Sjøfartshistorisk audioguide

Den røde bygningen i tegl med det karakteristiske oppbygget på midten kalles Den gamle tollbod, og her finner du i dag Larvik Sjøfartsmuseum. Huset er bygget i 1730 som bolig for greven av Larviks bygningsinspektør og revisor, og har vært prestebolig, tollkammer, fabrikk og lager. En rekke personer og bedrifter bidro med penger for at bygningen kunne restaureres og overtas av Larvik kommune for å brukes til sjøfartsmuseum, og i 1962 åpnet museet. I dag finner du skiftende utstillinger fra Larviks spennende sjøfartshistorie i museet, Alt har utgangspunkt i de rikholdige samlingene til Foreningen Larvik Sjøfartsmuseum, som igjen sprang ut av en av byens eldste foreninger, Larviks Sjømannsforening. Her er modeller, skutemalerier og gjenstander både fra generell sjøfartshistorien med handelsfart og hvalfangst, men også knyttet til de mange larvikspionérene som dro ut fra Larvik mot sør, nord, øst og vest - på polarekspedisjoner, i sydhavsfart eller på kanotur til Afrika. Noen av dem møter du på denne maritime runden i strøket. Samlingene kan også ses på nettet, på Digitalt museum. Gå gjerne inn for å oppleve mer om museet er åpent. Larvik var størst som sjøfartsby i 1874, med over 100 skip som hadde mer enn 1000 mann ombord. I tillegg kom alle næringene i land - skipsmeklere, leverandører, repslagerier og skipsverft. Kjente seilskip som "Excelsior" (det største skip av tre bygget i Norge), og storseileren "Lancing" har tilknytning til Larvik. Larvik ble med i den moderne hvalfangsten både i Arktis og Antarktis, og i 1912 var Christian Nielsen i Larvik verdens største hvalfangstrederi. Det kulminerte med verdens første hvalkokeri med opphalingsslipp akterut slik at man kunne bearbeide hvalen ute på åpent hav. Det skipet hørte hjemme i Larvik fra midt i 1920-årene. Utenfor museet, mot veien, ser du en stor jernklo. Det var den som dro hvalskrotten opp til bearbeiding på dekket om bord på hvalkokeriet. Ved siden av står en harpunkanon som skjøt ut granatharpuner for å fange hvalen. Den sto helt forut på hvalbåtene. Jernankeret i nærheten er funnet i havna. Du går nå bort til statuen foran museumsbygningen.

Statuen av polfareren Oscar Wisting er laget av billedhuggeren Carl Emil Paulsen. Wisting var født i Larvik i 1871 og gjorde karriere i marinen i Horten. Der ble han oppdaget av Roald Amundsen, og ble tatt ut til å bli med på sydpolekspedisjonen med polarskipet Fram, som var bygget like utenfor Larvik, i Rekkevik, i 1891 til 1892. Wisting var altmuligmann med hovedansvar for hundene, siden ansvarlig for utstyret, og han pakket sleder og sydde telt. Wisting var en av de fem som ble valgt ut til å dra inn til selve polpunktet. Etterpå forble Oscar Wisting en av Amundsens mest betrodde menn. Han deltok i med polarskipet Maud [uttales "Måd"!] i nordøstpassasjen nord for Sibir. Den kom til å vare i syv år frem til 1925. Først var han som førstestyrmann, lege og kokk, etterhvert fikk han ansvar som kaptein, og han foretok også lange sledeturer. Amundsen forsøkte å nå Nordpolen med luftskipet Norge, og Wisting var med høyderorsmann, og ble dermed nummer to i verden (etter Amundsen) som hadde vært på begge polpunkter. Da Amundsen forsvant i isen, deltok Wisting i letingen. Oscar Wisting ble til slutt ansatt som vaktmann på "Fram" da det ble landsatt som museum, og han døde om bord i sin gamle lugar i 1936. Larvik har hatt flere deltakere på polarekspedisjoner, og har dessuten en sterk tilknytning til polarhistorien ved at flere av Colin Archers skip ble brukt: Den mest kjent er "Fram" bygget i Rekkevik utenfor byen, til Nansens nordpolekspedisjon fra 1893 til 1896, siden av Otto Sverdrup gjennom 5 år nord for Canada, der store landområder ble kartlagt, og til slutt på sydpolekspedisjonen. Mindre kjent er et skip for en italiensk hertug som ville til Nordpolen, og skipet til Carsten Borchgrevinks engelske antarktisekspedisjon. Gå nå ned til småbåthavna.

