Til seters med Ibsen og Peer Gynt

Forteller: Velkommen til Peer Gynts rike. Og til en tur ned til friluftscenen ved Gålåvatnet der Peer Gynt har trollbundet publikum siden 1989. Ulike instruktører og aktører har fått utfolde seg her og brynt seg på Henrik Ibsens identitetsdrama med inspirasjon fra myter, sagn og eventyr. Ibsen: Hvis det kan interessere, så er Peer Gynt en virkelig person, som har levet i Gudbrandsdalen, i slutten av forrige eller i begynnelsen av dette århundrede. Hans navn er ennå godt kjent blandt almuen deroppe, men om hans bedrifter vet man nok ikke særlig mer, enn hva som finnes i Asbjørnsens «Norske Huldreeventyr»... Forteller: Dette skrev Ibsen til sin forlegger i 1867. Og visst interesserer det. At en inspirasjonskilde til Peer Gynt er en sagnomspunnet person som levde i disse omgivelsene! Og gamle sagn og eventyr knyttet til Peer Gynt skikkelsen er ledetråden i bilturen langs Peer Gynt setervei inn mot Rondane, men noe skal vi da borti her oppe også. En jentestemme: Kå med ho Anne Hov da, og Solbråsetra? Forteller: Ja, den refereres det nå ikke til i Peer Gynt. Dessuten er jo historien om hvordan Anne Hov skapte Gudbrandsdalsosten helt sann, - selv om den ble til på samme tid som Ibsens tanker om Peer Gynt begynte å lagres i hans hode. Men hvis du vil vite om, og smake på, eventyret til Anne Hov, er det bare å stikke oppom Solbråsetra. Den ligger øverst i bakken der oppe under Valsfjellet, og er vel verd et besøk. Valsfjellet ja, der ligger det og skuer utover det vakre Valsvatnet, og at det bor troll i det fjellet, er det ingen her oppe som tviler på. De har til og med navn: Trond, Bård og Kåre. Tre  seterjenter:    Trond  i  Valfjæill !   Bård  og  Kåre ! Trøyllpakk! Vil døkk såvvå  i  armom  våre ? Forteller: Det er de tre seterjentene til Ibsen som roper, og det var Peer som møtte dem... Peer:           Køm  døkk  skrik  èttè ? Jentene:                Èttè  trøyll !    Èttè  trøyll ! Forteller: Så det så! Og det var nok ikke noen vanlige seterjenter heller. Burane Sand het den ene, Synne Nyseter den andre og den tredje var Estine Voll. Huldre alle sammen fra setrene nord ved Gålåvatnet. Så det var nok et skikkelig Huldreeventyr den lokale Per hadde hatt... Men nå skal vi forlate den fine badeplassen her ved Valsvatnet. Hvis der ser ned på setrene og lar blikket følge skigarden ved bekken bort til høyre vil dere se et nytt punkt. Vi går langs veien bort til punktet.

Forteller: I begynnelsen av dramaet lever Peer og hans mor Åse i fattigdom og nød... Åse: Sjå på gar’n ! Kårt anna rute- hol e fylt med gamle klute. Nère ligg det skigard, hægn. Fèet står ti vind og rægn. æing og aker ligg der brakk. Kårr ’n måna bli è panta - Peer: Ti still med slèk kjerringsnakk ! Åse: Kå har slekta att for någgå frå din bessfars velmaktsdåggå ? Kårr e skjeppun fylt med mynt ette’ om gamle Rasmus Gynt? Far din - å! Det ødeland - ødsla døm så glatt som sand! Peer: Kå ’n e eist, snogen frå è fjor ? Åse: Du ska tie for di mor ! Forteller: Som vi hører har Gynt-slekten vært rike en gang, men Peers far, Jon har ødslet bort alt han arvet etter sin far, Rasmus, på fyll og fest. Og nå skal vi gå langs denne lille stien her som deler seg etter noen meter. Vi holder til høyre og kommer opp til det falleferdige huset som Peer og Åse sitter igjen i etter at Jon forlot dem. Ikke akkurat staselig nei, men et arnested for storhetstanker, fri fantasi og en god porsjon livsløgn. Og her lever de to sitt liv. Kjekler og ler, gråter og ber... Hos Peer er det ikke mye hjelp å hente...

