Villsauen

Gammelnorsk sau kalles gjerne villsau fordi den lever ute hele året. Dette er den rasen som ligner mest på de opprinnelige og aller første sauene som fantes i Norge for nærmere 5000 år siden. Sannsynligvis er den nokså lik den sauen vikingene brakte med seg til vesterlandene og til øyene i vest. Etter hvert som jordbruket generelt ble intensivert, ble det importert saueraser med høyere slaktevekt og finere ull. Dette førte til at den gammelnorske sauerasennesten ble utryddet. I 1912 ble det opprettet to avlsstasjoner for å bevare det som var igjen av disse opprinnelige sauene. Den ene avlsstasjonen huset kystsau, som sammen med de gjenværende sauene i Austevoll ble grunnlaget for dagens populasjon av gammelnorsk sau. Den gammelnorske sauen er liten og lettbeint, med stor variasjon i både farger og tegninger. Sauefellen er tolags og består av tett fin bunnull og grov dekkull. Villsauen er liten, noe som gir lav slaktevekt både på voksne dyr og lam, og den får færre lam enn kvitsauen og dalasauen, gjerne bare ett, i høyden to lam. Gammelnorsk sau er gode flokkdyr. Søyer og lam går i flokker på 20-40 dyr mens værene går i egne flokker. Sauene holder gjerne sammen i familiegrupper. Sauen er svært årvåken, det er alltid en sau på vakt. Ved varsling samles flokken på et øyeblikk, og i flukt vil flokken som regel dele seg i flere fluktmønstre. Gammelnorsk sau er en utmerket landskapspleier og hører hjemme langs den norske kystlinja, der den beiter i kystlyngheien. Den trives svært godt på Smøla. Kystklima med kjølige somre og milde, relativt snøfattige vintre, gjør at gammelnorsk sau finner maten sin ute både sommer og vinter og kan dermed gå ute hele året rundt, slik våre dyr gjør. Villsauen spiser både lyng, urter og lauv på heia, og tang og tare i fjæra.