Skottebrygga er anlagt midt på 1700-tallet, og var en av de få gode havneanleggene i en ellers åpen og utsatt Larviksfjord. Innerst lå det en rekke pakkhus til opplag av varer. Alle forsvant for omtrent 70 år siden fordi de ikke ble sett på som verneverdige kulturminner med tilknytning til sjøen. Skottebrygga var da anløpsstedet for fiskefartøyer, jakter og fraktefartøyer som spesialiserte seg på kystfart og småfrakt mellom byene i Oslofjordområdet. Opphavet til navnet er omdiskutert, men det er mulig at det kommer av skotte som er en dimensjon på trelast som kan ha blitt skipet ut herfra. Hovedhavnen i Larvik var de to utstikkerne fra Indre havn (Østre og Vestre Brygge), som er fra midt på 1800-tallet, og som du fortsatt ser i Indre havn. Det var også havn på Langestrand, enda lenger borte. Skottebrygga er i dag fritidsbåthavn, og her er det samlet tradisjonelle båter og veteranbåter. Går du ut på moloen blir du kjent med to av dem.

"Jærbuen" og "Frithjof" er to av Larviks veteranfartøyer, og gode representanter for kystkulturen i distriktet fra slutten av 1800-tallet. Frithjof har vært losbåt i 50 år, mens Jærbuen alltid har vært lystbåt. Synes du at de ser like ut i type og skrog, så se om igjen og sammenlikn. Da ser du at Frithjof er bredere og kraftigere, og har detaljer som en traust bruksbåt, mens Jærbuen har finere linjer og detaljer i messing og edeltre på dekk. Begge båtene er over 120 år gamle. Frithjof ble bygget i Porsgrunn i 1896 til losen Thor Andersen i Ula, sønnen til en av Norges mest kjente loser - Ulabrand. Losbåtene ble brukt i seilende tjeneste der losen seilte skøyta ut til fartøyet som trengte los slik at han kunne gå ombord og bruke sin store kunnskap om farvannet for å lose skipet trygt i havn. Losskøyta ble seilt hjem alene av medhjelperen (kalt losgutten) slik at losen kunne gå om bord igjen og seile ut til neste oppdrag. Losskøytene lå enten på sjøen eller klar når losene speidet etter skip fra land. Losene konkurrerte seg i mellom for å komme først til skuta - dette ble kalt konkurranselosing. Frithjof deltok først i denne konkurranselosingen, men da lostjenesten ble reformert gikk hun inn i fast vakthold på felt der det alltid skulle ligge båter og loser. I over 30 år lå hun på losvaktfelt ved Færder. Siden ble hun lystbåt i Oslo, og kom hjem til Larvik i 1984. Frithjof eies av en stiftelse og drives av en aktiv venneforening du gjerne må bli medlem av. Jærbuen er bygget av Colin Archer i Larvik i 1898 på verftet som lå bare 100 meter unna. Hun var en meget påkostet lystbåt til en båtglad og storseilende grosserer i Oslo. Den trygge skøytetypen var utbredt som lystbåt, men var nå iferd med å bli avløst av mer moderne båter. Jærbuen ble gjerne seilt av en mann med 1 til 2 gaster til hjelp. Under forskjellige navn og med mange eierskifter, fra industrigründere til ambassadører og skipsredere, havnet hun i England, og derfra til Portugal. Der ble hun reddet av en entusiast fra Tyskland, som tok henne hjem og reddet henne fra undergang. I 2007 kjøpte Foreningen Larvik Sjøfartsmuseum båten, som inngår som en seilende forlengelse av museets samlinger. Du ønskes som medlem av foreningen for å støtte båten og det maritim-historiske miljøet. Både Frithjof og Jærbuen er å se på fjorden om sommeren eller på båtstevner på østlandet. Spør gjerne om å få kikke nærmere hvis det er noen om bord. Hvis ikke, går du foran eller bak restauranten bort til en merkelig jerngjenstand.