Åse: Å, Gud hjølpe mè for nytte è ha haft tå dè, din skarv ! Hème ligg du. Grev i gløom, rote rondt ti vèa-reste, skreme bygdafolk på feste slèk at jentun flyg åt røom, gjer mè spè på æille kante, slest med sognes verste fante - Forteller: Ja, det er vel en beskrivelse av Peer som de fleste i bygden kunne skrive under på. Men så var det fantasien da, og fortellerkunsten. Den kunne ingen ta fra ham. Ta en tur opp på Valsfjellet, og dere ser rett inn i Jotunheimen. Den tydeligste og høyeste toppen du ser er Besshø, som ruver over den berømte Bessegen eller Gjendineggen som den også kalles... Peer: Ha du sètt ’na (dènna) Gjendin-æiggen nø’n gång? ’n e’ hælve mila lang, kvass bortèttè som ’n ljå. Utfor bréæ, lié, skriu. Rakt ni stænul vill og grå, (tjukk l i –ul) kæinn é sjå åt båe sió. Langs med æigga der oss fór, skar oss gjennom vêret spor. Forteller: Det var der han utførte sitt berømte bukkeritt Nå, egentlig var det vel Gudbrand Glesne som gjorde det, men pytt pytt, hva betyr slike bagateller når en er en «jugarfant»... Åse: Bokkesprængjar! Jugarfant! Gje du va blessé som ‘n byting uttur væLn. (tjukk L) Forteller: Ja, de har en ganske røff omgangstone de to... En bytting er en unge som er blanding av menneske og troll. Litt spesielt å si det om sin egen sønn kanskje? Dette roper hun i hvert fall etter ham når han springer til Hegstadgården for vinne Ingrid på bryllupsfesten mellom henne og Mads Moen, og hun selv har blitt satt sjakk matt oppe på kvernhustaket. Men på bryllusfesten blir han «bergtatt» (underlagsmusikk) Han blir «bergtatt» av en fremmed jente som heter Solveig, og hun er ingen hulder. Hun er det mest absolutte mennesket Peer noen gang møter, og er helt seg selv. Men etter litt fyll og slossing røver han til slutt bruden (som når sant skal sies ikke har så mye imot det) og drar til fjells med henne. Dette blir et vendepunkt for dem alle. Forteller: Oppe på fjellet kvitter han seg med Ingrid... Peer: Gå! Gå dit du kom ifra Ingrid: Å, du lokket! Peer: Gå ! Gå dit du kom ifrå ! Ingrid: Å, du lokka - ! Peer: Du va viljaug ! Ingrid: Trøstlaus va è ! Peer: È va yr. Ingrid: Ja, men bota bli dè dyr ! Peer: Jevel’n stå i alt som minne. Jevel’n stå ti kårr ei kvinne. - - Så nèr som ei ! Ingrid: Køm e deinn æne ? Peer: Itte du. Forteller: Det er Solveig som opptar tankene hans. Men etter å ha slengt Ingrid fra seg møter han de tre seterjentene våre og kaster seg hodestups ut i kjødets lyst... Peer: È e trihuggus - trøyll og trijentos - gut ! Jentene: E du slèk kar, du ? Peer: Døkk fe dømme tè slut ! 1. jente: Åt selet ! Åt selet ! 2. jente: Oss har mjød ! Peer: Le det flomme ! Jentene: Dènnè laurdagskveill’n ska ingen kåvvå stå tomme ! Jentene: Trond i Valfjæill ! Bård og Kåre ! Trøyllpakk ! Fekk døkk såvvå i armom våre ? Forteller: Nå går vi opp på denne lille toppen til det merket vi ser der oppe. Peer: È e trihuggus - trøyll og trijentos gut ! Jentene: E du slèk kar, du ? Peer: Døkk fe dømme tè slut ! Jente:Åt selet ! Åt selet ! Jente: Oss har mjød ! Peer: Le det flomme ! Jentene: Dènnè laurdagskveill’n ska ingen kåvvå stå tomme !

Forteller: Her ser vi Rondane åpenbare seg foran oss. Det samme gjorde Peer etter festen med de tre seterjentene, men han er i dundrende bakrus. Peer: Slott over slott sè byggje ! Hei, for ’n skinnandes port ! Stå ! Vil du stå ! Det ryggje leinger og leinger bort ! Det vimre som reignbågå - strimo, det skjer mè i sinn og syn. È bjøylle langt åv. Nå kim ò ! Det ringje frå bryn tè bryn - Huff, slèk som huggu mitt verkje ! Det ligg som’n glohæt ring ! Køm fàan ha gått på tverkje og bundè mè slèkt omkring ? Flukt etté Gjendin-æigga. Dikt og forbeinna løgn! Oppétté brattaste væigga med brur’n – og full - eitt døgn; jåggå tå hauk og glento, truga tå trøyll og slikt, tura med tullåte jento; – løgn og forbeinna dikt! Forteller: Peer er nå fredløs, et fritt vilt for alle som måtteønske ham ont, og det er mange, både av de som går på jorda og de som lever under den. Vi følger stien videre.

