Willy Brandt

Den 19 år gamle Willy Brandt kom til Norge som politisk flyktning etter at Hitler kom til makten i 1933. Han var medlem av det politiske partiet SAPD, det tyske søsterpartiet til Arbeiderpartiet, og hadde drevet motstandsarbeid mot nazistene. Fire dager etter ankomsten til Norge, hadde han sin første artikkel på trykk der han advarte mot nazismen. Han fortsatte å informere om forholdene i Hitler-Tyskland, samtidig som han vektla at det også fantes et annet Tyskland enn det nasjonalsosialistiske. Han skrev blant annet: «Disiplinen til Det tredje rike er underdanighet og ingen frihet. Fascismen er åndelig slaveri.» Da Norge ble okkupert, flyktet Willy til Sverige. Han fikk norsk statsborgerskap og ble en del av det norske eksilmiljøet. I Sverige jobbet han for Norges sak, og han skrev flere bøker om frihetskampen. I 1947 returnerte Willy til Tyskland, men beholdt sitt nære bånd til Norge. Han vendte tilbake til tysk politikk for partiet SPD, og i 1957 ble han borgermester i Vest-Berlin. Tolv år senere ble han forbundskansler. Willys drøm var et gjenforent Tyskland og et samlet Europa. I 1971 mottok han Nobels fredspris for sin forsoningspolitikk overfor Øst-Tyskland. Da Willy som forbundskansler skulle legge ned en krans ved minnesmerket for ofrene etter oppstanden i den jødiske gettoen i Warszawa i 1943, gikk han spontant ned på kne. Handlingen ble et symbol på Tysklands vilje til å ta et oppgjør med fortidens forbrytelser. Om portrettet skriver Vebjørn: «Jeg elsker å male portretter av barn. Kanskje man kan se allerede her at det bor en statsmann i ham. Tenk hvilke muligheter det bor i et lite menneske.»