De to stensatte radene som går ut i sjøen kalles beddinger, og er restene etter Colin Archers berømte båtbyggeri, Her lå det to enkle, åpne skur som båtene ble bygget i, og båtene ble sjøsatt på en plankerenne mellom stenene. Sjøsetting pleide å være en stor begivenhet - ville det gå bra, ville båten flyte, og hvordan ville den oppføre seg i vannet? Veteranbåten "Jærbuen", som du akkurat har hørt om, er bygget akkurat her. Stedet kalles Verven, som betyr verftet, altså byggeplassen for båter. Colin Archer drev båtbyggeriet i nesten 40 år, frem til 1909, Over 200 båter ble bygget - 50 losskøyter, 14 redningsskøyter og 70 lystbåter med mer. Seilbåtene ble levert til kunder i Skandinavia, England og fjernere strøk. 12-16 båtbyggere arbeidet på Verven. Båtene ble bygget svært solid av utsøkte materialer, og soliditet og sjødyktighet var det viktigste. Teknikken var som regel kravell, som betyr at spantene bygges først som et skjelett, og så legges plankene på kant-i-kant slik at skroget blir slett, slik du så på Frithjof og Jærbuen. På bakken ser du en jernkjøl, en viktig del av konstruksjonen og sikkerheten for Colin Archers båter. Det var fordi den ga lavt tyngdepunkt, tillot mer seilføring, og man var ikke avhengig av løs, innvendig ballast (tyngde) som kunne forskyve seg. Jernkjølen som ligger foran deg veier 1,8 tonn og kommer fra losskøyta "Frithjof" I som ble bygget her i 1891. Jernkjølen var det siste som ble montert på båtene før sjøsetting. Går du bort til kuben av larvikitt ser du tegninger av Colin Archers båter. Han utviklet en egen båttype basert på egne studier og teorier, og det ble til det som fortsatt kalles archerskøyte. Den har et dypt, kravellbygget skrog, er spissgattet (det vil si spisst i begge ender) og har en skarp baug. Båtene ble matematisk beregnet og tegnet på papir før byggingen. Slike konstruksjonstegninger ser du eksempler på hugget inn i steinen. Dette er monumentet over Colin Archers båter, utformet av billedhuggeren Knut Steen og avduket i 1982. Over hele verden bygges fortsatt båter etter Colin Archers tegninger. Oppe til venstre ser du bygningen Tollerodden. Der ble båtbyggeren født i 1832.

Inne i teltet står redningsskøyta "Stavanger" som er tegnet og bygget av Colin Archer i 1901, som den fjortende seilende redningsskøyta. Etter en omskiftende tilværelse, ble hun kjøpt tilbake til Larvik i 2018 av Stiftelsen Tollerodden, som har tatt et initiativ til at skøyta skal inngå i et fremtidig Colin Archer-senter i området. En seilende redningsskøyte var stasjonert langs kysten i vinterfiskesesongen for å hjelpe fiskebåtene i dårlig vær. Alle de 25 seilende redningsskøytene unntatt en ble bygget etter Colin Archers tegninger, og den nye typen med motor tok utgangspunkt i de gamle linjene. Stavanger var stasjonert på Titran i på Nordvestlandet Sør-Trøndelag. Gjennom 38 år i sammenhengende tjeneste reddet hun 3000 båter og 53 menneskeliv fra den visse død. Hun ble seilt av fire mann. Fra 1939 var Stavanger lystbåt for familien Jul og Lillerut Nielsen, og har gjort flere turer over Atlanterhavet, Nordsjøen og til Baltikum. Redningsskøyta Stavanger regnes som en av de best bevarte skøytene som er bygget av Colin Archer. Den lille, bryggeliknende utstikkeren i stein utover i vannet kalles Sverdrupmoloen, oppkalt etter daværende ordfører i Larvik Johan Sverdrup, senere leder av partiet Venstre og statsminister. Moloen ble bygget midt i 1850-årene for å skjerme den åpne indre havn for bølger, i et forsøk på å få gode forhold for dampskipene som alle gjerne ville skulle anløpe Larvik. Forsøket var mislykket, og tonnevis av stein forsvant i sjøen mens pengene rant ut, og det kom en mengde kritiske innlegg i avisen. Et av dem utga seg for å være fra Neptun som takket for et gratis palass i dypet. Det ble med denne korte stumpen som skulle gått mye lenger ut. Under vannet skal det være imponerende dimensjoner over arbeidet. Gå nå opp den lille bakken og sving inn foran huset.