Forteller: Nå er vi kommet til et sted som passer godt til Ibsens sceneanvisning til møtet mellom Peer og Den Grønnkledde: «En li med store susende Løvtrær. Stjerner blinker gjennem Løvet; Fugler synger i Tretoppene. En grønkledt kvinde går i Lien. Peer Gynt følger efter under alleslags forelskede Fakter.» Jeg kan ikke love stjerner som blinker gjennom løvverket, men kanskje fugler som synger? Blandingen av de to elementene er vel et hint om at dette skal oppleves uvirkelig Grønnkledde: E det sant ? Peer: Så sant som è hæte Peer : - Så sant som du e ei herlè kvinne ! Vil du hå mè ? Du ska sjå kå fint è mè ter : Du ska kårkje trø veven heill spinne. Mat ska du få, så my’ du vil hå, og i håret ska è dè æillder drå - Grønnkledde: Itte slå mè heill ? Peer: Naj, va det likt ? Oss kongssønne sle itte kvinnfolk og slèkt. Grønnkledde: Er du kongssønn ? Peer: Ja. Grønnkledde: È e sjøl tå kongelè ætt. Peer: E du det ? Ja, Det feill se godt. Grønnkledde: Langt inni Råndom har far min sitt slott. Forteller: Dermed bærer det rett ut av skogen og opp til Rondeslottet og nok et bryllup, og kjøredoningen deres er en svær, diger... gris! Peer: På ridesteillè ska storfolk kjeinnes ! Forteller: Men det går ikke bra. Når Peer sier... Peer: Nå, så ! Ja, ja, så si è takk for mè. Forteller: ... og avslår å bli et troll for all tid... Peer: ... å gå som e’ bergtrøyll æille sine dåggå, – og æilder kunna vende attende åt någgå, som det står i boken, det læigg du vinn på; men det e någgå, som é æilder går inn på. Forteller: ... så farer trollene i synet på ham, og det som redder ham fra den grufulle død der inne i fjellet, ... er klokker som kimer i det fjerne og at fjellet åpner seg. Tilbake i skogen setter han i gang å bygge seg en liten hytte han kan bo i og leve av jakt og fiske. Rett her fremme ligger hytta, den er ganske stusselig, men da får man dikte inn et slott. La oss gå. Peer: Gjildt ska det byggjest. Fløy med tårn høgt på takrygga – som e’ spir imot vår’n. Og så vil é snitte, té kapp på gavla, E ’ havfrue, skapt som ‘n fisk frå navla. Messing ska det verra på fløya og låsa. Glas ska é au sjå om é kæinn få. Fremonfolk ska ondres på kå det e som skinn langt burti åsa. Helvetes løgn. Du e fredlaus, gut ! Du e jåggå åt skoga - Forteller: Det høres jo ut til at han er klar over sin situasjon, men fantasien lar seg ikke så lett temme... Peer: Lås må det verra; lås, som kæinn binne døra for trøyllty og trøyllkar og -kvinne. Lås må det verra; lås, så ‘n kæinn lokke for æille slags illsinte nissebokke. – Døm kjem med mørket; døm klappe og banke; let opp, Peer Gynt, oss e snøygge, som tanke’! Oss rote i åskun. Driv ondé sængen med andre saker, og fêr gjennom pipa som glødanes draker. Hi-hi! Peer Gynt; tru du at spiker og planke’ kæinn stæingje for hissauge nissebokktanke’?

