil, og jeg spurte om de hadde fyrstikker. De fire menneskene i båten så på kanoen og på Elin, og jeg fortalte at vi bare skulle opp og se på en motorbåt som en venn av meg hadde liggende et stykke lenger oppe. Dere har med ei mugge og ska’ ha fest i kveld? Vi benektet det, men de trodde oss ikke. Det er vel ingen som reiser oppover elva uten en mugge vel, snøvlet en kvinne. De andre lo, men jeg fikk likevel noen fyrstikker, og ble budt på en dram. De så ikke blide ut da vi avslo, så Elin puffet fra og begynte å padle. Stanken av elva ble sterkere og kjentes vemmeligere for hvert vindkast. Over Schweigaards bru kom en full mann løpende. Lenger nede kom en mer edru med større fart. Den forfulgte snublet, ble raskt plukket opp av sin fiende og presset inn mot rekkverket. Å har’u gjort a’ flaska? Den beduggede herren forsøkte å svare, men så dryppet det ”krydret” ned fra brua og på kanoen. Flasken var knust. Forsøk å gjør’ noe, sa Elin. Han kommer til å drepe den fulle mannen. Det er i slike øyeblikk en mann kan vinne en kvinne. Jeg tok sats og ropte: Stå ikke der og ha i sunn brua. Purken er like neri gata… Om det var sjokket eller den knuste flasken som gjorde det, vet jeg ikke, men de løp i hvert fall til hver sin kant. …vi fulgte strømmen nedover, og skvatt til ved plutselig å høre sang. Det var en eldre mann som stod på Hausmanns bru og sang. Han lettet på hatten da vi passerte under brua.” "

«De fleste har sikkert hørt eller lest en hel del om det beryktede Vaterland fra gamle dager». Slik lyder innledningen i «En politimanns erindringer – Trekk fra det mørkeste Kristiania» gjengitt i St.Hallvard i 1937. Andre beskrivelser forteller om «et pittoresk område med kronglete gater, snekker i elva og trehus». Sannheten ligger vel et sted midt i mellom, men kan være vanskelig for oss å finne svar på i dag. Det meste ble nemlig jevnet med jorda i 1960-årene og erstattet av høyhus og trafikkmaskiner. To broer forsvant, Schweigaards bru og Bispebrua, og alle båtene som lå tett i tett er også borte. Småbåtene måtte flytte til Hovedøya. I dag utgjør Vaterlandsparken et pusterom i bydelen, men det er også her vi må si farvel til Akerselva før den forsvinner under en 500 m lang kulvert, og til slutt renner ut i fjorden ved Bjørvika. «Watterland» Bydelen Vaterland ble til i skiftet mellom den gamle byen Oslo under Ekeberg, og etableringen av den nye byen Christiania bak festningen i 1624. Akerselvas munning var fuktig og leirete. Slam fra elva og sagflis fra sagbrukene lenger opp, dannet et langgrunt, vasstrukkent landskap som hollendere og tyskere på et tidlig tidspunkt i byenes historie kalte Watterland i betydningen «vannlandet». Området var åpent, flatt og nær havnen, egnet til å oppmarsjere bordstabeler med plank fra sagbrukene, etter hvert som trelasten var klar for utskiping. Bruas betydning Vaterland har aldri vært et typisk industristrøk. Elva renner flatt her og har derfor vært mer av en fraktåre enn en kraftåre. På 1600-tallet ble Vaterland en raskt voksende forstad til Christiania etter byggingen av Vaterlands bru i 1654. Trafikken østfra inn til byen gjorde det lønnsomt å etablere vertshus og losjier med varierende tjenesteytelser, deriblant bordeller. Et annet dominerende innslag var «høkervirksomheten» utover på 1700-tallet, det vil si handel med bønder i mer eller mindre lovlige former. Mange av høkerne slo seg opp. Men befolkningen ellers bestod til dels av dagarbeidere, trelastkjørere og sjømenn, - det såkalte filleproletariatet som på ingen måte var i posisjon til å ta seg borgerskap innenfor byens grenser. Høkere og bondehandel Høkere var kjøpmenn med begrensede handelsrettigheter i forhold til byens borgere, altså en slags annenrangs borgere. Likevel var det flere i Vaterland som slo seg opp i detaljehandel med bøndene. Til byborgernes store irritasjon utgjorde høkerne ofte et fordyrende mellomledd før varene nådde selve byen, men diverse regulerende tiltak kunne ikke hindre denne gruppens økonomiske suksess. Stadig flere standsmessige byhus med store gårdsrom poppet opp. De var oppført i utmurt bindingsverk på dansk maner, til forveksling lik husene inne i Christiania. I Brugata og i dagens Stenersgate kan man fortsatt se noen husvegger fra denne perioden. Bøndene kunne ta inn her, vanne hestene og få losji for natten, samtidig som de handlet med innehaveren. Som regel var det også brennevinsutsalg tilknyttet bondehandelsgårdene, noe som kunne få ulykksalige konsekvenser for bøndene, som ikke rent sjelden ble utsatt for «bondefangeri»: Bønder, og sjøfolk, folk som kom utenfra og ikke var kjent på stedet, kunne fort havne i lumske klør i Vaterland. Enten de tok seg hit på egen hånd, eller de ble lokket til strøket med løfter om billig brennevin og dameselskap, kunne mang en byfarer risikere å våkne opp neste morgen i fyllearresten på Grønland politistasjon, uten penger og klokke, og med medtatte klær. Begrepet bondeanger stammer fra slike situasjoner, der en person angrer dumheter, særlig begått i beruset tilstand. Ikke lystig å komme hjem til bondekona, ribbet for mynter og verdisaker.