Du står nå foran bygningen Tollerodden, som har navnet fordi tolleren i Larvik bodde i huset gjennom størstedelen av 1700-tallet. På den tiden var dette tollerens privatbolig og tollbod samtidig. Bygningen var i to fulle etasjer og med to sidefløyer som lukket tunet på begge sider. Tollerne i Larvik sto i en særstilling i byen, og var blant de få embetsmennene som ikke var lagt under greven av Larvik. Tollerne hadde ansvaret for store pengesummer, og i staten Danmark-Norge var tollpenger en av de viktigste inntektskildene. Men i hvert fall en av tollerne forsynte seg av tollkassen, og ble avsatt. Huset ble bygget om til halvannen etasje i 1794, og ble bolig for kjøpmann Hans Falkenberg med familie. Slik står huset fortsatt, men østre del er i sveitserstil fra 1870-årene. Fra 1826 var Tollerodden bolig for den store familien til Julia [uttales stemt "dzu"-] og WIlliam Archer, som nylig hadde innvandret fra Skottland. Her ble båtbyggeren Colin Archer født i 1832, og her vokste han opp. Mange av søsknene hans eide stedet og bebodde huset, og Tollerodden var navet for familiemedlemmer på besøk fra England, Amerika og Australia. Da Larvik kommune kjøpte Tollerodden i 1939 ble det brukt til alt fra foreningslokaler, sosialbolig og barnehage. Huset ble til slutt et problem og holdt på å gå til grunne. Fra 1999 har Stiftelsen Tollerodden overtatt, restaurert huset og fylt det med innhold som har forvandlet det til en av Larviks mest populære besøksmål. Her er det omvisninger, sommerkafe og kulturarrangementer. Under forberedelsene til overtakelsen ble det oppdaget skjult interiørdekor av nasjonal betydning, med for eksempel sjeldne tapeter fra 1700-tallet og malte dekorasjoner fra 1600-tallet og fremover. Mye av dette er hentet frem, enten restaurert eller rekonstruert, og kan oppleves inne. Restaureringen har så langt kostet 46 millioner. Tollerodden har en venneforening du er velkommen til å bli medlem av. Nå beveger du deg ned foran den bysten som står midt i parken.

Du står foran bysten av Colin Archer, som var født og oppvokst i huset du ser mot, men som bygget, bodde og levde i den gule villaen i sveitserstil (adresse Kirkestredet 11) som ligger til høyre oppe i bakken. Her lå kontoret hvor han tegnet alle sine båter. Bysten ble avduket i 1950 og er utformet av hans datter Mary Archer Heggen som var kunstner. Herman Wildenvey skrev et dikt for anledningen. Rundt deg ser du den store parken som ble utviklet av familien Archer i første halvdel av 1800-tallet. Den besto av tallrike blomster- og urtebed, spaserganger, lysthus, utsiktpunkter, eksotiske og hjemlige trær og en fontene av skjell og konkylier, men er i dag forenklet. Noen eksotiske trær står igjen. Det var i et av lysthusene i haven at lille William, som var et av de skotske barnebarna i familien, gjemte seg bort for å lese Ibsen. Det ble begynnelsen til William Archers livslange forhold til Ibsens skuespill og betydning for teaterkunsten og dramatikken. Han oversatte skuespillene til engelsk, forsvarte dem, skrev om dem var med på å sette dem opp i England som ledd i sin virksomhet som forfatter og teaterkritiker, William Archer ble derfor en av de fremste for å gjøre Ibsen kjent for den engelsktalende verden, og det begynte på Tollerodden. Gå nå ned til monumentet nederst i parken, og still deg foran det.

Foran deg ser du monumentet over Thor Heyerdahl, utført av kunstneren Nico Widerberg og avduket til Heyerdahls 75-årsdag. Heyerdahl var født i Larvik i 1914 og vokste opp i byen. Hans mange teorier og ekspedisjoner til sjøs gjorde ham til den sannsynligvis mest kjente nordmannen på 1900-tallet. Heyerdahl studerte zoologi og geografi, og etter et opphold på sydhavsøya Fatuhiva utviklet han en hypotese om migrasjon (folkeflytning) i stillehavsområdet. Første sjøekspedisjon med den lille balsaflåten Kon-Tiki i 1947 skulle vise at det var mulig for befolkningen i Sør-Amerika å dra over Stillehavet til Polynesia. Flåten seilte 4300 nautiske mil på 101 døgn. I 1969-1970 viste han med ekspedisjonene med sivskipene Ra I og Ra II at det var mulig å forflytte seg fra Afrika til Amerika via havstrømmen over Atlanterhavet. Noen år senere bygget han det store sivskipet Tigris, som var det første som kunne manøvreres skikkelig. Tigris seilte fra Indusdalen til Afrikas østkyst. Gjennom eksperimentell arkeologi og omstridte teorier om sammenheng mellom ulike kulturer, ble Heyerdahl omstridt i samtiden, men han var en anerkjent forkjemper for mellomfolkelig kulturforståelse og miljøvern. Filmen Kon-Tiki vant Oscar, og bøkene hans er oversatt til en mengde språk. Heyerdahl var verdensborgeren som ble æresborger av Larvik. Synes du monumentet vender feil vei, og burde se utover? Symbolsk ser Heyerdahl inn mot hjembyen, men viktigst av alt så vender alle de store statuene han studerte på Påskeøya innover mot land. Du kan nå snu deg så du ser mot høyre ut over bassenget.