Forteller: Nei her er det ikke vanskelig å forestille seg Trolltøy og Nissbukke og det som verre er. Se på de døde trærne omkring, det er som de omgir hytta med skrik og forbannelser. De står og spriker med fangarmene sine og ser ut som gamle stivnede troll. Og se det svære treet foran der til venstre. Ei helvedes murru som er blitt til ei furru... Jeg tror ikke jeg hadde sovet godt om natten her nei. Men så står Solveig plutselig foran ham. Peer: Solveig ! Det e itte ! Jau, nå sèr è ! Og du bli itte reidd for å kåmå så nèrè ? Solveig: Det va som om livet mitt slåkna på’n måte. È kunn itte skikkelè le æill gråte - È visste itte sikkert kå slags sinn du åtte. È visste berre trygt kå è skulle og måtte - È ha løyst mè frå eille - Peer: Solveig - è mæne - for å kåmå åt mè ? Solveig: Ja, åt dè ålæne. Peer: Og væt du det visst ? Tè livsens ende ? Solveig: Deinn vægen è ha gått, føre itte attende ! Peer: Kongssdotter mi ! Lykkelège funn ! Nå ska kongsgarden byggjest på sikker grunn ! Forteller: Men denne gaven blir en byrde for Peer. Et valg for livet. Var det ikke han som sa... Peer: og æilder kunna vende attende åt någgå, som det står i boken, det læigg du vinn på; men det e någgå, som é æilder går inn på. Forteller: Den grønnkledde viser seg for ham: Kvinna: Go’ kveill, Peer rappfot ! Peer: Kå du si ? Køm der ? Kvinna: Gamle venner, Peer Gynt. Stuggu mi ligg nèr. Peer: È har bråhast - Kvinnen: Det har du støtt, min gutt ; men è traske nå èttè, og treffe dè tè slutt. Ho og è oss ska byte og skifte dè. Far vel, kjære guten min, - i mårrå keinn du gifte dè. Peer: Di hælvetes murru ! Gid døkk var så langt - ! Kvinna: Som oss nå e nær ? Peer: Og alt dèttè - ! Kvinna: Berre for tanke og begjær ! Det e synd ti dè, Peer ! Peer: Verst for ei anna Solveig mi reinaste skiraste gull! Kvinna: Å ja, di skuldfrie fe svi, sa fàan . Mor hass jula’n fordi far hass va full ! Peer : Gå uttaom ! sa Bøygen. `N fe så her - Forteller: I det samme kommer Solvig i døren Solveig: Kjem du? Peer: Uttaom! Solveig: Kå? Peer: Du fe vente. Det e mørkt og è har någgå tòngt å hente. Solveig: Vent ! È ska hjøllpe dè ! Oss e tu tè å berra ! Peer: Nei ! Dèttè lyt è nok ålæne gjerra ! Solveig: Men itte for langt, du ! Peer: Ver tållaug, jente. Langt eill stutt - du fer vente . Solveig: Ja, vente. Forteller: Dermed flykter Peer fra sin Solveig, som han flykter fra alle krav. Vi følger veien hans nedover til vi ser neste punkt på en liten haug til venstre.

Forteller: Her ved bekken vasket og farget de ull. Dette ubehagelige bildet hjemsøker Peer gjennom hele hans voksne liv: (En skikkelse som sitter på en stubbe med ryggen mot ham og farger ull ved bekken et stykke unna) Solveig ( synger): "Gud styrke deg hvor i verden du går......" Forteller: Vi følger Peers videre flukt gjennom skogen.

Forteller: Denne brua ser skrøpelig ut, men det er enste måten å komme over bekken på så la det stå til. Nøkken bor selvfølgelig under der, men spytter vi to ganger til hver side midt på brua, så går det nok bra. Kom igjen nå... Forteller: Hans flukt går denne gang hjem til mor Åse. Hun ligger for døden, og sammen flykter de videre inn i det som ligger dem nærmest: fantasien, livsløgnen eller hva man vil kalle det. De går utenom som bøygen en gang ba Peer om å gjøre. Og det gjør han i sitt liv som verdensborger, til han vender tilbake til Norge, og et oppgjør med seg selv. En stemme: At ‘n Per på Håggå, ‘n va e’dikt, E’ dikt frå fjæille, så stort og rikt. Frå dølgde kvølvom og bergekluftom, Frå tussefaret på gamle tuftom. Frå nykk og vatnom og sol i liom, Frå hulderstemning i Haugbergsiom. E’ OHM frå viddom, med stup og flåggå, Så kjenslerik var ‘n Per på Hågå. E’ rop frå høgdom – og folkelynt, Ha fått te namnfeste: PER GYNT!

Forteller: Nå er vi på veien ned til parkeringsplassen, og vi følger den ned til høyre. Nede på parkeringen ser vi et nytt punkt til høyre.

Forteller: Her skal vi en liten tur ned til arenaen. Vi følger grusveien gjennom skogen her. Første gang Peer Gynt ble spilt her var i 1989. Scenen var mye mindre og publikum satt på treplanker over leca blokker eller i campingstoler, eller rett og slett på bakken. Det var kun en forestilling, og regnet silte ned fra begynnelse til slutt over de 1200 som var til stede. En magisk kveld ble det sagt, men det var ikke gitt at forestillingen skulle gjenoppstå. Men med alle gode krefter ble penger skaffet til veie og forestillingene har vært årvisse siden. Vi går helt ned til strandkanten til det siste punktet.

Forteller: Det er mye som har skjedd her på 32 årene Peer Gynt har vært spilt, både med hensyn til utviklingen av scene, tribuner og publikumsområder. Og selv om Forestillingen vil komme i mange fortolkninger og stilarter vil Gålåvannet alltid ligge der og invitere til fantastiske opplevelser. Hjertelig velkommen tilbake. (Musikk: Morgenstemning).