Abelone ble født på Tukthuset i Storgata en gang på 1850-tallet. Moren hadde havnet der som resultat av løsgjengerloven. Hun tjente til livets opphold ved å trekke på gata, noe lovens lange arm ikke tillot. Abelones liv ble tidlig skilt fra morens, og en snill familie på Sinsen lot henne vokse opp hos dem. Men så fort hun hadde stått til konfirmasjon, stakk hun hjemmefra. Hun ble gjenfunnet på et bordell i Vaterland, der hun traff sin tilkommende. Sammen bygget de opp en delikatesseforretning i strøket, med værelser ovenpå der man kunne få kjøpt fluidium og dertil tilgang på piker. Abelone var kjendis av mange grunner. Først og fremst var hun en velkjent bordellmamma i Vaterland, og mange mente at hun var stolt og pen. I tillegg var hun kjent for å ha en utpreget gavmild og generøs personlighet. En gang midt på vinteren hadde hun for eksempel tatt av seg skjørtet og gitt til en fattig kone hun kjente. Den mest dramatiske historien knyttet til Abelones liv, er den da mannen hennes Lauritz Kristensen ble avslørt som «bondefanger» blant egne losjerende gjester. En kveld han tok seg inn på rommet til en leietaker for å stjele eiendelene hans, gikk det galt. Han havnet i basketak med den mistenksomme bonden som slettes ikke sov, og bonden skjøt ham like gjerne ned på stedet. Abelone endte som barnløs enke, og var uglesett i lange tider for mannens uredelige virksomhet. Men sterk som hun var overlevde hun dette også, og døde ikke før i 1920.

Helt fra middelalderen ble korn fraktet oppover Akerselva til kornmølla på Nedre Foss. Hva slags båter ble brukt? Arkeologer fant svar midt i det som i dag er bussterminalen på Grønland! Og ved å se på gamle Oslobilder. 9. Februar 2011 ble det funnet rester etter et lite båtvrak i Schweigaardsgate like utenfor bussterminalen i Oslo. Det var kun rester etter bunnskroget som lå igjen, men vraket som var 5 meter langt og 2 meter bredt kunne gi et godt inntrykk av hvordan båten opprinnelig kan ha sett ut. Arkeologene gav båten navnet "Vaterland 1". Årringsanalyser av treverket i båten viste av treverket var hugget en gang mellom 1502 og 1505. Båten har trolig ligget like ved Akerselvas datidige utløp i fjorden ved Vaterland. Båtens flate skrog, grunne kjøl og solide konstruksjon samt funnstedet innerst i Bjørvika nær Akerselvas utløp kan tyde på at båten er tilpasset å ferdes med tung last nettopp i dette lokale området, både opp og ned langs elva og innerst i havneområdet. Båten kan ha vært brukt til å frakte korn til Mølla ved Nedre Foss, og mel tilbake. Den kan også ha vært brukt til å frakte folk og last over elva. Vaterland bru ble ikke oppført før 1654. Ved begynnelsen av 1600-tallet bodde det fergemenn og fiskere i små hytter ved Akerselvas utløp. Båten kan også ha vært brukt som en lokal laste – og lossebåt i indre Oslo havn. På denne tiden var skipene blitt store og dyptgående mens havneområdene ble grunnere og grunnere på grunn av elveavsetninger og dumping av søppel og ballast. I middelalderens havnebyer var det vanlig at de større skipene ankret opp på havna og at lasten ble ført videre til land med små lokale laste- og losse båter. Kanskje kan vi aldri få vite nøyaktig hva denne båten har blitt brukt til, men funnet har gitt spennende ny informasjon ikke bare om nyvinningene i båtteknologien på 1500-tallet, men også om bruken av lokale båter i Akerselva og det indre havneområdet i senmiddelalderens Oslo. De siste båtene som kan minne om lignende fartøy som Vaterland 1 kan sees på et fotografi fra Akerselva fra 1865, da en ”ekstremversjon” av Vaterland 1 kan synes til høyre i bildet. Etter dette finnes det fler og fler fotografier av båttrafikken opp og ned Akerselva og i indre Oslo havn, men båttypen som kan ligne på Vaterland 1 ser da ut til å være forsvunnet. Det første dampdrevne mudderapparatet ble tatt i bruk i Oslo havn i 1859. Disse mudderbåtene, som kunne ta opp store mengder masse på en gang, førte til at store deler av Oslo havn enten ble gjort dypere slik at også de store skipene kunne legge til kai eller de ble fylt igjen med masse (Kjeldstrup 1962:95-98). Problemene med grunne havner og dype skip ser dermed ut til å være løst en gang for alle, og behovet for slike båter som Vaterland 1er dermed trolig ikke lenger tilstede.