Like ved der du står nå var det båthus, en brygge med fortøyningsplass for mindre lystbåter, og et badehus der man kunne skifte og få seg et anstendig bad. Dammen kalles nå Krabbedammen og er bygget på restene av en gammel steinbrygge og spasergang i haven. Krabbedammen er en populær og skjermet badeplass og plaskedam anlagt av Larvik kommune. Mange har lært å svømme her. Svaberget som stikker ut i Larviksfjorden til venstre heter Ballastberget. Det er fordi det sto et merke oppå fjellet (to korslagte spader eller et kryss) som viste at skipene kunne skyte ballasten i sjøen utenfor. Det var tegnet på at skipene hadde lov til å dumpe jord, sten og sand (selve ballasten) de hadde med seg for å gi skipet tilstrekkelig stabilitet dersom de ikke hadde annen last. Dette måtte reguleres for ikke å gjøre havna for grunn. I nærheten av slike ballastplasser kan man finne andre minner etter sjøfarten - fremmede stener, ofte flint, og planter som har blitt innført som frø i ballasten. Nå går du på stien ut på fjellene slik at du ser utover fjorden.

På fjellet ser du fortøyningsringer av jern der skutene kunne fortøye. De kan være så gamle som fra 1700-tallet, og var gjerne et privilegium, en eksklusivenerett, med inntekter for de som satte dem opp og eide dem - nærmest en slags "parkeringsavgift for skip". Ute på fjellet er det en maskingeværstilling fra annen verdenskrig. som en av flere på Tollerodden. Da nazi-Tyskland invaderte Norge og Larvik, kom tyske soldater til å bp på Tollerodden, og det ble anlagt vaktholds- og maskingeværstillinger rundt omkring. Larvik havn var verdifull for okkupasjonsmakten fordi det var kort vei fra Danmark og et kort, enkelt innløp, og måtte derfor bevoktes. Herfra ser du til venstre ut mot Larviks moderne trafikkhavn med containerkraner, containere og ferjeleie for hurtigbåten Superspeed til Danmark. De gamle bryggene i indre havn hadde etterhvert blitt for små, og i mellomkrigstiden begynte utbyggingen av den nye havnen på det som kalles Revet. I dag er Larvik et viktig godsknutepunkt for skipsrutene og Norges nest største containerhavn. Det håndteres 82 000 containerenheter i året. Ferje til Nord-Jylland - tidligere kalt Larvik-Frederikshavnferjen - er en lang tradisjon i Larvik, med Norges første bilferje til utlandet alt fra 1936. Lenger utover til venstre og inn i en av buktene ligger Østre Halsen, der Norges største treskute ble bygget. Enda litt lenger ute ligger Rekkeviksbukta. Der lå Colin Archers andre verft, og der ble blant annet polarskipet "Fram" til. På den andre siden av fjorden og lenger ut ser du Stavern med det gamle marineverftet fra 1700-tallet og Minnehallen over sjøfolk som omkom i to verdenskriger. "Sjøen binder sammen" er et gammelt utsagn. Herfra ser du rett til havs, og alle kyster kan nås. Det er dette utsynet alle som har seilt ut og kommet hjem igjen har hatt. Her har båtene fra Colin Archers verft passert for å brukes i trygghetens tjeneste, seilskip har seilt ut med trelast og jern, og kommet hjem igjen med varer av alle slag- Hvalkokerier og hvalbåter har dampet nordover og sørover. Fiskere, loser, og lystseilere har krysset fjorden og brukt nære farvann. I dag skal det være flere fritidsbåter enn måker i oslofjordområdet. Kommer du deg ut på Larviksfjorden ser du dette kulturhistorisk rike området på riktig måte - fra sjøen. Larvik er også sjøfartsbyen med sjøen som grunnlag! Takk for turen, og kanskje høres vi på sjøen neste gang.