Mellom Nyland og HAH! Den siste refrengstrofen i Akerselva-sangen beskriver stedet der elva renner ut i fjorden i Bjørvika. I dag finnes hverken Nyland eller HAH: utløpet av kulverten som leder elva under jernbanesporene på Oslo S finner vi rett bak Operaen - det nye landemerket fra 2008. På banken av sand og sagflis fra elva ble det på 1800-tallet bygd kaier og dokker for bygging og reparasjon av skip. Nylands Mekaniske Verksted var et ledende skipsverft. På østsiden finner vi Paulsen-kaia, som har navn etter byoriginal, kullimportør og forretningsmann Hans A H Paulsen - "Køla-Pålsen". Hans kulllager lå her.

Hans Arnt Hartvig Paulsen drev sin kullforretning fra området på østsiden av Akerselvas utløp i Bjørvika som i dag bærer navnet Paulsenkaia. Paulsen hadde vært til sjøs som ung, ble skipsoffiser og fikk gode handelsforbindelser i England og gode inntekter som han benyttet til å slå seg opp i Oslo. Han investerte i eiendom og ble Oslos ledende kullhandler. Han gikk for å være en særpreget personlighet som ga opphav til mange historier og skrøner hvor "Køla-Pålsen" var hoverperson som helt eller anti-helt. "Køla-Pålsen" havnet ofte i mange pussige og pinlige situasjoner som han enten havnet i eller kom seg ut av på grunn av sine grovinnstilte sosiale antenner og skarpe replikk. At mange av historiene om Køla-Pålsen handler om episoder med nazistene og andre verdenskrig viser at historiene ikke nødvendigvis er sanne. Paulsen døde i 1914...

Ved utløpet av Akerselva lå Nylands Mekaniske Verksted. Den enorme ekspansjonen i handelsflåten etter 1850, og omleggingen fra tre og seil til til stål og damp gjorde Nyland til et av landets viktigste skipsverft. Rundt 1900 var Nyland landets største verft, med over 1000 ansatte, to flytedokker og stadig fler verkstedbygninger på et ekspanderende verftsområde i Bjørvika. Innen Aker overtok Nyland i 1956 hadde verftet bygd over 350 skip. I tillegg til industrimaskiner, jernbanevogner, mudderapparater etc. Blant skipene var nærmere 100 hvalbåter og 50 passasjerskip. Etter 1950 ble skipsbyggingen lagt om. Skipene skulle være større og byggingen måtte bli mer rasjonell. De hundre år gamle verftsanleggene i Bjørvika ble for små. Akergruppen som overtok Nyland i 1956, slo de to Oslo-verftene sammen i en enhet under navnet Nyland. Gamle Nyland fikk navnet Nyland Øst, mens ærverdige Akers Mek. fikk navnet Nyland Vest. Verftet i Bjøvika ble lagt ned i 1971. Det finnes nesten ingen spor etter verftet i dag.

Akerselva er verdt en vandring. Enten om du tar en sving nedenom eller setter av noen timers frisk gange tvers gjennom byen langs hele elvas drøyt 8 kilometer, så får du deg en naturopplevelse, kanskje en aha-opplevelse, og du får kjenne Oslo rett på hovedpulsåren. En vandring langs elva gir mulighet for å lese og oppleve vår egen historie. I Europeisk sammenheng er Akerselvas industrihistoriske landskap helt unikt og svært verdifullt av mange grunner. Akerselva er den eneste typiske industri-elv som renner tvers gjennom hovedstad med start og slutt innenfor bygrensene. Elva er helt spesiell i representasjon av ulike industrigrener og tidsepoker. Her er 1700 tallets industribygg av tre, her er 1800-tallets typiske fabrikker av rød murstein med jernsprossede vinduer, shed-tak og høye murte fabrikkpiper, og her er moderne industribygg fra industrialismens senere faser og dagens eksisterende industri. Her er bevarte miljøer av arbeiderboliger fra ulike epoker. Her er mange spor av teknisk infrastruktur med demninger, broer, rørgater og dammer. Gjenbruk av industriområdene til nye formål er typiske og godt egnet til å studere avindustrialiseringsprosesser og gjenbruk av storbyers industriområder. Elva er tilrettelagt med turstier og parkanlegg, museer og andre institusjoner som bevarer og formidler industrihistorien, og kafeer og kulturtilbud langs hele elva fra Kjelsås til Bjørvika. Vi ønsker at alle som bor i Oslo og besøker Oslo skal få oppleve Akerselvas unike kulturminnelandskap i det som er et sammenhengende utemuseum gjennom byen. God tur!